Når vi nå skal lese dagens prekentekst, - legg merke til hvordan Jesus fokuserer på dem som bærer konsekvensene av andres overfladiske diskusjoner. Jesus vrir diskusjonen over på ansvar og forpliktelse for likeverdige medmennesker. Mennesker er medmennesker, de er ikke diskusjonstema. Rett før og rett etter denne teksten tar Jesus barna inn til seg. (Mark 9:36 og 10:16) La oss se Jesus for oss med barn på fanget når vi leser!
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 10. kapittel fra vers 1:
Igjen drog folk i flokk og følge til Jesus, og han lærte dem som han pleide. Også noen fariseere kom, og for å sette ham på prøve spurte de: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?» «Hva har Moses pålagt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og skille seg fra henne.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» Mark 10:1-9
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Med et barn på fanget
Når Jesus fester øynene sine på barna, blir det ekstra umenneskelig at fariseerne slenger ut spørsmål som angår dem, bare for å sette Jesus på prøve. Guds vilje handler ikke om spennende diskusjonstema. Guds vilje handler om oss og om våre medmennesker. Guds vilje for ekteskapet handler om å ta vare på livet og ta vare hverandre og å ta vare på barna våre.
Kvinnene
Det var ikke bare barna fariseerne glemte i diskusjonene sine. Hva med kvinnene? På den tiden hadde fariseerne endeløse diskusjoner om hvor mye som skulle til for å sette kvinnen på dør. Det var to skoleretninger som stadig var i tottene på hverandre. Den ene skoleretningen (Hillel) diskuterte om det var nok at hun sved grøten. Den andre skoleretningen (Shammai) mente at det bare var hor som var grunn til skilsmisse. (Matt 19:3, 9)
Jeg kan tenke meg at kvinnene i den store forsamlingen trengte seg nærmere, da de hørte hva fariseerne spurte om. Ville Jesus gå på limpinnen og diskutere uten hensyn til hvem det handlet om?
Kvinnene ble ikke skuffet! Jesus fremmet Guds vilje med ekteskapet: At mannen skal sette hustruen fremfor alle andre, til og med sin egen far og mor. Jesus sa:
«Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere budet (om skilsmissebrev). Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» Mark 10:5-9
Et vern
Helt fra skapelsen har disse ordene stått der som et vern rundt ekteskapet. Mange opplever at ordene - om å forlate sin far og sin mor - går rett inn i deres situasjon. Oftest er det mannen som må markere at nå forlater han far og mor og setter ektefellen høyest. Men det er også nødvendig at kvinnen setter grenser for sin far og mor, for å verge ekteskapet. Å hedre sin far og sin mor gjør man best ved å bli voksen og moden og selvstendig - og møte foreldrene som likeverdige voksne mennesker. Man hedrer ikke sin mor og sin far hvis man fortsetter å oppføre seg som lydige småbarn hele livet.
Heldigvis opplever de fleste ektepar å få foreldrenes velsignelse over ekteskapet deres. Ekteskapet er ikke bare en overgang for de som gifter seg, det er en overgang å bli svigerforeldre også, og hvis ikke begge parter tar denne overgangen på alvor, er det fare på ferde! Ekteskapsinngåelsen er en tydelig markering av at nå er det ektefellen som skal ha min fremste lojalitet.
Fra teori til vilje
Det er spennende å merke hvordan Jesus takler alle som kom for å sette ham på prøve. Det er intrikate spørsmål de stiller ham. Uansett hvordan han svarer så kan det bli galt. Men Jesus kjenner både Guds vilje og menneskehjertene. Noen få ganger sier han ingen ting, for eksempel overfor de umulige spørsmålene fra Pilatus. Men de fleste gangene dreier han spørsmålet inn mot mennesket, inn mot kjærligheten, inn mot Guds gode vilje, - og det ender gjerne med at han utfordrer til å gå inn i livet og vise kjærlighet, i stedet for å stå og diskutere.
(Matt 22:18-22; Luk 10:25-28)
I dagens tekst dreier han spørsmålet over fra å diskutere hva som er gode nok skilsmissegrunner, til å utfordre dem til å holde seg til Guds vilje. Rett før teksten vår har han utfordret tilhørerne til å kjempe mot fristelsene. (Mark 9:43-50)
Gjennom undervisningen som Jesus gir, og i alle diskusjoner han trer inn i, så viser han at Guds vilje er god! Ja, Gud har ikke bare gitt oss sin vilje og sine bud. Han er en aktiv skaper i denne verden. Han er en som velsigner. Det er han som gir oss livet hvert sekund, og han har sine gode hender rundt oss hele tiden. Budene viser oss hva han tenker om livet og hvordan livet skal leves. De hjelper oss til å spille på lag med Gud, midt i denne verden.
Hvem er vi, som vil endre samlivsordningene?
Det er mange i vårt land som har sterke meninger om ekteskap og samboerskap, om skilsmisse og gjengifte, om partnerskap og kjønnsnøytrale ekteskap. Av og til lurer jeg på om vi nordmenn har grunn til å ha sterke meninger i samlivsspørsmål? Samlivet er jo i krise i vårt land. De som har greie på slike ting sier at ingen samfunn i verden har høyere skilsmisseprosent enn Norge og Finland, - selv om alle mener alvor med sitt løfte om livslang troskap. Vi kjenner heller ikke til noe samfunn i hele verdenshistorien som har så stor skilsmisseprosent som Norge og Finland. Derfor er det grunn til å spørre: Har det norske samfunn grunn til å stå frem med sterke meninger om ekteskap og skilsmisse, gjengifte og samboerskap, partnerskap og samlivskontrakter. Er vi - av alle samfunn i verden - de som er kompetente til å gjøre vedtak om nye samlivsformer?
Jeg kjenner meg ganske ydmyk overfor dagens tekst. Det hadde vært enkelt hvis 50 % av de parene jeg snakker med før vielsen hadde sagt: «Vi får se hvordan det går. Vi kan jo prøve.» Da kunne jeg sagt at det ikke er rart at 50 % av parene skiller seg. Men det er ikke slik. Alle parene jeg snakker med, mener løftet sitt 100 %. Deres ekteskapsløfte er like alvorlig ment som mitt ekteskapsløfte.
Jeg har samtaler med mange par som skal gifte seg hvert år. Jeg har aldri møtt noen som ser på ekteskapet sitt som et forsøk. De ønsker å gå inn i et livslangt ekteskap, og jeg kjenner at de og jeg har de samme idealene for ekteskap og trofasthet når jeg snakker med dem. Jeg vet at de mener det når de svarer ja, og ønsker å elske og ære hverandre i gode og onde dager inntil døden skiller dem. Derfor tar det tak i meg når jeg hører at noen av de jeg har viet har skilt lag.
Jeg har hatt nær kontakt med mennesker som skiller seg. Jeg har møtt dem i megling og i sjelesorg, og jeg må si at jeg har aldri opplevd en lettvint skilsmisse! Jeg husker en mann jeg snakket med, som var nedbrutt over samlivsbruddet sitt. «Jeg skulle ønske jeg kunne ta det like pent som kollegene mine,» sa han. «Ja vel. Men vet de hvordan du tar det?» spurte jeg. «Nei, selvsagt ikke,» svarte han. «Jeg forstår hva du mener.»
En epidemi
Jeg tror det er rett å snakke om en epidemi. Når ca 50 % av norske ekteskap brytes opp, da er det en epidemi. Da kan vi ikke bare forstå hvert enkelt tilfelle, da må vi se nærmere på samfunnet og kulturen vår. Hva er det som er i ferd med å skje?
Hvis det kommer en mann til en lege på Nøtterøy med stygg hoste og hukommelsesproblemer, så prøver legen å hjelpe akkurat denne mannen, om ikke med annet, så med hostesaft og noen ord om at vi alle blir glemsk i perioder. Men hvis 50 % av befolkningen på Nøtterøy hadde fått stygg hoste og hukommelsesproblemer, da ville det bli slått nasjonal alarm, og store ressurser ville bli satt inn for å finne årsakene, og forebygge og kurere.
Vi kan lure på hvorfor det ikke er slått alarm omkring skilsmisseprosenten. Kanskje ser politikere og myndigheter og massemedia på ekteskapet som noe så intimt og personlig, at de ikke tar problemene på alvor. Heldigvis er det en bevegelse her. Det er på trappene å tilby samlivskurs til alle som får sitt første barn. Og det er interessant hva disse kursene går ut på: Å lære å samtale med hverandre, å lytte til hverandre og å prøve å forstå den andre før jeg kommer med et motinnlegg.
Hva kan vi gjøre?
Jeg har ikke noen lettvint løsning. Ja, for å si det rett ut: Jeg vet ikke min arme råd! Vi har i hvert fall ingen grunn til å sette oss til doms over Guds vilje i dagens prekentekst, når vi så ettertrykkelig har kjørt oss fast i en utvikling som ingen ønsker!
Men jeg vet én ting. Og den ene tingen er jeg satt til å løfte opp midt i alle kriser. Jeg vet hva Jesus sa, og hvordan han sa det, og hvem han sa det til. I møte med dem som ville diskutere, svarte Jesus med å løfte frem Guds vilje, og med å utfordre mennene rundt seg til å ville det Gud vil. Jesus utfordret dem til å forlate sin far og sin mor og være ett med sin ektefelle, og til å ta vare på det som Gud selv har sammenføyd, i bevissthet om at det er Gud som sammenføyer mann og kone i ekteskap.
Det er mange ting som blir annerledes når du går inn for å ta vare på noe, i stedet for å diskutere om det er verdt å ta vare på det. En vurdering foregår i hodet, en avgjørelse foregår i viljen! Kanskje ligger en av nøklene til Guds gode vilje for ekteskapet akkurat her. Med hodene våre kan vi diskutere i stykker ekteskapet. Med viljen kan vi gå inn i det, og reise ekteskapet opp så vi merker at vår vilje møter Guds gode vilje.
Når brudd først er skjedd
Det er en ekstra utfordring å ta vare på barna, når foreldrene deres har brutt opp fra hjemmet. Vi må støtte barna og gi dem trygghet, og hjelpe til at ordningene for besøk og samvær blir så gode som mulig. I den senere tid er det blitt snakk om «utvidet familie». Det betyr at barn har fått familiebånd til mors og fars nye ektefeller og til barn som ikke er deres søsken. Det er ikke idealet, men det er likevel noe vi må støtte opp under når bruddet først er skjedd.
Det kristne hjemmet
Det er en utfordring for alle nordmenn å bygge kristne hjem. Et kristent hjem er der hvor Jesus er velkommen når som helst. Det er et sted der vi respekterer hverandre slik vi leser at Jesus respekterte dem han møtte. Det er et sted hvor barna blir tatt vare på, slik Jesus tok vare på de små. Det er ikke for ingenting at kristendommen kalles barnas religion.
Et kristent hjem er ikke bare et hjem med en familie i. Der hvor det bare er én person som har adresse, er det også et hjem, og det er godt å få komme hjem til ham og henne. Vi trenger hverandre, og vi trenger åpne hjem. Det er leit hvis hjemmene våre blir så lukket at stikk-innom-kulturen dør. Kanskje trenger vi nettopp åpne og varme hjem å besøke, når familielivet er så truet som det er i vår tid.
La oss be dagens bønn en gang til!
Herre Gud, himmelske Far, du har skapt oss som kvinne og mann og har gitt oss ekteskapet som din gode ordning. Hjelp oss å bygge våre hjem i gjensidig respekt og kjærlighet, og å gi barna en kristen oppdragelse og omsorg. Lær oss alle, enten vi lever i enslig stand eller i ekteskap, å gi hverandre fellesskap og varme, så vi tjener deg med troskap, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
