På første søndag i adventstiden begynner det et nytt kirkeår. I det kommende kirkeåret er tredje rekkes tekster som oftest prekentekster. Ordet «advent» er latin. Det betyr ikke «vente», men «komme», «ankomst». På den første adventssøndagen står Jesu tre klassiske embeder i fokus; han er konge, prest og profet. Tekstene siterer, eller henspilles på, et vell av gammeltestamentlige profetier. Det gjelder også den teksten vi nå skal se på, som forøvrig kommer straks etter avsnittet om Jesu inntog på eselfolens rygg. Sitat:
10 Da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og de spurte: Hvem er dette?
Hos Johannes er det mulig å identifisere tre forskjellige grupper som var aktive under Jesu inntog på eselfolens rygg: dels pilegrimer fra Galilea, dels lokaltboende judeere som var vitner til oppvekkelsen av Lasarus, og dels tilreisende jøder fra andre land. Men ved slutten av inntoget «kom hele byen i bevegelse», sier vårt v. 10 (og bruker gresk jordskjelvterminologi; verbet «seíoo» beskriver ristebevegelsene under jordskjelv). De tre nevnte gruppene har sikkert kjent Jesus fra før. Men nå spør resten av byen hvem Jesus er. Og svaret lyder slik:
11 Og folket svarte: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.
Jeg er ikke sikker på om forkynnertradisjonen har loddet dybdene i dette svaret godt nok. Mange tror visst av «profeten Jesus fra Nasaret i Galilea» bare er en folkereligiøs eller lokalpatriotisk floskel. Men uttrykket «profeten» sikter til profetien om Den nye Moses i 5.Mos 18:15. Dessuten er bynavnet Nasaret viktig. Byen ble åpenbart befolket av hjemkomne overlevende fra den kongefamilien som ble ført til Babylon i eksil (= Bargil Pixners tese). De kalte byen opp etter det løftet de gjenlevende i familien fikk i Jes 11:1b: «.. et skudd skal skyte» fra røttene til Isais nedhugde kongetre (hebr: «netser» = «skudd», derav bynavnet Netseret = Nasaret). Uttrykket «profeten fra Nasaret» identifiserer derfor trolig Jesus både som Den nye Moses og som den ventede nye kongen frs Davids gjenlevende etterslekt.
I neste vers følger vi Jesus inn i tempelet:
12 Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker,
Bare det at Jesus her brått kommer inn i Guds tempel, oppfyller Mal 3:1b. Også i dette verset er jeg ellers usikker på om forkynnertradisjonen vår har loddet dypt nok. Vi sier at Jesus «renset» tempelet. Men var det bare det han gjorde? For det første holdt pengevekslerne til i «hedningenes forgård». Det betyr at det var ikkejødiske gjester i Guds hus som særlig ble forstyrret av dem. Trolig demonstrerer Jesus derfor her et hedningemisjonspoeng. For det andre var pengevekslerne der fordi det bare var mynt fra Tyrus som var godkjent ved tempelet. Mynt fra Tyrus hadde vektgaranti og garantert edelhet i metallet. Dueselgerne var til stede for å selge offerdyr til tempelets dyreofringer. Men Jesus var nå i ferd med å erstatte alle de foreløpige dyreofringene med sitt eget fullverdige Golgataoffer (se Hebr 10). For det tredje hadde flere profetier varslet et tempelmiljø fritt for offerdyrkapitalisme (se Sak 14:21, 6:12f). I stedenfor Jesu tempelrenselse burde vi derfor tale om Jesu tempel-demonstrasjon.
Og slik lyder Jesu skriftbevis for demonstrasjonshandlingen:
13 og han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule!
Her siterer Jesus Jes 56:7 (som står på hebraisk over portalen inn til den jødiske synagogen i Oslo). Tempelet skal være et bønnens hus «for alle folkeslag», sier Jesaja. Deretter siterer Jesus også den karakteristikken Jeremia ga av tempelvanhelligelse, nemlig røverhulebegrepet, se Jer 7:11.
Matteus har mer å si om Jesu virke i tempelet i denne siste uken:
14 I templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem.
Dette er Jesu evangeliske virke i tempelet. Dette er det eneste stedet der vi kan lese at Jesus gjorde undere inne i selve tempelet. Den beste kommentaren til dette verset står ellers i andre rekkes tekst, se Luk 4:16ff.
Så entrer både noen skriftlærde og noen syngende barn scenen, sitat:
15 Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! – da ble de harme.
Uttrykket «yppersteprestene og de skriftlærde» betegner ofte den saduceiske lederskapseliten i Jerusalem. Egentlig var det Annas som på denne tiden var yppersteprest. Men romerne hadde avsatt ham, og innsatt sønner og svigersønner av ham på rekke og rad i embetet. Derfor snakker Bibelen på denne tiden i flertall om «yppersteprestene». Og de var altså alle saduceere (og obs: typiske religionspolitikere). Og fra nå av overtar de føringen i kampen mot Jesus, mens fariseerpartiet glir ut på sidelinjen.
Det kan godt hende at disse lederskapselitene ikke selv så Jesu inntog på eselfolens rygg. Men nå hører de barna i tempelet synge reprise på de voksnes Hosianarop fra v. 9 (like foran vår tekst). Barnesangen handler, akkurat som voksensangen, om Jesu frelse og tilhørighet til Davids kongelige familie. Det betyr at disse barna lovsynger Jesus som Messias (Messias = salvet til Guds nye kong David, se Esek 34:24). Det er nok det som gjør lederskapselitens folk sinte. Men Jesus svarer dem med et nytt skriftbevis fra GT:
16 Og de sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra småbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning?
Jesus siterer her Salme 8:3: «Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern …». I den greske GT- oversettelsen er ordet «vern» gjengitt med «lovprisning». Og dypest sett er det kanskje samme sak. Med andre ord sier Jesus i svaret til yppersteprestene at barnesangen snakket sant. Jesus er nemlig både Davids sønn og Guds sønn – og den rette mottageren av Salme 8’s lovprisning.
17 Og han forlot dem og dro ut av byen til Betania, og der overnattet han.
