Avsnittet om Peters bekjennelse er prekentekst på Aposteldagen. I kristen troslære er avsnittet viktig, både for kristologien, apostelbegrepet, skriftsynet, bekjennelsen og kirkesynet. Innledningsvis stedfester Matteus samtalen:
13 Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er?
Byen Cæsarea Filippi lå vel 40 km nord for Galileasjøen, ved foten av Hermonfjellet. Mange Israel-turister har vært der. Ut av bakken ved en fjellhule pipler og spruter Jordanelvens kilder frem (= smeltevann fra Hermonfjellet). Grekerne kalte stedet Paneas (= landet til guden Pan). I vår tid: Banjas. Fjerdingsfyrste Filip bygde en hel by der til ære for både Keiseren (= Cæsarea) og seg selv (= Filippi).
Jesus spør altså først hvem folk sier «at Menneskesønnen er». Tittelen «Menneskesønnen» brukes profetisk i Dan 7:13 om en guddommelig messiasskikkelse som stiger frem for Guds trone og tildeles Guds rike. Jesus bruker denne tittelen bevisst om seg selv. Slik lyder svarene:
14 De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene.
Alle disse fire svar-typene verserte i Jesu samtid. Men Jesus ser bort fra dem og spisser heller spørsmålet sitt direkte inn mot disiplene, som til en apostel-eksamen. Og Peter svarer på disippelflokkens vegne. Sitat:
15 Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er?
16 Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn.
Her lærer vi først hva et bekjennelsesspørsmål er. Det er et spørsmål etter en trosbekjennelse. Disipler bør alltid være rede til å svare regnskap for troens sannheter (1Pet 3:15).
For det andre møter vi et forbilledlig eksempel på sant bekjennende uttrykksmåte. For det bor trygg visshet i Peters svar. (Troen elsker slike sikre og visse trosbekjennelser, skrev Luther til Erasmus etter at Erasmus hadde beskyldt ham for usympatisk skråsikkerhet).
For det tredje kombinerer Peter den klassiske messiastittelen (= salvet) med karakteristikken «Guds Sønn». Denne kombinasjonen av guddommelig og menneskelig er nettopp et poeng ved menneskesønn-tittelen i Dan 7:13. Læren om Jesu to naturer er bevitnet i både GT og NT. Den er kjerneinnholdet i all sann trosbekjennelse. Peters svar er derfor forbilde for kirkens bekjennelses-dannelser.
For ordens skyld: Dette er ikke første gang disiplene og Peter bekjenner at Jesus er Gud og Messias, se Johs 1:41f (Andreas og Johannes), 1:45 (Filip), 1:49 (Natanael), Luk 5:8ff (Peter), osv.
Slik reagerer Jesus:
17 Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men Faren min i himmelen.
Jesus tiltaler Peter høytidelig med personnavn og farsnavn: Simon Jonas’ sønn (arameisk: Sjimeon BarJona) og priser ham salig. Så bruker Jesus åpenbaringsbegrepet. «Åpenbare» betyr «trekke til side forhenget slik at noe skjult blir synlig». For egentlig stammer ikke bekjennelsens læreinnhold fra Peter, men fra Faderens åpenbaring. Som apostler er Peter og disiplene først og fremst åpenbaringsmottagere. Derfor er dette verset avgjørende viktig for skriftsynet og synet på apostelautoriteten.
Jesus har mer på hjertet:
18 Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge menigheten min, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.
GT bruker gang på gang begrepet menighet, to hebraiske ord som betyr «forsamling». Det greske «ekklesía» her i v 18 betyr også «forsamling». Bekjennelses-samtalen i vårt avsnitt forberedte disiplene på forsamlingsbygging og kirkevekst, lærer vi her. Om forsamlingsbygging bruker Jesus bygningsarbeider-fagspråk: «jeg vil bygge» (gr: oikodoméoo = bygge hus). Dette er det egentlige kjennetegnet på kirkevekst: At det er Jesus selv som bygger.
Jesus stadfester her i v 18 med betonte ord det Peter-navnet han hadde varslet Peter om allerede første gangen de møttes (se Johs 1:42). På gresk er Pétros hannkjønn av «pétra» (= klippe). På arameisk er navnet Kefas (= klippe).
Romerkirken lærer at Jesu ord i v 18 om Peter som kirkens klippegrunn betyr at kirken skal ledes av Peters etterfølger, biskopen av Roma. Men det står ikke noe om Peters etterfølger i teksten. Og siden Peters bekjennelse er representativ for hele disippelflokken (se flertallspronomenet «dere» i v 15), er det snarere Peters og disiplenes felles trosbekjennelse til Jesus som er kirkens klippegrunn (sml Efes 2:20). Dypest sett er Jesus selv den kristne kirkes grunnvoll (1Kor 3:11 sml 2Tim 2:19). At dødsrikets porter aldri skal få makt over Jesu menighet varsler at Jesus skal stå opp fra de døde og ta alle troende med seg ut av dødsriket igjen.
Jesus lover Peter og disiplene nok en gave, sitat:
19 Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.
I dette verset møter vi nøklemakten, fullmakten til å binde og løse med virkning også i Guds himmel. At Jesus gir denne fullmakten ikke bare til Peter, men også til resten av disiplene, og til alle troende i det alminnelige prestedømmet, ser vi av paralleltekstene i Matt 18:18 og Johs 20:23. Dels dreier det seg om et nytestamentlig motstykke til rabbinernes «halakiske kjennelser». Og dels handler det om å åpne eller stenge tilgivelsens dør for enten kvalifisert botferdige eller kvalifisert ubotferdige.
I siste vers møter vi «messiashemmeligheten»:
20 Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.
Åpenbart skyldes dette at GTs messiastittel kunne misforståes. Jesus sa ovenfor i v 16f ja til å bli kalt Messias. Men han ville undervise disiplene grundig om korsfestelses-veien før han lot dem gjøre dette offentlig kjent. På den måten ville Jesus motvirke impulsive grasrot-tiltak for å gjøre ham til messiaskonge i Israel på forhastet kjødelig vis (sml Johs 6:15).
