Teksten om Sakkeus er først og fremst en klassisk omvendelseshistorie. Derfor må omvendelse være hovedsaken i forkynnelsen på denne søndagen. Omvendelse er tradisjonelt definert som to ting: anger og tro. Det er angerens fortsettelse i tro som da er viktig. Angeren må få oss til å bekjenne syndene våre for Jesus så vi i tro på ham tar imot syndenes forlatelse.
Slik begynner teksten:
1 Og Jesus kom inn i Jeriko og var på vei gjennom byen.
Vi befinner oss her på slutten av Jesu siste vandring fra Galilea sørover mot Jerusalem. Det dreier seg (til forskjell fra Johs 4) om den reiseruten som krysser Jordan elv nord ved Genesaretsjøen. Så vandrer man sørover på østsiden av elven inntil man kommer til Jeriko. Der krysser man tilbake over elven, passerer gjennom Jeriko by og begynner på de bratte bakkene opp mot Jerusalem. I tid skjer hendelsen i Jeriko bare få dager før Jesu korsfestelse.
I neste vers møter vi Sakkeus:
2 Og se, det var en mann der som hette Sakkeus. Han var overtoller og en rik mann.
Navnet Sakkeus er en fornorskning av det greske navnet Sakchaíos, som igjen er en forgresket utgave av det hebraiske navnet Sakkai (sml Esra 2:9, Neh 7:14).
Siden byen Jeriko ligger ved en naturlig grenseovergang, har den alltid vært et naturlig sted for tollstasjoner. Handelsrutene over Jemen, Arabia og Petra gjorde her en naturlig sving mot vest og Middelhavet.
Så vidt jeg forstår, ble overtollmanns-embetet nærmest «solgt» av kongen eller landshøvdingen til de respektive embedsinnehaverne for bestemte åremål. Myndighetenes andel av tollen var da salgssummen for embetet, mens tollmannen måtte kreve inn mer enn denne summen for å sikre seg lønn og overskudd. Slik var Sakkeus blitt en rik mann. Historien om Sakkeus’ omvendelse begynner med at han ønsket å «se Jesus, hvem han var», sitat:
3 Han søkte å få se Jesus, hvem han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst.
Bak uttrykkene «se Jesus», «hvem han var», er det lett å fornemme en særegen lengsel, dvs noe mer enn bare alminnelig nysgjerrighet. Ytre sett er det altså Sakkeus selv som påbegynner vandringen på omvendelsesveien. Og slik kan vi alle ofte opplever oss selv som «ytre» initiativtakere til omvendelse. Likevel er det samtidig, bakenfor det ytre (som vi straks skal se), andre åndelige realiteter som egentlig er ute og går.
Men først kommer v 4, sitat:
4 Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se ham, for veien hans gikk der forbi.
I dette verset er det Sakkeus som er omtalt med det første pronomenet «han», mens det er Jesus det siktes til med de to neste pronomenene. Morbærfikentreet, «sykamore-treet», har rykte for å ha kort stamme og tykke grener som brer seg ut i alle retninger. Det er et fremragende og skyggefullt «veikanttre». Og det er et tre som det er lett å klatre i.
Neste vers:
5 Da Jesus kom til stedet, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i huset ditt.
I dette verset røper Jesus hvem det er som er den egentlige initiativtakeren bak alle menneskelige omvendelser: Jesus selv. Det avsløres ved at Jesus på forhånd vet om Sakkeus der oppe i treet og endog kjenner navnet hans. Slik er det alltid. Lenge før lengselen etter et møte med Jesus våkner, har Jesus selv lengtet etter å møte oss. Derfor er det alltid Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet til omvendelser.
I dette verset møter vi også Jesu kall. Det har en enorm vekt. Legg merke til Jesu hastverk: «Skynd deg og kom ned». Det kan bero på at Sakkeus bare hadde denne éne sjansen i livet til å få det salige møtet med Jesus. Legg også merke til Jesu betoning av nødvendighet i slutten av v 6. I dag «må» Jesus ta bolig i Sakkeus’ hus. Akkurat så brennende nødvendig er det for hvert menneske å vende om til Herren.
På grunnspråket sier Jesus i v 5 at han må «bli værende» i Sakkeus’ hus. Også det er en nyanse som antagelig ikke er tilfeldig. Det dreier seg et varig fortsatt nærvær av Herren i Sakkeus’ liv.
Så gir Lukas oss anledning til å registrere hvor stor glede omvendelsen utløser hos Sakkeus, sitat:
6 Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede.
7 Men da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!
I disse to versene møter vi kontrasten mellom gleden hos nyomvendte og knurringen hos verdensmenneskene. Dette er en velkjent sak i omvendelsesberetninger. Men i Jesu nærvær er det andre ting som teller, sitat:
8 Men Sakkeus stod fram og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.
Følgevirkningen av Sakkeus’ salige møte med Herren er dette hjerteoppgjøret med fortidens synder. Sakkeus viser oss her at omvendelse innebærer syndsbekjennelse foran Jesus. Og syndsbekjennelsen skaper i sin tur et ønske om godtgjøring. Pengekjærhet er for eksempel en synd som vi kanskje alle bør omvende oss fra. Men her varierer det fra omvendelse til omvendelse.
Slik lyder til slutt oppsummeringen:
9 Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette huset til del, siden også han er en Abrahams sønn.
10 For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.
Legg i v 9 merke til hvor viktig det er at familiefedre omvender seg. Det får salige virkninger for hele huset. Predikanter bør her minne om ektemenns ansvar. Begrepet «hus» betyr «familie». Derfor viser v 9 at hele familien til Sakkeus ble frelst sammen med familieoverhodet.
Legg dessuten merke til at også Sakkeus er «en Abrahams sønn». Det betyr at han er jøde. Jesu ord svarer her til Rom 1:16f (evangeliet er en Guds kraft til frelse «for jøde først») og til Joh 4:22 («frelsen kommer fra jødene»).
Kjerneinnholdet i omvendelsens salige møtet med Jesus skildres i v 9+10 med ordet «frelse». Det betyr: å få full syndsforlatelse med tilregnelse av status som rettferdig for Gud. Det motsatte av frelse er fortapelse (v 10).
