I evangelieteksten for tredje søndag i adventstiden svarer Jesus på et spørsmål fra Døperen i fengselet. Døperen spør om Jesu er «han som skal komme». Og Jesus svarer med to skriftbeviser fra GT:
Gå og fortell Johannes det som dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører – og evangeliet forkynnes for fattige. Matt 11:5
Jesus visste at Johannes i fengselet ville kjenne igjen mesteparten av dette svaret som sitat fra Jes 35. Og det siste leddet («evangeliet forkynt for fattige») ville han kjenne igjen som sitat fra Jes 61. Med andre ord svarte Jesus Døperen omtrent slik: «Ja, jeg er den som ifølge GTs profetier skal komme.»
I Jesajaboken kalles kap 24-27 ofte «Jesaja-apokalypsen» fordi det peker fremover mot endetiden. Det etterfølgende avsnittet, kap 28-35, (der søndagsteksten vår befinner seg) skildrer endetidens Gud som historiens overherre.
Han river ned noen folk og riker og han reiser opp andre folk og riker. Kap 34 er et domsord mot nabolandet Edom, som skal bli ødemark og ørken. Vårt kap 35 er deretter i sin helhet et nydelig lyrisk frelsesløfte. Guds inngripen skal blant annet bli synlig i selve landskapet, sitat:
1 Ørkenen og det øde landet skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. 2 Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.
Det er frelste mennesker som utløser denne gledesreaksjonen i natur og landskap. Det ser vi i v 2, der flertalls-pronomenet «de» sikter til mennesker som (nedenfor i v 9-10) beskrives som «de gjenløste». Naturen jubler når de gjenløste får «se Herrens herlighet», sier v 2, en tanke som minner mye om apostelens ord i Rom 8:19-21 («skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares»).
Jesaja-profetien inneholder på dette punktet blant annet sterke oppmuntringsord til avmektige jøder i adspredelse (men også til forfulgte troende kristne), sitat:
3 Styrk de slappe hendene, og gjør de vaklende knærne sterke. 4 Si til de urolige hjertene: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.
Her er det en hovedsak at det er Gud selv som er «den kommende». Det betyr at når Jesus i Matt 11:5 anvender dette ordet på seg selv, går han inn i en rolle som i Jesajaoriginalen tilhører Gud. Derfor vitner Skriften her om Jesu to naturer. Han er både sann Gud og sant menneske.
Idet Gud i v 4 kommer til Israel, bringer han to ting med seg. Det første er hevn og gjengjeldelse. Det skal ramme ubotferdige fra foregående kapitler. Bibelens grunnlov om hevn sier at hevnen tilhører Herren (3.Mos 19:18 = Rom 12:19). Det er trøsterikt, for Gud gjør jo aldri urett mot noen.
Det andre som Gud i v 4 bringer med seg, er frelse: «Han kommer selv og frelser dere». Jesus trøstet Døperen i fengselet med dette: Nå er det lovede frelsesverket i ferd med å bryte igjennom.
Deretter får vi profetens liste over kjennetegnene på oppfyllelsestiden, en liste som Jesus altså minner Døperen om:
5 Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter frem i ørkenen, og bekker i ødemarken. 7 Det glødende sandhavet skal bli til en sjø, det tørste landet til vannrike kilder. På det stedet hvor sjakalene hvilte, er det vekst av siv og rør.
I v 6b (og i v 1) nevnes det to landskapstyper: ørken og ødemark. (Ødemark er det samme som utmark; dyr kan beite der). Profeten sier i v 6b at det skal bryte frem vannkilder i ørkenen. Og de skal renne som bekker ned i utmarken.
For en del år siden borret den messianske jøden Simkha Pearlmutter frem en slik vannkilde på grensepunktet mellom ørken og utmark sør for Dødehavet et sted. Pearlmutter brukte v 6b som kart. Vann sprutet opp og rant nedover i Arava (= utmarken/ødemarken). Det viste seg at det lå en underjordisk kilde der. Og selveste rabbinatet godkjente Pearlmutters oppdagelse som en gyldig oppfyllelse av v 6b.
Med andre ord må vi tenke oss en langstrakt oppfyllelsestid for kap 35. Den var i gang da Jesus svarte Døperen. Men den fortsetter den dag i dag, både i verdensmisjonen og i det moderne Israel.
På dette punktet går teksten vår over til å handle om veibygging, sitat:
8 Det skal være en ryddet vei der, og den skal kalles Den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører folket hans til. Ingen veifarende, ikke en gang dårer, skal fare vill.
Her er det igjen lærerikt å sammenligne med det Jesus sier om Døperen. Jesus omtaler ham som vei-ingeniør. Han skal rydde en spesiell vei for kong Messias (se Matt 11:10). Legg merke til forbudskiltet: «Ingen uren skal gå på den». Påbudskiltet er også tankevekkende: «veien tilhører folket hans» (men her byr grunnteksten på en språknøtt).
Spørsmålet er til slutt hvordan vi (= både hedninger og jøder) kan bli mennesker som har tillatelse til å ferdes på Den hellige veien. Teksten svarer med løser-begrepet:
9 Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der. 10 Herrens gjenløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over hodene deres. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.
Det er i Ruts bok vi lettest blir kjent med gjenløser-begrepet. Der gjør Boas fra Betlehem bruk av løser-retten etter reglene i 3.Mos 25. Fra Elimelek får han i en rettsprosess i byporten overdradd retten til å gifte seg med Rut (se Rut 4). Boas var løseren hennes. Hun ble siden kong Davids oldemor. I Jes. 40-66 har jeg funnet 22 steder der Gud omtales som Israels «løser». (Til sammenligning: ti i Salmenes bok).
I NT lærer vi at Jesus er løseren vår. Han betaler seg selv som «løsepenge for mange» (Matt 20:28, Mark 10:45, 1.Tim 2:6). Og her i v 9 og 10 lærer vi altså at det er «Herrens gjenløste» (= de som Herren har betalt løsepenger for) som har rett til å være veifarende på Den hellige veien.
Veien har i v 10 en endestasjon som heter Sion (= fjell i Jerusalem), se også Rom 11:26 = Jes 59:20f. Det betyr at vi bør sammentenke det som gjelder frelse og tilbakevending for diasporajøder med det som gjelder misjon og frelse for hedningefolkeslag. Begge har samme frelsesvei. Med frydefull endestasjon i Jerusalem.
