Og dagen deretter skjedde det at Han gikk til en by som heter Nain, og mange av Hans disipler gikk med Ham, og meget folk. Men da Han kom nær til byens port, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen gikk med henne. Og da Herren så henne, ynktes Han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! Og Han trådte til og rørte ved båren, men de som bar, stod stille, og Han sa: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Og den døde satte seg opp og begynte å tale; og Han gav ham til hans mor. Men frykt kom over alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blant oss, og Gud har besøkt sitt folk. Og dette ord om Ham kom ut i hele Judea og i hele landet deromkring. Luk 7:11-17
I dette evangelium kan vi se at evangelisten foreholder oss et guddommelig mirakel. Ved det vil han oppmuntre oss til å vende våre hjerter til Gud, om det skulle hende oss som denne enken. Det er ikke skrevet av hensyn til henne, men av hensyn til alle dem som skal få høre dette evangelium inntil verdens ende. Blant dem er også vi.
Først ser vi her hva nåde og velgjerning Kristus viser denne kvinne, for vi må sannelig innrømme at hun ikke fortjente den. Hun gikk ut av byen, og det hun gjorde var å gråte og klage. Den gode kvinne hadde ikke det minste håp om å få sin sønn levende med seg inn i byen igjen. Derfor begjærte hun det heller ikke, langt mindre hadde hun fortjent det. Hun tenkte ikke på at Kristus skulle komme, ja hun hverken kjente Ham eller visste om at Han hjalp folk. Her er altså all fortjeneste og forberedelse opphevet; men hun ble meddelt denne nåde uforskyldt, og alene fordi Herren fikk medynk med henne.
Alt dette er skrevet for at vi av dette eksempel skal kunne se det som en alminnelig regel i alle Guds velgjerninger. Vi nyter dem uten vår fortjeneste, ja før vi søker dem. — Gud legger grunnen, Han begynner. Og det gjør Han fordi Han ynkes over oss. Det er og blir således Guds nåde alene; for hvis vi fortjente det, så var det ingen nåde. Det skjer også derfor at vi kan si til Ham: Du er en nådig Gud, du gjør vel, endog mot dem som ikke fortjener det.
Denne prediken synes lett; men hvor er de som mener det av hjertet? Hvis vi trodde at alt ble skjenket oss av Guds nåde og barmhjertighet, så gledet vi oss hver dag, og hjertet var alltid oppløftet i himmelen. Når vi engang kommer dit, da får vi se at det er så, men nå vil ingen tro det. Denne verdens gud — djevelen — har så stor makt på jorden at vi ikke kan se eller erkjenne Guds gjerninger. Derfor går de oss heller ikke til hjertet. Vi misbruker Guds velgjerninger og er ganske utakknemlige mot Ham.
Om jeg bare tenkte på at Han har gitt meg øyne — som i sannhet er et stort gode — så var det ikke å undre seg over om jeg sørget meg til døde over den utakknemlighet at jeg enda ikke har takket for denne velgjerning. Men når det blir født et blindt barn, da ser man hva sorg dette virker og hva for en kostelig ting øynene er. Det er en guddommelig gave å ha et sunt, godt syn. Det tjener oss hele livet, og uten det måtte en heller være død. Men det er dog nesten ingen som takker for det. Når du forøvrig betrakter hele ditt legeme, kan du over alt spore Guds nåde og godhet.
Derfor sier også David i Salm. 33, 5: Jorden er full av Herrens miskunhet. Han har hatt et klart syn og har kunnet se dypt; for han så at hele verden var full av Guds velgjerninger. Hvor er denne godhet kommet fra? Har vi fortjent den? Nei, men det har behaget Gud så. Han kaster sine gaver ut i verden, og de treffer likeså vel de utakknemlige som de takknemlige. Vi blir harme om vi taper et par kroner eller mindre, og vi har ikke lyst til å hjelpe de fattige folk med noen øre. Men hvor mange gaver kaster ikke Gud hver dag ut i verden? Og det er ingen som takker Ham for det. Ja, hvem er det som erkjenner Hans nåde?
Undertiden lar Gud et menneske falle i angst og nød, i smerte og bedrøvelse, og det ser ut som om verden ikke hadde noen Gud. En gjør Han blind, halt eller syk av vattersott, en annen lar Han dø — som denne enkes sønn her, — for de er Hans skapninger, og Han kan gjøre med dem som Han vil. Hvorfor gjør Han da dette? Han gjør det for at vi enn mer skulle spore og erkjenne den nåde Han beviser oss når Han hjelper oss i sådan elendighet.
Da derfor disiplene (Joh. 9, 3.) spurte Herren om den blinde eller hans foreldre hadde syndet, svarte Han: Hverken denne eller hans foreldre syndet; men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart på ham. Han vil ha sagt: Gud vil prises i denne blinde; for Han ser at alle verdens skatter ikke beveger oss. Derfor gjør Han dette til overflod av lutter nåde. Han fremstiller en blind for oss, for at vi kan se hva for en dyrebar skatt synet er. Vil vi ikke erkjenne Hans velgjerninger på de fromme, så må vi dog kjenne og merke dem ved skade. Denne måtte være blind, for at de andre skulle lære å kjenne seg selv og si: Du gode Gud, hvor herlig er det ikke å ha et sunt legeme og et godt syn! Men ingen legger det på hjerte, og vi sier så: Dyr har også øyne! Men, var du blind, da følte du sikkert skaden. Nå føler du den ikke, fordi du er frisk og er overøst med så mange Guds velgjerninger.
Således gikk det også her med denne enken. Han viste henne hva Han er for en Gud, hva Han holder oss for, og hva vi skal holde Ham for. Denne kvinne er kommet i dobbelt ulykke. Først er hun enke. Det er ulykke nok for en kvinne at hun er forlatt og er ene og ikke har noen til å trøste seg. Derfor kalles Gud ofte i Skriften, enkers og farløses Fader. I Salm. 68, 6, står det: Han er de farløses Fader og enkers dommer. — For det annet har hun bare en eneste sønn, og han — som nok kunne ha vært til trøst for henne — dør. Gud tok både mannen og sønnen fra henne. Hun hadde heller villet miste hus og gård, ja sitt eget liv, enn dem; men Herrens veier var ikke hennes veier. Mens mannen levde, erkjente hun ikke hva for en gave det var å ha en mann; men dette forsto hun først da han var død. Før tenkte hun som så: Andre koner har også menn, og hun mente at hennes mann var som andre menn. Men da han døde, så hun først hva for en mann hun hadde mistet.
Og med sønnen var det likedan. Da han var frisk og sunn, erkjente hun ikke denne Guds gave; men da han døde, så hun først hva for en skatt hun hadde mistet. Hun hadde ikke tenkt så meget på dette før, men nå da han er død, tenker hun først på den nytte hun kunne ha av ham. Slik går det også med oss. Det er mange som ikke vil anvende ti kroner til skole og opplæring for sitt barn; men når barnet dør, sier foreldrene: O, ville Gud at det levde, så ville jeg gjerne anvende tusen kroner på det. Hvorfor har du ikke latt ham lære noe før? Hva er årsaken? Du erkjente ikke denne Guds velgjerning og gave. Med korte ord: Verden blir verden; den blir ikke annerledes.
Denne kvinne visste nå ikke hva Gud hadde gitt henne, men hun måtte snart erfare det. Før hun ventet det, kom Gud. Han mønstret henne litt, lærte henne å se opp og tok både mannen og sønnen fra henne. Alt dette er skrevet til et eksempel for oss, for at vi av det skal lære å kjenne Gud. Når Han nemlig gir oss et sunt legeme, et godt syn og andre goder, da gir Han oss det ikke for at vi skal glede oss deri, men for at vi skal lære hva vi skal holde Ham for. Tar Han bort et lem, lar Han din hustru dø fra deg, eller et øye forderves, så skjer det alt i den hensikt at du skal se hva du har hatt.
Den alminnelige lære i alle evangelier er dette at vi nemlig skal se hva for en Gud vi har. Det blir også vist oss i dette evangelium at Han ikke vil forlate noen. Derfor lar Han kvinnen på ny se hva for en Gud hun har. For da hun var forlatt, og ingen mann eller sønn hadde mer, da beviste Kristus sin nåde mot henne og sa: Lær å tro, forlat deg på Gud, erkjenn Ham, for hvem døden er som livet, vær ved godt mot, gråt ikke, det har ingen nød. Så vekte Han opp den døde og ga ham tilbake til moren.
Dette og lignende mirakler gjør Gud for at hjertet skal lære hvordan det skal forholde seg mot Ham, og hva det kan vente av Ham. Kvinnen tenkte at hun hadde mistet sin sønn, og at det var umulig å få ham tilbake. Om noen hadde sagt til henne at hun innen én time skulle ha sin sønn levende igjen, ville hun ansett dette for å være helt umulig og sagt: Det er mer mulig at himmelen faller ned enn at min sønn blir levende igjen. Men før hun visste av det, kom Gud og gjorde hennes sønn levende. Dette hadde hun aldri tort be Ham om, siden hun så det som en umulighet.
Hvorfor gjør Gud det? Han lar mennesket falle så dypt ned i fare og angst at det ikke kan øyne noe råd og hjelp. Og dog vil Han at vi ikke skal fortvile, men tro Ham, som kan gjøre mulige ting av umulige og noe av intet. Er du falt så dypt ned i synden at ditt eget hjerte frakjenner deg all Guds nåde og barmhjertighet, og du synes det er ute med deg — i slik samvittighets angst og nød er mange stedd — så vend om, og se hvor vennlig og god Gud lar seg beskrive ved Kristus i evangeliene. Da vil du lære at Han mener det hjertelig godt med deg, og at Han vil ikke fordømme eller forkaste deg, men oppholde deg til evig tid. Det er hensikten med at dette mirakel blir foreholdt oss, og det tjener også til at vi skal tro. Likesom Gud hjelper denne enken legemlig ved Kristus, så vil Han også hjelpe oss når vi vil tro på Ham. Han vil ikke bare hjelpe oss legemlig, men fornemmelig åndelig på våre sjeler.
Alle Guds gjerninger og mirakler ser umulige ut for oss. De er også ubegripelige for naturen, og det fordi Gud vil erkjennes som en allmektig Skaper, som kan gjøre mulige ting av umulige og noe av intet. Når jeg er død, så er det umulig at jeg kan bli levende igjen. Om jeg ba alle engler og helgener om det, ville det likevel være forgjeves. Hva kan så den frie vilje gjøre? Men i døden skal jeg dog si: Jeg skal leve, ikke ved meg selv, men fordi jeg vet at Gud er i stand til å gjøre mulig det som er umulig, og gjøre noe av det som ikke er noe. Dette er Hans natur, ellers var Han ikke en sann, rettferdig Gud.
Og da døden kom, og jeg ikke kunne leve lenger, så måtte jeg likevel kunne si: Dog lever jeg og vil leve. Døden, som nå er hos meg, er som en liten gnist, livet derimot som det største hav. Fornuften kan ikke begripe hvordan det går til; men den som har troen, han vet det visst. For ham er døden som en liten gnist man kaster i havet og øyeblikkelig slokner. Gud er allmektig. Den som tror, han er i Gud, og derfor også i livet, selv om han er midt i døden. Således tenker også en fattig som tror, likesom denne her i døden. O, fattigdom, du er bare en liten gnist, og rikdom er som havet. Om et øyeblikk er min fattigdom borte, og jeg blir rik. For jeg er ved troen helt omgitt av Gud, som har alle ting i sin makt og hånd. Slik går det også når en mister sitt gode rykte. Da mener folk at han aldri får det igjen. Men hvis du tror og holder fast ved Gud, så kommer du i stor ære igjen. For Gud kan den kunst å gjøre stor rikdom av en uovervinnelig fattigdom og av stor skam usigelig ære. Så er det også med synden. Tror du, så er synden sammenlignet med rettferdigheten som en gnist mot det store hav.
Det ser vi her på denne kvinne, som er kommet i så stor smerte og angst. Hun synes at Gud og himmel, jord og alt er imot henne; og da hun dømmer etter kjødet, og som det ser ut for henne, så må hun og slutte at det er umulig for henne å bli befridd fra denne angst. Men da hennes sønn ble vekt opp fra de døde, da syntes hun det var som om himmel og jord, trær og steiner og alle ting gledet seg med henne. Da glemte hun all smerte og lidelse; da forsvant all sorg likeså fort som en gnist slokner når den faller midt i havet. Derfor sier profeten Esaias, kap. 54, 8: Så lenge vreden varte, skjulte jeg mitt ansikt et øyeblikk for deg; men jeg har forbarmet meg over deg med evig miskunnhet.
Men det ser jeg ikke; jeg synes at dette øyeblikk er en evighet. Men det er sannelig bare et øyeblikk, selv om man da ikke føler noen glede, som også Salm. 8, 6. sier: Du har latt ham fattes Gud et øyeblikk, men du skal krone ham med heder og ære. Men det er ennå skjult for oss, vi ser det likeså lite som denne kvinne. Hennes døde sønn er midt i livet: for Gud har ham i sitt skjød, og Han har vilje til å vekke ham opp. Her er bare en gnist av døden, men det ser ingen. Men da han ble levende, da ble det åpenbart som før var skjult for all verden.
Slik handler Gud også med oss. Av det skal vi lære hva for en Gud vi har, en som er med oss selv i de aller største farer. Den som er fattig, eller som ligger i synd og dødssmerte, i bedrøvelse eller andre anfektninger, han skal tenke: Det er bare en overgang; det er bare en liten dråpe, en liten gnist. For Gud har omgitt oss på alle sider med rikdom, rettferdighet, fred og glede. Dette ser du ikke nå, men om en ganske kort tid skal du få se det. Her har du således et eksempel — ikke på troen — men på Guds uforskyldte nåde og godhet.
Av det lærer vi at ingen ting er umulig for Gud. Han kan ta bort all skade og all vrede, ja alt ondt. Vi ser også at Gud undertiden lar sin straff gå over både onde og gode. Men ofte lar Han de onde leve i velstand, og anstiller seg som om Han var vred på de fromme og ikke aktet på dem. Så gjorde Han med den hellige Job. Alle hans barn omkom så ynkelig på én dag, hans kveg og åkrer ble røvet og ødelagt, og hans legeme ble på det siste plaget på det jammerligste. Job var en uskyldig, from mann, men måtte dog tåle den straff som ingen ugudelig hadde lidd, at hans venner endog på det siste sa: Du må uten tvil ha en stor hemmelig synd siden det går deg således. De plaget ham også da de skulle trøste ham. Men han svarte dem og sa: Jeg har ikke gjort det, og er derfor heller ingen ugudelig. De ugudelige lar Gud ofte leve ustraffet i sine vellyster.
Lær her den som kan, at når vi er fromme, og Gud lar fristelsen komme over oss, vi da kan holde fast ved den tanke at Han mener det godt med oss. Så må man heller ikke bli forarget når vi ser at Han lar de onde få leve etter sin egen vilje. De mener at de har fortjent det av vår Herre, og når Han straffer dem for deres synder, forsvarer de seg. Men, kjære venner, la oss fritt bekjenne og si: Herre, du gjør rett, enskjønt du straffer oss; ti for deg, Herre, har vi ingen rett. Vi håper likevel at du vil straffe i nåde og holde opp i sin tid. Gjør vi det, så har det ingen nød; men vi kan sikkert vente hjelp, om det ser aldri så umulig ut for oss.
Når vi kommer i fristelse, da sier vel kjød og blod at alt er håpløst. For når Gud tar oss under behandling, da gjør Han det slik at vi hverken vet ut eller inn. Og hvordan vi enn legger våre planer og gjennomtenker dem, så finner vi likevel ingen utvei. Vi er (som Job sier i kap. 3, 23) omringet som en der sitter i mørket og ikke vet å finne fram. Kommer det ikke så vidt med oss, så er det heller ikke en rett alvorlig fristelse. Den som i dyrtid enda vet hvor han kan skaffe seg korn og penger fra, er enda ikke i det rette mørke. Men når man derimot er helt kraftløs og rådvill, er man først rett straffet. Veien for denne kvinne er så tilstengt på alle sider at hun må tenke som så: Jeg er forbannet, Gud er imot meg. Hun er midt i mørket, og ser hverken vei eller sti eller noen ende på sin bedrøvelse.
Alt dette er fremstilt til eksempel for oss. Vi skal av dette lære å bli faste i troen, og ikke tenke annet om Gud enn at Han er en barmhjertig Herre, selv om Han lar oss komme i fristelse og anstiller seg som om Han er vred på oss og ler med verden. Men en må vokte seg for denne latter, og ikke bli redd for den vrede som Han anfekter sine med. Det kan vel se ut som om Han undertiden holder med de onde og forfølger de fromme uten nåde, men det skader ikke. Det er bare det rette synet om å gjøre. Men det må være et blindt, et åndelig syn, det vil si et troens syn. Troen taler om de saker som man ikke ser, og om uforsøkte ting. (Hebr. 11, 1.)
Den som vil være en kristen, han være sterk i troen, prise Gud og Hans ord og si: Den Gud vil jeg ha; Ham vil jeg prise, takke og tjene. Jeg vil gjerne lide og gjøre hva Han vil; for Han er villig til å hjelpe. Således skal dette og alle andre Kristi mirakler tjene oss til trøst og bedring, og skal oppmuntre oss til å tro og tjene Ham, og ingen annen; for ingen viser seg å være som vår kjære Herre Jesus Kristus. Vi vil derfor love og prise Ham alle våre dager, og vi vil også alltid føre andre til Ham, så at de også kan gjøre det. Gud hjelpe, jo lenger, jo bedre! Det er den lærdom som i denne enkes eksempel blir foreholdt oss i dette evangelium.
Videre er i denne historie fremstilt for oss Kristi rette gjerning. Han er nemlig kommet, og Han regjerer av den årsak at Han skal bortta døden, og i dens sted gi oss livet. Om det har profeten Esaias spådd, idet han i kap. 25, 8, sier: Han skal oppsluke døden i evighet. Paulus sier også 1. Kor. 15, 26: Kristus må regjere så lenge inntil den siste fiende, døden, blir tilintetgjort i Hans kristne. I deres sted gir Han dem et evig liv, og overgir herpå riket til sin Fader. Denne gjerning vil Han utføre i sin kristenhet, og begynner allerede nå i troen før den legemlige død. Men når Han deretter har samlet alle sine i én tro, vil Han fullende sin gjerning i dem på den ytterste dag.
I denne og andre historier har vi tegn, forbilder og vitnesbyrd om at Gud har vekt opp noen fra døden til det legemlige liv igjen. Med dette har Han villet vise oss en begynnelse på den gjerning som Han omsider vil fullføre på hele kristenheten. Her i dette evangelium er bildet av døden og livet stilt opp mot hverandre, og det er påvist hvorledes de støter sammen, og hvorledes Kristus viser sin makt og kraft over døden.
Ja, her ser vi to opptog eller to skarer som støter på hverandre. Den første er den stakkars enken med sin døde sønn og de folk som fulgte ham til graven. Den andre er Kristus, og de som gikk med Ham inn i byen. Det første bilde viser hva vi er, og hva vi fører til Kristus; for det er et bilde på hele verden. De går alle til døden, og de må alle følge ut av byen, og når Kristus kommer, finner Han ikke noe annet enn et vesen som er omgitt av døden.
Det er hele verdens vesen her på jorden, når man ser det med de rette øyne. Her er det ikke annet enn døds-bilde og døds-gjerninger og en daglig uavbrutt gang til døden. Og det vil vedvare inntil den ytterste dag. Den ene etter den andre dør bort, og de som står tilbake har nok å bestille med den sørgelige gjerning å bringe de døde til graven, én for én, og med dette sitt følge vitner de at de selv iler mot graven. De viser den døde denne tjeneste, for at andre, i dag eller i morgen, også skal følge dem til graven. Derfor sier Kristus om det verdslige vesen og regimente til dem som Han kaller til sitt rike: La de døde be grave sine døde. Matt. 8, 22.
Du ser altså på denne side og hos denne hopen intet annet enn døden. Den bringer vi med oss, den bærer vi med oss fra mors liv av. Vi går i følge den samme vei, bare med den forskjell at den ene dør før den andre. De andre må følge etter inntil turen kommer til den siste. Det er ingen redning eller hjelp mot døden hos noen skapning. Døden regjerer over dem alle — sier Paulus, Rom. 5, 14 — og borttar alle uten motstand. Med dette bilde og skuespill trosser døden alle dem som lever og fører de døde til graven. Når den legger en ned, viser den at den har alle i sine bånd, og kan angripe dem når den vil.
Men på den annen side ser du også et trøstefullt bilde på livet. Du ser her et herlig opptog av den Herre Kristus, som ikke går ut av byen med den døde, men kommer i møte med døden og går inn i byen, dog ikke som de der går hjem fra graven inntil de selv skal bæres dit. Han kommer ikke med sådanne dødstanker som om Han skulle frykte for døden eller være under den makt; men Han ser den i øyne og stiller seg opp mot den, som den der har makt og herredømme over den. Først trøster Han denne enken, som ikke har annet enn døden i sitt hjerte, og sier at hun ikke skal sørge og gråte mer. Han taler og stiller seg helt annerledes an enn andre mennesker: Han går fram til båren, rører ved den, befaler alle å stå stille og sier: Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Og øyeblikkelig følger kraften og gjerningen av disse ord. Den døde reiste seg opp, bundet og tildekket som han var, begynte å tale, og viste at døden var ombyttet med livet.
Dette var en underbar og hurtig forandring fra døden til livet. Da enhver gnist av liv var utslokt, fikk han i et øyeblikk ånde, blod, følelse, bevegelse, sans, mål og alt som hører til livet. Med ett ord forandrer Kristus dette sørgetog til et skjønt og herlig livsopptog. Her fulgte den unge mann, som nylig ble båret ut av fire eller flere for å begraves. Også hans mor fulgte med glede den Herre Kristus, sammen med hele skaren, inn i byen. De glemte nå både død og grav, og sang av glede bare om liv og frelse. Men æren for denne gjerning tilkommer ingen annen enn den Herre Kristus. Å omskifte død til liv er alene Hans kraft og gjerning. Det står i evangeliet at denne ros og dette gode rykte om Kristus ble omtalt over hele landet. Det er til glede og trøst for oss at dette er opptegnet. Når dødens forskrekkelse og angst kommer over oss, kan vi vite av ordet hva for en Frelser vi har i Kristus. For Han har, også i sin tjenerskikkelse på jorden, vist at Han er en Herre over døden og livet. Han kan bortta døden og føre livet fram for lyset. For så ofte døden er løpet imot Ham, har Han borttatt og utslettet den. Eksempler på dette er: synagoge-forstanderens datter, Lasarus og til sist: Kristus selv.
Det samme vil Han gjøre ved vår og alle kristnes død, når den har kastet alle ned i jorden, og mener at den har fortært dem helt. Med sin egen munn har Han lovt og forjettet det: Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst, og gå fram osv. Da først vil den gjerning som hermed er avbildet, bli fullbyrdet. Da vil Han oppvekke, ikke enkeltvis, men alle på én gang, (og således på én gang oppsluke døden, som Esaias sier i kap. 25, 8.) Ingen skal da mer drepes eller angripes av døden.
Da først vil det bli et skjønt og herlig opptog når Han i et øyeblikk vil samle alle som er døde, og med ett ord kalle dem fram fra støv og aske, fra luft og vann. Og Han vil, som Paulus sier, 1. Tess. 4, 14, føre en utallig skare av troende med seg, som selv er hovedet, og sette dem fra død og all jammer inn i det evige liv. Han vil også, som Esaias sier i kap. 25, 8: tørke gråten av deres ansikter, så at de med evig glede kan lovprise og opphøye Ham, sin Herre og Frelser.
Dette skal vi lære og tro, for at vi kan finne trøst i dødens nød og all annen nød. For om det enn kommer så vidt med oss at vi ikke ser eller føler annet enn død og fordervelse — som denne enken — ja, om vi enn er i dødens svelg og bæres til graven som hennes sønn, så må vi likevel tro at vi i Kristus har livet og seier over døden. Troen på Kristus må være således beskaffen, eller i øvelsen derav, (Hebr. 11, 1.) at den kan gripe og være viss på de ting som ikke sees, ja selv på det man ser det motsatte av.
Således vil Kristus at enken her skal tro og håpe livet, der Han sier: Gråt ikke! Men etter hennes og all verdens mening, tanker og følelser var det ikke noe håp om livet.
Han vil ved erfaring ha lært oss at det av oss og i oss ikke er annet enn bare fordervelse og død; men at det derimot av Ham og i Ham er bare liv, og det oppsluker både vår synd og vår død. Ja, jo mer jammer og død der er i oss, jo mer og rikeligere skal vi finne trøst og liv i Ham, hvis vi bare holder oss fast ved Ham i troen. Til det formaner og oppmuntrer Han oss både ved sitt ord og ved dette eksempel.
Nå må vi også tale litt om den åndelige betydning av dette mirakel. Alle ytre og synbare gjerninger og mirakler som Kristus gjør, betegner de usynlige gjerninger Han utfører i menneskets indre. Denne legemlige død som her er omtalt, betyr sjelens åndelig død, som vi må tro. Denne unge mann som man her følger til graven, er legemlig død; men det er også dem som er innvortes døde, skjønt de har det naturlige liv i behold. Den sjel er død som ikke tror på Gud og ikke henger ved Ham. For den som tror på Gud, den lever, selv om den er midt i døden, som før er sagt.
Den åndelige død er to slags. Noen er døde på sjelen, men en ser det ikke. Den som er legemlig død, kan heller ikke se eller føle noe. Hele verden er åndelig død, men den føler det ikke. Så er det også noen andre som er åndelig døde, men de føler det; for loven har forskrekket dem. Vi taler ikke her om dem som ikke akter den åndelige død, men om dem som føler at de er døde, og som er hjertelig bedrøvet. Deres samvittighet føler at de har et vantroende hjerte. Slike er døde på en helt annen måte enn de som ikke føler det, men lever i sikkerhet til enhver tid, og som man ikke kan få hjulpet. En sådan erkjenner ikke sin sykdom; han lever et fritt liv og akter hverken Gud eller verden. Men den som føler denne nød, er forskrekket og bange. Verden er for trang for ham, og overalt søker han hjelp og råd. Ja han ville ikke engang forakte tre og stein om de kunne gi et godt råd, og da langt mindre skulle han forakte et menneskes ord og råd. Nei, han vil gjerne høre, selv den aller ringeste.
Hvem har da gitt ham denne følelse? Det har loven gjort, for den åpenbarer synden. Den sier: Du skal ikke ha fremmede guder. Når jeg hører det, så må jeg også gjøre det, men jeg kan ikke. Så slutter jeg da at jeg er fordømt. Tenker jeg da stadig på dette, så kommer døden og forskekker mitt hjerte, og blir jeg ikke hjulpet, måtte jeg for evig bli i denne død og forskrekkelse. Det er enkens eneste sønn som ligger død i kisten og blir båret ut av byen. Bærerne er lovens predikanter. De gjør ikke annet enn å senke menneskene dypere og dypere ned i døden. Likesom disse her iler til graven med den døde, således forskrekker og driver de sjelen jo lengre, jo dypere ned i helvede, og det blir verre og verre med mennesket. Hadde ikke Kristus kommet, så hadde bærerne lagt den døde i graven og kastet jord på ham. Således må også Kristus her komme med sitt ord og sin nåde.
Og det er nå evangeliets embete. Det lærer ikke hva du skal gjøre, men hvor du skal ta kraft fra til å utføre det du skal gjøre. Hva gjør ikke Kristus her? Han spør ikke: Hva er dette? Hvorfor gjør dere det? Vil dere ha den unge mann levende igjen? Nei, slik spør Han ikke, men Han forbarmer seg over moren, går fram, rører ved båren og befaler bærerne å stå stille. Det er: når en prediker om Guds velgjerning, hvorledes Kristus skjenker oss sin fortjeneste og gjerning, da er hånden lagt på båren. Da står bærerne stille, det vil si, da hører og tror en ikke mer lovens lærere, men sier: Predik nå om gjerninger både høyt og lavt; nå har jeg en annen prediken. Når våre hender berører båren, utretter vi ikke noe — den døde blir ikke levende — men når Kristi hånd rører ved den, da skjer det. For når et menneske hører at Kristus gjør alt, og at Han skjenker oss sine gjerninger, så sier han: Hva behøver jeg da å gjøre? Alle mine gjerninger er unyttige.
Men den døde blir ikke vekt opp så fort. Ordet blir vel prediket, og vi hører vel om hva godt vi er skjenket ved Kristus, men det er ikke nok med det, ennå er båren bare berørt. Kristi røst må også lyde i hjertet, så vi tror ordet. Denne unge mann sto ikke opp da Jesus rørte ved båren, men da Han sa: Du unge mann! jeg sier deg: Stå opp! Da rører denne røst hjertet, og gjør at den blir levende igjen. Om jeg enn hører ordet og ikke akter på menneske-lære, så bærer man meg likevel bort, og jeg blir fremdeles i min frykt og uten hjelp. Foruten den ytre prediken må jeg nemlig også høre denne Kristi stemme i hjertet: Du unge mann! jeg sier deg: Stå opp! Det er: Jeg må tro denne prediken, forlate meg på den. Hverken synd eller død, djevel eller helvede må jeg la rive meg derfra.
Vi har således to predikener: Den ene legger hånden på kisten, men det alene utretter ikke noe. Den andre er når hånden er lagt på kisten, og Kristi stemme høres i hjertet. Dette utretter alt. Den første forkynner oss Kristi gjerninger som Han har gjort for oss og skjenket oss; men når røsten høres i hjertet, da begynner den som før var død, å tale. Nå bekjenner han med munnen den tro som han føler og nærer i hjertet. Det er: Når hjertet tror, så følger kjærlighets-gjerninger etter, så taler du, så prediker du for andre, så takker du Gud for den velgjerning og tro Han har bevist og meddelt deg.
På dette følger da stor glede og takksigelse, Gud blir lovet og priset. Likesom Kristus her ble utropt over hele Jødeland og de omliggende steder, således kan en kristen føre mange til troen.
Det får være nok om dette evangelium. Vi ser her at Gud frelser oss av blott nåde og godhet uten vår fortjeneste og medvirkning, ja før vi søker Ham og ber om hjelp. Gud gi at vi trodde det! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
