Vi er samlet til bots- og bønnedag i dag. Grunnen til at vi har en bots- og bønnedag er en gammel tradisjon med at kongen kalte folket til bønn og bot. Det er en arv fra århundrer med enhetskultur i landet vårt. I vår tid har vi et mer individuelt perspektiv. Men vi kan ha godt av å minnes om at Gud har en historie med folket vårt, ikke bare med hver enkelt av oss.
Da Jesus lærte oss å be Fadervår, sa han ikke: «La din vilje skje i mitt hjerte, slik som i himmelen!» Han sa «La din vilje skje på jorden, slik som i himmelen!»
Det er et dobbelt perspektiv i tekstene våre i dag: den ene og folket. Evangeliet har som utgangspunkt at det er én i mengden som stiller Jesus et spørsmål. Vi lever i en periode av kirkens historie hvor vi kjenner oss best igjen i Jesu møter med enkeltmennesker. Men teksten vi leste fra Det gamle testamente hadde folket som adresse.
Gud hadde bearbeidet folket som en pottemaker bearbeider sin leire. Dersom folket ikke ville vende om fra ondskapen sin, ville Gud rykke det opp og ødelegge det. Israelsfolket har aldri kunnet stole på at utvelgelsen hjelper dersom de gjør urett. Men om folket vender om fra ondskapen sin, vil Gud angre sin dom. Bibelen gir oss bildet av en levende Gud som responderer. Dette er fjernt fra moderne gudsbilder av Gud som en kraft, eller Gud som kjærlighetens prinsipp. Gud er en person som responderer på våre handlinger. Og Gud tar initiativ til frelse.
La oss gå til evangeliet med åpent sinn, og ta det til oss, hver enkelt. Men la oss ha med oss det store perspektivet. Vi har ikke fullmakt fra resten av folket til å gjøre bot for dem, men vi kan be for land og folk. Og vi kan gjøre bot hver for oss, så vi hver for oss og sammen kan stanse uretten og utbre retten i land og folk!
Dagens prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kapittel, fra vers 22. I min bibelutgave er det på side 1187. Vi reiser oss.
På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: `Herre, lukk opp for oss`, da skal han svare: `Jeg vet ikke hvor dere er fra.` Da vil dere si: `Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.` Men han skal svare: `Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!` Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.» Luk 13:22-30
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet! Amen.
Et anker for troen
Det er tre kraftige tekster vi har fått å lese i dag. Vi trenger å forankre dem i Guds frelsesvilje: «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og lære sannheten å kjenne!» (1 Tim 2:4). Det er vår skaper som vil dette, himmelens og jordens skaper, han som har himmel og jord og verdens historie i sine hender! Gud er ikke bare en kraft som kommer utenfra og bidrar til et rikere liv for dem som velger ham. Take it or leave it. Nei, det er han som hvert sekund holder verdens historie i sine hender, og fører denne historien frem til det endelige skille mellom rett og urett ved historiens ende.
Bare to flokker?
Jeg må innrømme at jeg ikke begriper hvordan Menneskesønnen kan dele menneskeheten i to på dommens dag. Jeg ser så mange grupper og avskygninger og menneskeskjebner. Men dagens evangelium er klart: «Når husherren først har reist seg og lukket døren,» da er det et utenfor og et innenfor. Ett av to. Det er bare å venne seg til tanken. Den dagen skal alle som lider urett settes fri, og alle som gjør urett skal stenges ute. Men inntil den dagen lever vi i frelsens tid, med frelsens mulighet for alle som gjør urett.
Kjærligheten, tilgivelsen og rettferdigheten
På tre områder ser vi at frelsen henger nøye sammen med Jesu misjon. Jesus møtte hatet med kjærlighet, han møtte synden med tilgivelse og uretten med rettferdighet. Vi som hører Jesus til, kan ikke slutte fred med hatet, synden og uretten. Om vi forsøker på det, går vi inn i en himmelropende selvmotsigelse.
- Johannes, kjærlighetens apostel skriver: «Den som sier: “Jeg elsker Gud”, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» (1 Joh 4:20)
- Jesus lærer oss å be om tilgivelse i Fadervår: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (Matt 6:12) Det er den eneste bønnen Jesus kommenterer rett etterpå: «For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.» (Matt 6:14-15)
- Jesaja profeterte om Jesus, Herrens tjener: «Han skal føre retten ut til folkeslagene!» (Jes 42:1) «Lytt til meg, mitt folk, mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, brått gjør jeg min rett til lys for folkene. Min rettferd er nær, min frelse bryter fram, mine armer dømmer folkene. Fjerne kyster håper på meg, de venter på min arm.» (Jes 51:4-5) Gjennom hele Jesu liv merker vi hans lidenskap mot uretten, og hans lidenskap for den som lider urett. I dagens evangelium sier Jesus: «Bort fra meg, alle dere som gjør urett!» (Luk 13:27)
(Dere som er fullbyrdere (ergatæs) av urett, står det rett oversatt, og i epistelteksten: de som er holdende på med det onde (katergadsomenou). I tillegg kunne det også nevnes å dømme før tiden / Jesus kom for å ta straffen. Se epistelen, Rom 2:1-3.)
Kjærlighet, tilgivelse og rettferdighet er så grunnleggende i Jesu misjon og i hans frelse, at de som slutter fred med hat, synd og urett vil komme til en stengt dør. Jesus er krystallklar i sin advarsel, så ingen skal misforstå. Det nytter ikke å si: «Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.» Herren skal svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!» (Luk 13,26-27)
Frelsens tid
Guds lidenskap for denne verden kommer sterkt til uttrykk i epistelen vi leste. Nå er tiden for å ta imot frelsen og vende seg bort fra uretten:
Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente. Rom 2:4-8
En hjelp for troen
Jesus har gitt sin kirke en hjelp til å gripe tilgivelsen og troen. Han har gitt kirken fullmakt til å overrekke syndenes forlatelse til den enkelte. Det kaller vi skriftemålet. I Lille katekisme lærer Luther oss om skriftemålet, med mange eksempler og varm sjeleomsorg.
Torkild og jeg skal gi dere et eksempel på hvordan et skriftemål kan foregå:
Skriftemål – et eksempel
Harald (HKH) og Torkild (TM) står ved en stol og leser dialogen.
HKH: Det er noe som plager meg. Jeg går og tenker på noe dumt jeg har gjort. Jeg har vanskelig for å tro at jeg er tilgitt. Kan du forklare meg hva skriftemål er? Kanskje det kan hjelpe meg.
TM: Først forteller du hva du har gjort. Så stiller jeg kanskje noen spørsmål for å få satt tydelige ord på syndene. Dette gjør jeg for at du ikke skal være i tvil om at du har bekjent skikkelig. Skriftemål er å få bort møkka, ikke å pynte på den.
HKH: Jeg er med på det. Men jeg må si at jeg gruer meg. Du skulle bare visst!
TM: Jeg vet jo litt da! Jeg vet hvor vondt det lukter når jeg må spa bort min egen møkk, og det er sikkert ikke noe bedre å spa bort din møkk!
HKH: Det var jo vakkert sagt! Skal vi begynne?
TM: Jeg må bare forklare resten først. Når vi er blitt enige om hvilke synder du bekjenner, så spør jeg om du ønsker at hele livet ditt skal være åpent for Gud.
HKH: Går det an å vite om hele livet er åpent for Gud, da?
TM: Nei. Det er ikke det jeg spør om heller. Jeg spør om du ønsker at hele ditt liv skal være åpent for Gud.
HKH: Ja, det vil jeg.
TM: Så kneler du ned, og jeg spør: «Tror du at min tilgivelse er Guds tilgivelse.» Så svarer du «Ja.» Og jeg sier: «Det skal bli som du tror!»
HKH: Kan din tilgivelse virkelig være Guds tilgivelse?
TM: Ja. Jesus sa det til disiplene: «Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt.» (Joh 20:23)
HKH: Hvordan foregår det, helt konkret?
TM: Du kneler ned. Så legger jeg hånden på hodet ditt og sier: «Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. – Gå i fred!»
HKH: Det må være ganske fint å få si noe sånt! Her kommer jeg og sier at det er noe som plager meg. Og når jeg går igjen, så kan du si: «Gå i fred!»
TM: Ja, det er et privilegium å overrekke Guds fred. – Men nå er vi klare til å begynne.
HKH: Ja vel. Da er det vel ingen vei tilbake. Det er to ting som plager meg. Jeg har ikke vært helt grei mot arbeidskameraten min, og så får jeg ikke til å be så lenge som jeg bør.
TM: La oss ta én ting om gangen. Ikke helt grei mot arbeidskameraten – synes du det var en tydelig syndsbekjennelse?
HKH: Nei, jeg skjønner hva du mener. Den var temmelig pyntelig. Jeg har altså en arbeidskamerat. Her for en stund siden betrodde han meg noe. Jeg burde skjønt at det var en betroelse, men en gang noen naboer stod og pratet om ham, kom jeg til å fortelle det jeg visste. Det passet liksom så godt å si det. Men det var et svik, og jeg skammer meg over at jeg kunne gjøre noe så ekkelt.
TM: Jeg er enig i at det var et svik! Det sårer Gud når du ødelegger kameratskap på den måten, og det sårer arbeidskameraten din. Det sårer dem som får høre noe de ikke skulle høre, og det sårer din evne til å være kamerat.
HKH: Det var da svært! Men du har jo helt rett.
TM: Og nå vil du at Jesus skal bære disse sårene i stedet for deg?
HKH: Det virker så fælt når du sier det sånn. Men det er akkurat det jeg ber om.
TM: Har du snakket med arbeidskameraten din om dette?
HKH: Nei. Jeg har tenkt mye på det. Men jeg fant ut at det bare ville gjøre ham vondt. Den eneste grunnen til å si det til ham, ville vært for å lette min egen samvittighet. Så gikk jeg til deg i stedet.
TM: Det var nok ikke så dumt. Men hva med naboene, da?
HKH: Heldigvis kom jeg på bedre tanker så fort at jeg fikk pratet med dem. Jeg fikk sagt at det var dumt av meg å røpe det som var en betroelse. Det var pinlig å si det til dem. De lovte å late som de ikke hadde hørt det. – Hvorfor spør du om dette, forresten? Skriftemål har vel med mitt forhold til Gud å gjøre.
TM: Ja, det er riktig. Men synd berører som regel andre også. Gud elsker dem like høyt som han elsker deg. Jeg må passe på at tilgivelsen hos Gud ikke går ut over andre mennesker, ikke sant? – Men så var det den andre synden du nevnte: at du ikke får til å be så lenge som du bør.
HKH: Ja, det har vært sånn lenge. Jeg hørte i en bibeltime at vi burde be en time hver dag. Det gikk greit i begynnelsen. Men nå går det bare noen minutter, så kommer alle slags tanker og ødelegger bønnelivet mitt. Det er fælt.
TM: Jeg er ikke sikker på om jeg vil akseptere det du forteller som en syndsbekjennelse. Jeg tror ikke det du snakker om er en synd.
HKH: Men vil ikke Gud at jeg skal be, da?
TM: Jo. Han ønsker å snakke med deg og vil gjerne at du tar deg tid å sitte ned sammen med ham. Men jeg tror ikke han liker det noe særlig, hvis du gjør det bare fordi du har vond samvittighet. Gud er vår Far og trives når barna snakker med ham. I stedet for å tilgi deg, vil jeg be for deg at du må få øye på Gud når du ber. Senere finner du kanskje noe i bønnelivet ditt som virkelig er synd. Da kan du bekjenne det neste gang.
HKH: Det er greit for meg.
TM: Da er vi klare til selve skriftemålet. Da kan du knele ned.
– Jeg har forstått deg slik at du ønsker at hele livet ditt skal være åpent mot Gud.
HKH: Ja, det ønsker jeg.
TM: Gud være nådig mot deg og styrke troen din. Amen. Tror du at min tilgivelse er Guds tilgivelse?
HKH: Ja.
TM: Det skal bli som du tror! Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. – Gå i fred.
HKH: Takk for hjelpen!
TM: Takk for at du kom. Og takk for tilliten.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
