Søndagsteksten handler om hvordan Jesus helbreder en mann som har vært blind helt siden fødselen. Hos Johannes er slike hendelser ikke bare undere, men også tegn (= undere som identifiserer Jesus som sann Gud). Derfor innbyr teksten oss til å tenke at vi alle er åndelig blindfødte, mørkets barn (les: vi har arvesynd med totalt syndeforderv). Men Jesus er verdens lys og han kan frelse oss ut av denne verdens syndemørke.
Ifølge Joh 7:1ff dro Jesus til Jerusalem under Løvhyttefesten (hebr: «succot»). Succot feires blant annet med fullmåne-nattfest med fakler og bål. Og da ropte Jesus i 8:12 at han var «verdens lys». I v 1 nedenfor får vi så følelsen av fremdeles å være i Jerusalem under succot. Temaene lys-mørke og blind-seende passer godt i løvhyttefest-sammenhengen om høsten, men tåler også godt de nye tekstrekkenes plassering av denne teksten i åpenbaringstiden.
Slik innleder apostelen Johannes beretningen om Jesu møte med en blindfødt mann:
1 Da han gikk videre, så han en mann som var født blind.
2 Disiplene hans spurte ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind?
Disiplene stiller spørsmålet i v 2 ut fra omtrent følgende tanketråd: «All sykdom og lidelse skyldes syndefallet. Ergo må denne mannens lidelse skyldes synd enten hos mannen selv (da han var foster i mors liv) eller hos foreldrene.» De hadde bibelsk medhold i den første delen av resonnementet. Generelt følger sykdom og lidelse av synd. Som vi sår, skal vi høste. Men disiplene tok feil i prinsippets individuell anvendelse. For det fins ikke noen mekanisk og individuell sammenheng mellom synd og lidelse i det enkelte menneskets liv.
Det fantes på Jesu tid rabbinere som (ut fra GT-teksten om tvillingslåsskampene mellom Jakob og Esau i mors liv) lærte at fostre kunne synde. Kanskje røper spørsmålet at disiplene ville finne ut om Jesus ville si det samme. Men Jesus svarer i en annen retning:
3 Jesus svarte: Verken han eller foreldrene hans har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.
Jesus erklærer ikke med dette svaret den blindfødte eller foreldrene hans som syndfrie. Det dreier seg her om en noe absolutterende hebraisk uttrykksform som bare betyr at mannens blindhet hadde en annen årsak enn individuell synd.
Jesus forkaster her læren om at sykdom alltid er i strid med Guds vilje. Sammen med Jobs bok og 2 Kor 12:7 er dette verset bibelbevis mot slike absolutte former for helbredelsesteologi.
Den greske konjunksjonen «hina» kan oversettes «slik at» (= følgesetning), men her betyr den trolig «for at» (= hensiktsetning). Helt siden denne mannens unnfangelse i mors liv hadde Gud planlagt at Jesus skulle helbrede øynene hans. Jesus fortsetter slik:
4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.
5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.
Norsk Bibel følger i v 4 flertallstekstens håndskrifter, mens UBS-komitéens greske tekst skifter fra flertall til entall: «VI må gjøre hans gjerninger som har sendt MEG …». UBS følger trolig antagelsen om at den vanskeligste lesemåten er å foretrekke.
Med «så lenge det er dag» sikter Jesus til den tiden han selv ennå har igjen før Golgata. «Natten kommer» betyr at perioden mellom Jesu død og Åndens komme blir en nattmørk tid uten Jesu lys. Sondringen mellom dagslys og nattemørke leder så Jesus til i v 5 å repetere fra 8:12 setningen om at Jesus selv er verdens lys. Dermed kan vi skjønne at den blindfødtes konstante liv i mørket er representativt for oss alle. I åndelig forstand lever vi alle i arvesyndens nattemørke. Bare Jesus har det sanne frelsende lyset. Så handler Jesus:
6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans.
7 Og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa! – det betyr: utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende.
Her gjenfortelles selve helbredelsesunderet. Man diskuterer hvorfor Jesus brukte en deig. Da han en gang helbredet en døv, brukte han på pedagogisk vis tegnspråk. Deigen kan ha en tilsvarende pedagogisk funksjon overfor den blinde.
I v 7 vil Johannes ha oss til å oppdage symbol-betydningen av dam-navnet «Sjiloakh» (av «sjalakh» = «sende»). (1) Jesus er sendt av Faderen, (2) Jesus sender den blinde til frelse. (3) Jesus er den «Sjiloh» (= fredsfyrsten) som Jakob profeterte om (1 Mos 49:10).
På dette punktet hopper så søndagsteksten over et lengre turbulent avsnitt. Den blindfødte er tvers igjennom hele dét avsnittet åpen for å tenke stort om Jesus. Så møter han Jesus igjen:
35b Da Jesus siden hadde funnet ham, sa han: Tror du på Guds Sønn?
Mannen hadde på dette tidspunktet ennå ikke sett hvordan Jesus så ut. Derfor er det i v 35 et poeng at det er Jesus som leter mannen opp og finner ham. Akkurat som all omvendelse begynner med at det er Jesus som leter først.
Trosbegrepet i dette og de neste versene handler ikke bare om å tro på Jesu eksistens, men om full tillit, om å sette all sin lit til Jesus. Også i slutten av v 35 følger Norsk Bibel flertallstekstens lesemåte («Guds Sønn» i stedet for «Menneskesønnen»).
36 Mannen svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?
37 Jesus sa til ham: Du har sett ham. Han som taler med deg, han er det.
38 Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for ham i tilbedelse.
I v 37 kommer den helbredede mannens nye synssans i funksjon idet Jesus bruker fortid og sier. «Du har sett ham». Deretter identifiserer Jesus seg i nåtid: «Han som taler med deg, han er det».
På lignende vis kan vi alle bli frelst ut av denne verdens åndelige mørke ved et trosskapende under fra Jesus som vi må ta imot i tro. Når det skjer, er trosbekjennelsen og tilbedelsen i v 38 den forbilledlig rette reaksjonsmåten for oss alle.
