Søndagens tekst trekker oss med inn i samtalen mellom Jesus og disiplene rett før korsfestelsen. Avskjed og oppbrudd er trist, men la oss se på alt hva Jesus lover sine.
1 La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!
Verset kan leses på to måter: 1. Som et forbud: Du har ikke lov til å kjenne bekymring. Alt slikt er vantro. 2. Du skal få slippe å bekymre deg, for det finnes én som drar omsorg for deg. Slik ligger verset nær Bergprekenen, særlig siste del av Matt 6.
Vi skal huske at sammenhengen er Jesu siste dager før påske. Han har varslet sin egen død. Selv da sier Jesus at hjertene ikke skal forferdes.
2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.
Gud er rik nok (Rom 10:12), og han bygger en himmel som er stor nok til alle som kommer til Gud gjennom Jesus.
Uttrykket misbrukes stadig til å antyde at Gud nok har et himmelrom også til dem som ikke omvender seg og følger Jesus. De neste versene viser hvor umulig en slik tolkning er.
Det treffer heller ikke teksten å tenke seg at livet i himmelen er splittet opp i separate rom der noen unndrar seg fellesskap med andre frelste. Enhver fantasi om privatisert liv i adskilte selveierleiligheter i himmelen står i strid med resten av Skriften.
Jesu avskjed med disiplene kunne isolert sett føles som et tap, – blir Jesus borte for dem? Nei, han skal sende dem Talsmannen, Den Hellige Ånd (Joh 14:26). Og så går han bort for å gjøre i stand et sted for hver av sine. Tenk, et rom for meg hos Gud!
3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.
Her snur Jesus den triste avskjeden til et lyst løfte: Etter at han har forlatt dem, og etter at han har vært borte en tid for å lage i stand et sted for sine, skal han komme igjen.
Her blir hensikten med Jesu gjenkomst presisert: Han skal ta sine til seg, og så skal de få være med ham på det stedet han hører til, d.v.s. himmelen. Røveren på korset ble lovet å få bli med Jesus "i mitt rike" (Luk 23:43). Apostelen forklarer oss hvorfor det er så mye bedre å få dø og gå hjem til Gud enn å leve her på jorden i 2 Kor 5:1-10.
Med en viss rett har mange advart mot en misforstått himmellengsel. Håpet om evakuering bort fra denne verdens jammerdal kan lede til likegyldighet overfor urettferdighet og forsøpling av jorden. Verdensflukt er ikke hva Bibelen lærer oss.
Samtidig ser vi at uttrykksformene her ikke er til å ta feil av: "gå bort", "komme igjen" "ta dere til meg", "være der jeg er". Utviklingen for vår gamle jord går mot avvikling. I den forstand innebærer Jesu gjenkomst virkelig en evakuering.
4 Og dit jeg går, vet dere veien.
Til tross for alle mangler i og ved disiplene: De vet veien dit Jesus skal gå foran, sier Jesus. De vet kanskje ikke alt om veien, og vet kanskje ikke på forhånd akkurat hvor lang den er. Men selve veien og målet, det kjenner de.
5 Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?
Det er så godt at Gud lot skrive ned så mange av disiplenes lettere forvirrede spørsmål. For vi kan også undres over de samme ting. I dette tilfellet ble Tomas´ spørsmål foranledning for ett av Bibelens aller mest kjente og profilerte utsagn:
6 Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
Ingen annen jødisk lovlærer kunne finne på å si dette. Sokrates ville vise folk veien til erkjennelser inne i dem selv, hinduister til egen guddomsgnist. Buddha ville vise menneskene veien inn i det store intet. Mohammed viste vei til Mekka. Noen leter etter en vei til en pengebinge, andre til "öppna landskap".
Det kan vel ha hendt at noen har ment at de har funnet sannheten, i bestemt form entall. Men har noen sagt om seg selv at de er sannheten?
Jesus er selv veien. Det finnes altså bare én vei som fører frem. Han er livet. Livet er altså ikke maksimal nytelse, uforpliktet og privatisert.
Når Jesus sier at ingen kommer til Faderen uten ved eller gjennom seg, da sparker han bena bort under enhver dialog som søker sannheten utenom åpenbaringen i Jesus.
Det er godt å komme i dialog med andre. Men vårt utgangspunkt skal alltid være at sannheten er gitt oss eksklusivt i Jesus. Det står ikke til debatt.
Dette gjelder både overfor hedninger og jøder. Heller ingen jøde – enda de ble betrodd både loven, profetene og løftene – kommer til Faderen uten ved Jesus.
Sommeren 2015 ble det stor debatt rundt et arrangement i Stockholms domkirke. En prest og en imam skulle opptre side om side. Domprost Hans Ulfvebrand avviste at Joh 14:6 skal forstås som et dogmatisk utsagn om at bare Jesus er veien til Gud; slikt er kjærlighetsspråk, mente han. Han forstod det på linje med om hans skulle si til sin kone at «du er den fineste i hele verden!» Rent faktisk kan jeg vel ikke vite om hun er det, men det er kjærlighetens språk, mente han.
Men Jesus mener på ramme alvor at han faktisk er den eneste veien. Og slik forstod disiplene ham. «Det er ikke frelse i noen annen», hevdet de (Apg 4:12).
Joh 17:3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus."
7 Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.
Det går ikke an å kjenne Gud uten Jesus. Joh 1:18: "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham."
Heller ikke noe slikt kunne vært sagt av noen annen jødisk lovlærer. Enten taler han sant, både om seg selv og om alt annet. Eller så var han sinnsyk eller innbilsk, – han sier jo at han er eneste vei til Gud!
8 Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!
Filip var fra Betsaida, samme by som Peter og Andreas. Han fikk tidlig bekjenne Jesus, og viste Natanael til Jesus (Joh 1:45-49), og ble en av de 12 disiplene. Det var også ham som bragte brød og fisk til Jesus (Joh 6:5-7), og som ordnet kontakt med søkende grekere (Joh 12:21-22).
Nå skyter Filip inn en bønn som også rommer en bekjennelse: Først kaller han Jesus for "Herre", og det er i seg selv sterkt.
Så bekjenner han at det er nok for disiplene å bli vist Faderen. Han spør ikke etter gull eller sølv, herskemakt eller posisjon.
Samtidig ligger det i Filips bønn en slags uforstand. For den som kjenner Jesus kjenner Gud.
9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?
Det ligger en viss bebreidelse i Jesu svar til Filip. Han har ikke innsett rekkevidden av det å kjenne Jesus.
Bibelen sier flere steder at ingen kan se Gud og overleve (2 Mos 33:20). 1 Tim 6:16 sier det slik: "han som … bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se." Likevel leser vi noen få steder at "de skuet Gud og åt og drakk" (2 Mos 24:11).
Derfor blir dette en sterk setning: "Den som har sett meg, har sett Faderen".
10 Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger.
Jesus vil hjelpe Filip og oss andre til å innse rekkevidden i det han nå opplever. Luk 10:24: "Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!"
Dette gjelder ikke bare selve det å se Jesus, men også å høre ham. Bibelen taler uendelig ofte om hvor viktig det er å høre rett. Trolig står det mer om å høre rett enn om å tale rett.
Det kan høres meningsløst ut å innskjerpe følgende: "Den som har øre, han høre …" (Åp 2:17). Saken er likevel sann, og ytterst viktig i åndelig sammenheng. Vi kommer nemlig til tro gjennom å høre et bestemt budskap.
11 Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
Her fører Jesus inn et nytt, viktig ord: Tro.
Tro er blant mange andre ting også det å se Guds gjerning i det Jesus gjør, sier og er. Den største «gjerning» vi kan gjøre, er å ta imot ordet om Jesus i tro.
