Publisert

Den barmhjertige samaritan Luk 10:23-37


Ca leselengde:
36 min

22. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: 3 Mos 19,1-2.16-18.33-34
 Jak 2,1-9
Prekentekst: Luk 10,25-37
Fortellingstekst: Luk 10,25-37
Poetisk tekst: Salme 1,1-3b.6

Og Han vendte seg særlig til sine disipler og sa: Salige er de øyne som ser det I ser; for jeg sier eder: Mange profeter og konger ville se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det. Og se, en lovkyndig stod opp og fristet Ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv? Men Han sa til ham: Hva er skrevet i loven? Hvorledes leser du? Men han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Da sa Han til ham: Du svarte rett, gjør det, så skal du leve. Men han ville gjøre seg selv rettferdig og sa til Jesus: Hvem er da min neste? Men Jesus svarte og sa: Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere, som både tok klærne av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det hendte at en prest drog samme vei ned, og han så ham og gikk forbi. Likeså en levitt som kom til stede; han så ham, men gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom til ham; og da han så ham, ynktes han inderlig, og han gikk bort til ham, forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og den neste morgen da han reiste bort, tok han to penninger fram og ga verten og sa til ham: Plei ham! og dersom du bruker noe mere, vil jeg betale deg det når jeg kommer igjen. Hvem av disse tre tykkes deg å være hans neste som var falt blant røvere? Men han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså! Luk 10:23-37

Dette evangelium inneholder tre hovedstykker. Først priser Herren den tid da evangeliet ble åpenbart og forkynt, og den kaller man med full rett nådens tid. Deretter lærer Han hvilke gjerninger er gode og rettskafne etter de ti bud. Til dette bruker Han det skjønne eksempel om samaritanen og den halvdøde. Til slutt fremstiller Han også et bilde av hint nåderike, som evangeliets prediken forkynner.

For det første sier Han:

Salig er de øyne som ser det I ser: for jeg sier eder: Mange profeter og konger ville se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I høre og har ikke fått høre det. Luk 10:23-24

Dette sa Han, sier evangelisten, til sine disipler især, og det på den tid da Han gledet seg i Ånden, og takket og priset sin himmelske Fader for evangeliets åpenbarelse. En ser av dette hvor viktig det har vært for Ham å tale med sine disipler om dette, som også deres salighet berodde på. Denne tale er en berømmelsestale for evangeliet, idet Han priser disiplene at de har opplevd den tid da de kan høre og se åpenbarelsen av det ord som forkynner verden salighet og frelse fra all synd og jammer. De kjære profeter hadde i tidligere dager spådd meget om denne tid og denne åpenbarelse. Etter den hadde de sukket og lengtet, som man især kan se i Salmene og i Esaias. Derfor er dere salige, sier Han, ja mer enn salige. Dere har nå den rette gull-alder; nå har dere et nåderike og en salig tid. Se derfor til at dere kan beholde den og bruke den rett.

Disse Herrens ord inneholder en trofast formaning, ja en alvorlig klage; for Han formaner til takknemlighet for en sådan nåde. Og Han klager over verdens utakknemlighet, at det er så få mennesker som erkjenner og antar nåden, og så mange som forakter den. Derfor har Kristus, sier evangelisten, vendt seg til disiplene især, og priset dem, som om Han ville si: Ja, vel er I salige øyne og ører, I som ser og hører det; for det er dessverre så mange som ikke vil se og høre det, skjønt de har det for øyne og ører. Dermed viser Han at hvor ubegripelig stor skatten enn er, og hvor trøstig den enn predikes, så finner den likevel ikke annet enn forfølgelse og forakt hos den store masse.

Nå er tiden forandret. De kjære fedre og profeter hadde gjerne satt livet til for å oppleve det, og dersom det var skjedd i deres tid, hadde de hjertelig gledet seg, og følt det som om de vandret på roser. Det så vi på den gamle, fromme Simeon, Luk 2:28. Da han fikk Frelseren på sin armer, mens denne dog var et barn som ikke kunne tale eller gjøre noe, ville han med glede forlate denne verden og ikke begjære noe av alt hva den har. Den kjære mor Eva ba og ropte også deretter, og ble glad da Gud ga henne den første sønn; for hun mente at han skulle bli verdens frelser, 1. Moseb. 4, 1. Men da dette håp slo feil for henne, ble hennes lengsel enda større. Alle fedre har også sukket inderlig etter Frelseren, inntil Han kom og lot seg se og høre. Da skulle all verden ha tatt imot Ham med glede og priset seg salig, likesom Han selv priser denne store nåde.

Med hvilken glede takker ikke den fromme David Gud, da han første gang av profeten Natan hørte Guds forjettelse, 2.Sam 7: at Han ikke bare ville bygge ham et hus og et bestandig rike for hans arvinger, men at Han også ville la Kristus fødes av hans stamme. Ved Ham ville han stifte et evig rike, fullt av nåde og barmhjertighet. David vet ikke hva han skal si av bare glede, eller hvorledes han skal takke Gud nok for dette. Han har skrevet mange vakre salmer derom, og især den 89. I sine siste ord og i sitt testamente priser han denne velgjerning på det herligste og sier: Det er all min lyst og salighet osv.

Men da den kjære, salige tid nå er kommet, forandrer tiden seg så at de som har opplevd den, hverken vil se eller høre, hverken kjenne eller motta denne Guds store velgjerning og rike nåde, som blir tilbudt dem aldeles uforskyldt. Det som er sagt ved profetene før, og som Kristus sier nå, til jødefolket og alle deres like, går i oppfyllelse på dem, at de med seende øyne ikke skal se, og med hørende ører ikke høre, for at de ikke skal omvende seg og bli salige. Denne hårde og skrekkelige straff fører de selv over seg, så de daglig må se og høre Guds ord og gjerninger, som er gitt til frelse og salighet for alle mennesker, og likevel har de ikke den nåde å kunne anta dem, Matt. 13:4. Men de hører og ser med ergrelse til dette, ja de forbitres slik derover at de heller vil se og høre djevelen fra helvete.

På den annen side er det en stor nåde og skatt å kunne rett se og høre dem, så man med rette kan prise en sådan salig. For når dette syn og denne hørsel kommer inn i hjertet, da gir det så fullkomne, herlige og gode ting, som opplysning, trøst, styrke, vekst i Ånden, glede og liv at den troende ikke kan se og høre det nok. Han ønsker ikke å se, lære, eller vite noe annet, hva det enn er som man ville predike, lære, synge eller tale om som nødvendig til salighet. Nei, han lar alle andre ting gå forbi, som om han hverken så eller hørte det. Og hvis han i det ytre kalls forretninger og liv må se og høre meget, så henger han alene ved dette lys, som er så stort at det fyller hjerte og øyne og fordunkler alt annet med sin glans.

Når solen står opp, fyller den hele verden med sitt lys, og månen og stjernene, som har skinnet om natten, kan man ikke se mer. Således lar man også skinne her, hva skinne kan. La det være lærde og hellige menn, Moses eller profetene, fedrene eller døperen Johannes selv. Dog må de alle vike for Kristus, ja de må vitne om Ham at Han alene er det lys som opplyser alle mennesker, også dem selv, og at alt lys, all visdom og lære utenfor Kristus må opphøre i kristenheten, eller la seg finne i Ham alene.

På samme måte skal også evangeliets klang og frydelige musikk om Kristus innta og fylle alle ører, slik at man ikke hører noe annet. Likesom en stor klokke, pauke eller trompet frembringer en så sterk lyd at man ikke kan høre, hva man ellers taler, synger eller roper, således skal dette ord i all vår ferd og vandel alltid ha overhånd i våre hjerter ved troen. Vi må ikke vite av noen annen rettferdighet, trøst og frelse. Det må da kalles salige øyne og ører når de kunne bruke evangeliets salige tid således, og erkjenne hva Gud deri har gitt dem. For sådanne øyne og ører holder Gud selv for en stor skatt og helligdom, som ikke kan betales med all verden, om den enn hadde et meget klarere lys og en mer skinnende sol enn den har!

Dette er Kristi formaning til sine kjære disipler. Det er en trøst og oppmuntring for dem til fremdeles å bli ved evangeliet, etterdi Han selv akter og priser det så høyt.

Men hvor høyt de andre akter det - de som ikke er Kristi sanne disipler, det viser den skriftlærde, som også er til stede. Da slike folk er meget klokere og helligere i seg selv enn at de skulle trenge til deres lære, så kommer denne skriftlærde fram og stiller Herren dette spørsmål: Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv?

Men Kristus lar denne frister tale, og fanger ham mesterlig i hans egne ord. Han tvinger ham til å besvare spørsmålet selv, ettersom han vil være så klok og hellig. Hva er skrevet i loven? Hvorledes leser du? sier Han. Her kan han ikke svare annet enn hva 5.Mos 6:5. sier, hvor han på det korteste innbefatter alle budene, og lærer hvorledes man skal forholde seg mot Gud og mennesker.

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Luk 10:27

Det er en høy lære, ja det er det største som man kan fordre av et menneske. Derfor svarte Kristus bare slik: Du svarte rett; gjør det, så skal du leve. Denne lære, sier Han, er kostelig og god, men gjør det da også. Jeg ville gjerne se den som gjør deretter; vær du mester, og la oss se din kunst. For dere alle vet å kunne tale om dette; men det som mangler deg og de andre, er at dere ikke gjør det. Dere mener at det er nok med at dere tenker og uttaler ordene. Nei, ved det kan ingen leve og bli salig. Man må holde og gjøre det, for ellers får dere ikke livet, men Guds vrede og den evige død.

La oss legge nøye merke til loven. Den sier: Du skal ikke ha fremmede guder osv. Du, sier Han, du, med alt hva du er. Her mener Han især ditt hjerte, din sjel og all din styrke. Loven taler ikke om tungen, hånden eller knærne, men den taler om hele ditt legeme med alt hva du er og har. Skal jeg ikke ha fremmede guder, så må jeg sannelig ha den eneste sanne Gud i hjertet. Det vil si, jeg må av hjertet elske Ham, alltid henge ved Ham, forlate meg på Ham, betro meg til Ham, ha glede, lyst og kjærlighet til Ham og alltid tenke på Ham. Således sier vi jo også når vi har lyst til en ting: Det går meg inn i hjertet. Og når noen taler eller ler, og han ikke mener det av hjertet, da sier vi: Du ler vel, men hjertet mener det ikke. Hjertet er noe annet enn munnen, og derfor betyr hjertet i Skriften den store, heftige kjærlighet vi skal ha til Gud. De som bare tjener Gud med munnen, hånden eller knærne, er hyklere, og Gud akter dem ikke. Han vil ikke bare ha en del av oss, men Han vil eie oss helt.

Det er nettopp disse som synder verst imot det første bud. De tenker ikke lengre enn som ordene lyder: Jeg skal elske Gud. Med dette er det nok, mener de, og så blir kjærligheten bare svevende på munnen og hjertet, og kommer ikke inn. Men det er ikke nok. Det må komme videre, så jeg elsker Gud slik at jeg for Hans skyld kan forlate alle skapte ting, ja endog legeme og liv hvis Han vil det. Jeg må altså elske Ham over alle ting. Men Gud er en nidkjær Gud, og kan ikke tåle at man elsker noe høyere enn Ham. Kjærlighet til det skapte skal stå langt, langt under kjærlighet til Ham. Da Han er det høyeste gode, vil Han også elskes mer enn alt annet. Han vil at jeg ikke skal elske noe ved siden av Ham og meget mindre at jeg skal elske noe over Ham.

Nå mener jeg at du må se og forstå hva det er å elske Gud av hele ditt hjerte, sjel og sinn. Å elske Gud av hele hjertet er å elske Ham over alle skapninger, og selv om mange av dem er elskverdige og behager meg vel, så skal jeg likevel ringeakte dem og la dem fare for Guds skyld, når Han, min Herre, vil ha det.

Å elske Gud av hele din sjel består i at du også i ditt liv viser og vitner om denne kjærlighet. Du kan da når kjærlighet til det skapte eller forfølgelse vil overfalle deg, si: Før jeg vil forlate min Gud, lar jeg alt annet fare. Man kan drepe og drukne meg, det kan hende meg hva Gud vil, jeg lar gjerne all ting fare, før jeg vil forlate Ham. Ved deg, Herre, vil jeg henge, og ikke ved noen skapning eller ved noe i verden. Alt, både hva jeg har og er, vil jeg forlate, men deg vil jeg ikke miste. Sjel betyr i Skriften legemets liv. Alt hva de fem sanser virker, mat, drikke, søvn, syn, hørsel, lukt og smak, med korte ord: Alt hva sjelen virker ved legemet, skal skje i kjærlighet.

Å elske av all din styrke er at et menneske våger alt, slik at han før heller vil ofre alt det han utvortes formår, enn han vil gjøre det som er Gud imot.

Å elske Gud av sitt hele sinn er at jeg ikke antar noe uten det som behager Gud. Meningen med dette er at et menneskes egne tanker skal være henvendt til Gud og rette seg etter det som behager Ham.

Her ser vi da hva som er innholdet av dette bud: Du skal elske Gud. Du, du helt og holdent, og ikke munnen, hendene eller knærne. De som elsker Gud slik som jeg nå har beskrevet, de oppfyller budet rett. Men det er ikke noe menneske på jorden som gjør det, men vi gjør alle det motsatte. Derfor gjør dette bud oss alle til syndere; for ikke engang den største helgen i verden kan oppfylle en bokstav av dette. Ingen henger så ved Gud av hele sitt hjerte at han for Guds skyld kan forlate alle ting. Vi står, Gud hjelpe oss, så langt tilbake ennå, at vi knapt tåler et ringe ord eller vil miste en skilling for Guds skyld.

Hvordan er det mulig for oss å elske Gud når Hans vilje ikke behager oss? Elsker jeg Gud, så elsker jeg også Hans vilje. Når Gud sender sykdom, fattigdom, skam og spott til oss, så er det Hans vilje. Men hva gjør vi da? Vi knurrer og klager og bærer det med stor utålmodighet. Og det er dog så lite. Hva ville vi vel si om vi skulle ofre liv og velferd for Guds og Kristi skyld? Da ville vi nok stille oss annerledes an. Imidlertid gjør vi som denne fariseer og skriftlærde her gjør. Vi fører et hyklerisk liv; vi ærer og tjener Gud med bønn og faste, og anstiller oss fromme og hellige. Men det vil ikke Gud ha. Han vil at vi med lyst og kjærlighet skal gjøre Hans vilje; men til det er vi meget sene og trege.

Jeg elsker Gud! Dette er snart sagt, man behøver ikke å dekke mange bord for Ham. Men var Han personlig til stede, ville man få se hvem som elsket Ham og våget noe for Ham. Nå er Han ikke slik til stede at man kan se Ham og tjene Ham som andre mennesker vi har omkring oss. Vil man derfor vite hvem som elsker Gud rett, skal man se etter hvordan barn ærer sine foreldre, hvordan tjenestefolk lyder sitt herskap. Da kan vi straks se hvem som elsker, og hvem som ikke elsker Gud. For Gud har befalt barn å ære far og mor. Vil du elske og ære meg, sier Han, så elsk og ær dine foreldre. Det er å elske Gud.

I andre stender er det likeså. En fyrste har sine embetsmenn. Han befaler dem å forestå sine embeter med troskap og flid. Hvis du spør dem om de elsker Gud, så svarer de alle ja. Alle roser seg og sier: Jeg elsker da Gud, hvorfor skulle jeg hate Ham? Men si meg hvorfor du er så utro og ulydig mot din fyrste. Elsket du Gud av hele ditt hjerte, ja om det bare var av halvparten eller tiendeparten, så tjente du vel din fyrste noe bedre.

På samme måte er det med tjenere og tjenestepiker. Hvis de elsket Gud, så ville de lyde og følge Hans ord. Hos Ef 6:5-6. sier Han:

I tjenere, lyd eders herrer etter kjødet med frykt og beven i eders hjertes enfoldighet, som Kristus selv, ikke med øyentjeneste, som om I ville tekkes menneskene, men som Kristi tjenere, så I gjør Guds vilje av hjertet.

Hvis ektefolk elsket Gud, så rettet de seg etter Guds ord, - Ef 5:22:

I kvinner, vær eders egne menn underdanige, som Herren. I menn, elsk eders hustruer, osv.

Enhver ville med gjerning vise i sin stand at han elsket Gud. Men hvordan menneskene elsker Gud, det kan man se på deres frukter. Enhver vil ha fremmet sin egen vilje, og det må gå som det kan med Guds kjærlighet.

Derfor er verden ikke bare uten Guds kjærlighet, men den er endog full av hat til Gud. Nei, bevare meg Gud, sier enhver, skulle jeg hate Gud? Ja sannelig hater du Ham. For hvis du knurrer mot din husherre og husmor eller din øvirghet, og ikke gjør som de befaler deg, så forakter og hater du Gud. Det er Hans befaling at du skal ære og lyde dem og tjene dem i ditt kall med flid og troskap. Den befaling hater du, for du vil ikke gjøre deretter, ja ikke engang høre den. Er det da å elske Gud? Nei, det er å hate Ham. Derfor er dette Kristi ord: Gjør det! en evig leksjon og prediken, som sies og predikes for alle mennesker, også de hellige. Den viser at de ikke kan rose seg for Gud av sine gjerninger, fortjeneste eller hellighet; men de må fordømme seg selv med hele sitt levnet, hvis de kjenner seg selv rett. Ingen helgen, hverken i det nye eller gamle testamente har tort trosse på sin gjerning, men alle har måttet speile seg i dette ord: Gjør det! Og dette er det samme som om det var sagt: Se, dette har du enda ikke gjort eller oppfylt. Moses selv, som jo har det vitnesbyrd at han var tro i Guds hus, og som Gud talte muntlig med, ansikt til ansikt, må si, 2.Mos 34:6:

Akk Herre Gud! Alle ånders og alt kjøds Fader, du er barmhjertig, nådig og tålmodig og av megen miskunn. Du forlater misgjerninger og overtredelser og synd, og ingen er uskyldig for deg.

Der forkaster han både sin og alle menneskers hellighet, og dømmer seg selv skyldig for Gud.

Det var likedan med profeten Esaias 6:5

da han sto for Gud og så Hans herlighet, da bekjente han at han var uren, så han måtte trøstes av en engel og hans synder taes bort fra ham.

Og Jeremia 17:16, da han ba til Gud og roste seg mot sine forfølgere:

Herre, du vet hva jeg har prediket, det er rett for ditt ansikt.

Der er han hellig, og dog sier han på et annet sted, Jer 10:24:

Tukt meg, Herre, med måte (det er i nåde) og ikke i din vrede, at du ikke skal gjøre meg ringe.

Hvor er her den fromme og hellige mann som Gud ikke er vred på? Hvorfor frykter han da at Gud skal gjøre ham til intet?

Således bekjenner også Daniel sine og hele folkets synder, idet han sier:

Vi lar ikke våre ydmyke begjæringer falle for ditt ansikt for vår rettferdighets skyld, men for din store barmhjertighets skyld. Dan 9:18

Og da David hadde fått syndenes forlatelse og den visse trøst om en nådig Gud, da roste han seg ofte - især i den 119. Salme, hvorledes han har levd, og gjort det som var behagelig for Gud. Ja Gud vitner selv at Han hadde funnet en mann i ham etter sitt eget hjerte. Men likevel ber David de engstelige salmer: Akk, Herre, straff meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din grumhet, osv. Og han sier videre i Sal 143:2:

Gå ikke i rette med din tjener, for ingen som lever er rettferdig for deg.

På samme måte lukker også Peter opp munnen, og sier om hele loven. Apg 15:10:

Hvorfor frister I Gud at I vil legge et åk på disiplenes halser, det som hverken våre fedre eller vi har maktet å bære?

Det sier han om alle hellige fedre, profeter og apostler, og på denne måte utelukker han dem alle fra himmelen. Og dette hadde også skjedd etter loven og deres gjerninger, hvis de ikke var kommet under nåden. Men han sier videre: Vi tror å bli salige ved den Herre Jesu Kristi nåde på samme måte som hine. Og Paulus sier, Apg 13:38:

Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved denne forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alle de synder, som I ikke kunne bli rettferdiggjort ved Mose lov, rettferdiggjøres ved Ham enhver som tror.

Det Herren sier til denne skriftlærde, det sier Han til oss alle, nemlig at vi enda ikke har gjort det, men står langt tilbake i dette. Derfor er alle mennesker skyldige til døden og djevelen. Alle mennesker er løgnere, og hva de kan gjøre, er avskyelig og duger ikke for Gud. I våre saker er vi kloke, især når det gjelder å skrape sammen penger og gods og å tale vel om Gud for menneskene og svinge oss i været. Men Gud spør ikke etter dette. Han vil bare at vi skal elske Ham av hele vårt hjerte. Men ikke noe menneske kan dette, og derfor er det rett, når det står at vi alle er syndere, og især de som praler med et skinnende liv.

Hva gjorde denne skriftlærde da Herren således irettesatte ham? Han fortsatte, sier evangelisten, og ville gjøre seg selv rettferdig og sa: Hvem er da min neste? Han spurte ikke: Hvem er min Gud? Han sier meget mer: Jeg skylder ikke Gud noe, så vårt mellomværende er i orden. Jeg mener også at jeg ikke skylder noe menneske noe. Men likevel ville jeg gjerne vite hvem som er min neste. Herren svarer ham og fremsetter en smukk lignelse, der Han viser at vi alle er hverandres neste, både den som gjør godt, og den som trenger denne velgjerning, selv om teksten lyder som om Kristus sa at den som beviste velgjerningen mot den andre, var nesten. Men Skriften gjør ingen forskjell her. Den kaller undertiden den neste som øver velgjørenhet, og til andre tider den som tar imot den.

Herren slutter lignelsen med disse ord: Gå du bort og gjør likeså! Han vil si at denne skriftlærde ikke bare har syndet mot Gud, men også mot nesten. Gud har han ikke elsket, og heller ikke sin neste, som han ikke har hjulpet med kjærlig hånd. Her kommer det stakkars menneske riktig i klemme, fordi han er fordervet fra hode til fotsåle. Har denne høylærde, fromme mann forskyldt dette? Ja, det har han; for han har ført et fariseisk og hykkelsk liv. Han har ikke sett ned til sin neste om han mulig kunne være ham til hjelp. Men derimot har han bare søkt ære og ros for mennesker, og bygd sitt håp om salighet på dette.

Vi har ofte hørt at et kristelig liv består i at man omgås med Gud ved hjertets tro, og med nesten ved kjærlighets gjerninger. Vi skal ikke vente til nesten ber om hjelp, men frivillig løpe ham i møte og tilby vår tjeneste. La oss nå se hva denne lignelse inneholder.

Denne samaritan er vår Herre Jesus Kristus selv. Han har vist kjærlighet både til Gud og nesten. Sin Fader har Han vært lydig og er blitt menneske, og har således i kjærlighet oppfylt sin Faders vilje. Kjærlighet til nesten viste Han idet Han straks etter sin dåp begynte å predike, gjøre mirakler og helbrede syke. Og ingen gjerning har Han gjort til sin egen, men til nestens nytte. Det har han gjort av alle sine krefter, og således er Han blitt vår tjener, skjønt Han hadde kunnet bli i himmelen og være Gud lik. Og alt dette gjorde Han fordi Han visste at det var Hans Faders vilje og velbehag.

Da det gjaldt å vise hvorledes Han elsket Gud av hele hjertet, ga Han sitt liv med alt hva Han hadde og sa: Fader, her har du alt jeg har, mitt liv og blod, min ros og ære, som jeg har av menneskene. Dette gir jeg så godt jeg har det, for din skyld, for at verden kan forstå hvor høyt jeg elsker deg. Min Fader, la bare min visdom aktes for intet, la verden holde meg for den største dåre, la meg være den mest foraktede - jeg som før ble rost av hele verden. Nå er jeg den aller verste morder - jeg som før var den nyttigste i verden. Kjære Fader, alt dette akter jeg for intet mot å lyde deg.

Dette menneske som ligger halvdød, såret, slått og avkledd, er Adam og alle mennesker. Morderne er djevlene. De har plyndret og såret oss, og latt oss ligge halvdøde. Vi ville krype bort, men vi kunne ikke hjelpe oss selv. Og hvis vi var blitt liggende slik, måtte vi engstes til døde. Det hadde gått maddiker i sårene, og nøden og elendigheten ville blitt stor. Denne lignelse skildrer så godt for oss hva vi er, og hva vi evner med vår store fornuft og vår frie vilje. Hvis det arme, sårede menneske hadde villet hjelpe seg selv, var det bare blitt verre med ham. Han hadde skadet seg selv, revet opp sårene og var kommet i større nød. Var han blitt liggende, hadde det vært likeså galt. Slik går det når vi ikke har noen til å hjelpe oss. Da er det håpløst hvordan vi enn vil gripe saken an.

Men Kristus - den rette samaritan - tar seg av det stakkars menneske som seg selv. Han går selv til ham, og krever ikke at denne skal komme selv; for her er ikke egen fortjeneste, men bare nåde og barmhjertighet fra Guds side. Så forbinder Han sårene, pleier ham vel og gyter olje og vin i hans sår. Det er det ganske evangelium. Han gyter olje den når nåden blir forkynt, likesom når man sier: Se, du arme menneske, der er din vantro, der er din fordømmelse, der er du syk og såret. Vær rolig, jeg vil helbrede deg med evangeliet. Hold deg til denne samaritan - til Kristus din Frelser - Han vil hjelpe deg. Og uten Ham er det ingen Frelser i himmelen eller på jorden. Dere vet vel at olje lindrer. Således gjør det søte evangeliets prediken. Jeg får da et stille og kjærlig hjerte mot Gud og nesten, og om Gud og nøden krever det, tør jeg sette livet til for den Herre Kristi og evangeliets skyld.

Men vin er skarp og betegner det hellige kors, som straks følger på. En kristen behøver ikke å se seg om etter korset. Det er lagt på ham før han tenker det, som Paulus sier, 2.Tim 3:12:

Alle de som vil leve gudelig i Kristus Jesus, skal forfølges.

Det er hoff-fargen i dette rike. Den som skammer seg ved denne fargen, hører ikke under denne Konge.

Deretter løfter samaritanen den sårede opp på sitt eget dyr. Det er Kristus selv som bærer oss. Vi ligger på Hans skuldrer, om Hans hals. Det er neppe noe trøsteligere eksempel i evangeliet (Luk. 15), enn der Kristus ligner seg med en hyrde som bærer det tapte får tilbake til hjorden på sine skuldrer. Han bærer det ennå på nåværende tid. Stallen eller herberget er kristenheten her i verden. Der må vi være en tid. Vertene er ordets og evangeliets lærere. De skal pleie og oppvarte oss.

Så er nå dette summen av vårt evangelium: Kristi rike er et nådens og barmhjertighetens rike, hvor Han ikke gjør annet enn å bære. Kristus bærer våre skrøpeligheter og sykdommer. Han tar på seg våre synder, og har tålmodighet med oss når vi feiler. Vi ligger fremdeles om Hans hals, og dog blir Han ikke trett av å bære oss. Dette skal være en trøst for oss når vi faller i synd og fristelse. Lærerne i dette rike skal trøste samvittighetene, omgåes vennlig med dem og bespise dem med evangeliet. De skal bære de svake, helbrede de syke, forstå å gjøre forskjell på ordet, og gi enhver det som han har behov for. Det er embetet for en rett biskop og lærer. Han skal ikke bruke makt og myndighet, men gå fram som den der pleier syke. Denne gir gode ord, taler kjærlig med den syke, omgåes forsiktig med ham og oppvarter ham med omhu. Slik skal også en biskop og lærer gjøre, og ikke tenke annet enn at hans bispedømme eller menighet er et hospital eller en sykestue, hvor det er mange syke og alle slags sykdommer.

Når man således prediker om Kristus, da smelter tro og kjærlighet sammen, og budet om kjærlighet blir oppfylt. Men da dette evangelium taler både om loven og evangelium, så vil vi også tale litt om det.

Jeg har ofte sagt dere, mine venner, at den hele skrift er delt i to deler: loven og evangeliet. Loven sier oss hva vi skal gjøre, evangeliet, hvor vi skal ta det fra. For det er noe helt annet å vite hva man skal ha, enn å vite hvor man skal ta det fra. Det er her, som når jeg kommer under behandling av lege. Det er vel en kunst å avgjøre hvilken sykdom jeg har, men en annen å kunne si hva jeg skal bruke for å bli frisk igjen. Loven åpenbarer sykdommen, men evangeliet helbreder den. Det ser vi av dette evangelium. Den skriftlærde kommer fram, og vil gjerne vite hva han skal gjøre for å bli salig. Loven sier ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv.

Den som bare leser dette så løselig, forstår det likeså lite som denne skriftlærde. Nei, man må se dypere inn i saken og speile seg rett i den. Skal jeg elske Gud av hele hjertet, får jeg snart se hva jeg mangler. For skal jeg elske Gud av hele mitt hjerte, av alle sjelens krefter og av hele mitt sinn, så må det ikke være et vredt blikk i mitt øye, ikke et ord talt i vrede. Heller ikke må min øvrige atferd vise tegn til vrede. Det må ikke finnes annet ved min person fra topp til tå enn kjærlighet og lyst til Gud og Hans ære.

Vis meg nå et menneske som av lyst og kjærlighet til Gud er from på alle måter. Det er ikke å finne på jorden. Vi føler oss mer tilbøyelig til vrede, hat, avindsyke, verdslig vellyst enn til saktmodighet og andre dyder. Og om jeg finner en gnist av denne tilbøyelighet i meg, duger resten ikke noe. Alt blir da falskt, og loven blir ikke oppfylt. Men av den onde begjærlighets ild finner jeg ikke bare en gnist i meg, men en hel ovn full; for det er ingen kjærlighet hverken i mitt hjerte eller i mine lemmer. Jeg ser derfor her i loven likesom i et speil, alt det som er i meg. Fordømmelse og forbannelse er over meg, for ingen tøddel av loven skal forgå, men alt skal oppfylles, som Kristus sier,

Sannelig sier jeg eder, inntil himmelen og jorden for går, skal enn ikke den minste bokstav eller en tøddel av loven forgå før de ting skjer alle sammen. Matt 5:18

At du av ganske hjerte, sjel og sinn med lyst og glede gjør hva loven krever, det finner du nå ikke i deg, og derfor er du fordømt og et djevelens barn. Dette har du nå å rette deg etter.

Til denne erkjennelse må du først komme, nemlig at du bekjenner at du tilhører djevelen. Og visste du ikke hva du videre har å gjøre, da måtte du gå fortapt. Etter lovens krav skulle vi ikke ha den minste gnist av ondt begjær i vårt hjerte. Men denne onde lyst har vi alle, og derfor lærer loven oss at vi er under fordømmelsen.

Dersom vi skulle bli i denne fordømmelse, måtte vi forderves i all evighet. Derfor kommer nå det annet stykke til, nemlig evangeliet. Det trøster og lærer oss hvor vi skal ta det fra som vi skal oppfylle loven med. Når jeg nå ser at jeg etter loven er et fordømt menneske og ligger halvdød under røverne, at djevelen har plyndret min sjel, har borttatt all tro og all rettferdighet og ikke latt meg beholde noe uten det legemlige liv - som også snart skal utslukkes - da kommer de menneskelige fyldestgjørere - prestene og levittene - som lærer både det ene og andre, men det hjelper ikke noe, de går forbi.

Men når samaritanen kommer, så er det hjelp å få. Det er når Kristus kommer og tilbyr oss sin barmhjertighet, idet Han sier: Du er skyldig til å elske Gud av ganske hjerte, men det gjør du ikke. Tro da på meg, jeg vil skjenke deg min lidelse. Dette er den rette hjelp for meg. Da løfter Han meg opp på sitt dyr, det vil si på seg selv, og fører meg inn i herberget, inn i den kristne kirke. Deretter kommer Han og inngyter nådens olje i meg, så jeg føler at jeg ligger på Hans skuldrer. Da blir jeg freidig og vel tilfreds i min samvittighet. Så inngyter Han meg vin, som biter igjennom og demper den gamle Adam. Men dermed er jeg dog ikke helt frisk. Det er vel en begynnelse til sunnhet, men den er ennå ikke helt fullkommen. Imidlertid pleier Kristus meg og renser meg ved den inngytte nåde, så jeg dag for dag blir renere, kyskere, mildere, saktmodigere og mer troende, inntil døden kommer og gjør meg ganske fullkommen.

Når vi nå således kommer fram for Gud Fader, og blir spurt om vi også har trodd og elsket Gud og helt oppfylt loven, da trer samaritanen fram, nemlig den Herre Kristus, som har lagt oss på sine skuldrer, og sier: Akk Fader! om de enn ikke har oppfylt loven så helt, så har jeg dog gjort det. La det komme dem til gode, etterdi de tror meg. Således må alle helgener, hvor hellige og fromme de enn er, ligge på Kristi skuldrer. Den trofaste Frelser bevise oss alle sin nåde og la oss søke og finne vår frelse, vårt liv og vår salighet i Ham og i Hans sår! Amen.


Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
36 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  10: 23-37

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.