Det er ganske spesielt å lese om Daniel. Han levde for over 2500 år siden, og ble forfulgt for sin tro og for sine bønner. Vi kan oppleve denne fortellingen som et pust fra en helt annen tid. Det er det ikke. To hundre millioner kristne lever i land hvor de blir forfulgt for sin tro og sine bønner. Fortellingen om Daniel handler om vår samtid. Det er ikke lett for oss nordmenn å forstå at det kan være så mye motstand mot kristendommen, for de aller fleste av oss kjenner at vi kan tro og be som de vil, og ingen har rett til å blande seg inn i hva vi tror og ber.
Jeg hadde min første prestetjeneste blant skoleungdom i Finnmark. Det var i en kalde krigens dager, midt på 70-tallet. Jeg husker en gudstjeneste jeg skulle ha i Austertana. Gudstjenesten var godt kunngjort. Men det samlet seg bare en håndfull mennesker. Vi hadde det fint, vi. Men jeg tenkte på at hvis gudstjenesten hadde vært kunngjort noen kilometer lenger øst, bak jernteppet, da hadde folk måttet samles i hemmelighet, med fare for sitt liv. Men da hadde det vært stappfullt. Folk hadde trengt seg opp etter veggene for å få plass, og de hadde sugd til seg ordet.
Vi trenger å minnes om dette, for å forstå hvor heldige vi er og hvor viktig det er å bruke veien til Gud mens vi har den. Og vi trenger å minnes om dem som blir forfulgt for troens skyld, så vi kan be for dem og støtte dem og arbeide for at de skal få trosfrihet, de også.
Prekenteksten i dag handler også om noe som er selvsagt for oss, og som vi lett kan ta så selvfølgelig at vi ikke bruker det, – nemlig Fadervår.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6. kapittel, fra vers 5:
Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen. Matt 6:5-13
Slik lyder Herrens ord.
I Norge har vi noe som kalles «den kulturelle skolesekken». Det går ut på at alle skolebarn, uansett hvor de bor, skal få med seg en kulturell ryggsekk på veien inn i ungdommen og det voksne liv. Hvert år fordeles store tippe-midler til den kulturelle skolesekken, og den fylles opp med teateropplevelser, musikkopplevelser og andre norske og internasjonale kulturopplevelser.
Den kirkelige disippelsekken
Når vi døper barna våre, pakker vi en sekk med budene, trosbekjennelsen og Fadervår, og sender med dem på veien inn i barndommen, ungdommen og det voksne liv. I hver eneste gudstjeneste frisker vi opp bønnen og troen. Vi ber og bekjenner sammen, og pakker opp troen og bønnen og budene sammen med hverandre. Ikke bare det. Jesus er her når vi tror og ber og velger hans bud. Barna får ikke bare med seg en sekk med reserveproviant. De får en hånd å holde i, og de får et fellesskap i menigheten, med andre som tror og ber og velger kjærlighetens vei.
Men også om vi velger å gå alene, og ikke tro og be sammen med andre som tror og ber, så har vi proviant i disippelsekken vår: trosbekjennelsen, Fadervår og de ti bud. Vi kan trosbekjennelsen, Fadervår og budene, alle norske barn og voksne. I hvert fall kjenner vi ordene igjen når vi sier dem sammen og leser dem. De ligger der, klare til bruk.
Når vi pakker den kirkelige disippelsekken, legger vi først ned det aller nødvendigste. Tre korte tekster: trosbekjennelsen, Fadervår og de ti bud. Så fyller vi på med salmer og sanger og kristen musikk, historier om kristne til andre tider og i andre land, og vil gjerne at alle skal oppleve rikdommen i å høre Jesus til og høre til i det kristne fellesskapet. Vi ønsker at alle skal erfare hvordan det er å ha en tjeneste for Jesus, både i gudstjenesten og i menighetens mange arbeidsgrener, i sang og musikk og undervisning, i foreningsliv, misjon og omsorgsarbeid. Vi vil at alle skal oppleve ansvar og verdi i den store sammenhengen.
Alt vi legger i den kirkelige disippelsekken henger sammen med de tre hovedtekstene i kristendommen: trosbekjennelsen, Fadervår og de ti bud. Det som er så fint med disse tekstene er at de ikke lukker oss inn i trange rom. De tre tekstene er vinduer og dører ut til livet, de åpner for hele virkeligheten, og de er så enkle at alle kan leve med dem og i dem, når vi er alene og når vi er sammen med andre mennesker.
I dag gjelder det Fadervår
Jeg ønsker for oss alle at vi skal gå ut fra denne gudstjenesten, og gå ut i hverdagen med takknemlighet for at vi har Fadervår!
Tenk hvis sønnen til banksjefen sa til meg: Hvis du trenger lån, kan du bare gå til faren min og hilse fra meg. Ja, du kan snakke til ham som det var din egen far!
Eller hvis jeg har ventet og ventet på en byggetillatelse. Tenk hvis jeg kunne gå rett til bygningssjefen og si: Jeg skal hilse fra sønnen din. Han sa jeg kunne snakke til deg som jeg snakker til faren min, og at du vil forstå meg like godt som du forstår sønnen din.
Eller hvis jeg var asylsøker, og gikk med daglig uro og angst for å bli hentet og sendt ut av landet når som helst. Tenk om sønnen til lederen i utlendingsnemnda åpnet døren rett inn der hvor saken min skulle avgjøres.
I Jesu navn
Jesus åpnet sin helt spesielle dør, direkte inn til Guds hjerte, og han sa at vi kunne få bruke hans dør. Vi kan ganske enkelt si «Far» – og så rører vi ved Guds farshjerte. Det er et privilegium!
Jesus gav sine venner lov til å bruke hans navn, og be i Jesu navn.
Jeg har en som bruker mitt navn for tiden. Søsteren min er flyttet til Nøtterøy, og spør hvem jeg kan anbefale av elektrikere og rørleggere og farvehandlere. Jeg sier hun kan godt hilse fra meg. Og hun bruker navnet mitt for alt det er verdt, og går inn gjennom alle åpne dører.
Jesus gav sine venner lov til å bruke hans navn, og be i Jesu navn. Det er som Jesus låner deg kredittkortet sitt, og gir deg koden. Det hadde aldri jeg turt, og ikke har jeg lov til det heller. Min konto hadde fort blitt tom. Men Jesus har stor nok konto til å låne bort navnet sitt.
Det er et privilegium å få be i Jesu navn, og komme rett inn til Jesu Far, og få si Far til Gud selv, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Og hvis vi likevel føler det skremmende og for stort å banke på døren til Guds kontor, – så terper vi hver søndag at Gud ikke sitter alene på kontoret. Hver søndag forteller vi hverandre hvem vi møter når vi banker på Guds dør: Jesus «sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd». Jesus kjenner vi, og han kan tale vår sak!
Forklaringen
I katekismen forklares «Fader vår» for oss:
Gud innbyr oss kjærlig til å tro at han er vår rette Far og vi hans rette barn, så vi trygt og tillitsfullt kan be til ham, slik barn går til sine foreldre med alle ønsker.
Oversikt og makt
Fadervår starter med at vi åpner oss for han som ser alt fra himmelen, han har verdens beste utsikt. Og vi ønsker at han skal utbre sitt navn og sitt rike og sin vilje på jorden. Så ber vi fire bønner om det viktigste for oss: om daglig brød, om tilgivelse, og hjelp mot fristelser og hjelp mot all ondskap i verden. Så avsluttes Fadervår med lovsang til ham som gjør at det er vits i å be i det hele tatt: «For riket er ditt og makten og æren i evighet.» Derfor gir det mening å be. Det er han vi ber til, han som både har full oversikt, han som har makt til å føre frem sitt rike på jorden. Det er han som til slutt får æren for alt godt vi kan oppleve, her i tiden og i all evighet. Derfor gir vi ham æren allerede nå, ved å takke ham og ved å synge lovsanger.
Til slutt
Jesus sier noe merkelig for å forklare hvorfor disiplene skal be med så få og enkle ord som Fadervår:
"Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:" … Og så kommer Fadervår.
Hvorfor skal vi be, når Gud på forhånd vet hva vi trenger til? Hvorfor skal vi be? Jo, Gud vil høre hva vi mener! Gud presser ikke på oss det han vet er best for oss. Han møter oss som oppreiste mennesker og gleder seg over vår modning til ansvar, selvstendighet og dømmekraft. Han er lydhør når han samtaler med oss.
Det Jesus sier betyr også noe annet som er ganske befriende når vi ber. Gud er ikke avhengig av om vi får uttrykt oss tydelig og klart. Det finnes det mange eksempler på i evangeliene. Jesus kunne merke den ordløse bønn hos en som tok tak i kappen hans. Han hjalp til og med dem som ikke visste hvem han var, slik at de kunne tro på ham. Når Gud på forhånd vet hva vi trenger til, er det ikke så avgjørende om vi får formulert oss godt nok.
Kjære venner!
La oss bruke det privilegiet Jesus har gitt oss, den åpne bønneveien direkte inn til Guds farshjerte! Og la oss gå sammen den veien. Vi ber til vår Far. Det er en påminnelse om at vi hører sammen, alle vi som har ham som Far. Sammen med hverandre vil vi bekjenne troen, be Fadervår og velge kjærlighetens ti bud.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
