Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 7. kapittel, fra vers 21:
Jesus sa: Ikke enhver som sier til meg: `Herre, Herre!` skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: `Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?` Da skal jeg si dem rett ut: `Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!` Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde. Matt 7:21-29
Slik lyder Herrens ord.
Med myndighet
Slik slutter Bergprekenen: «Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.» Hva betyr det?
De skriftlærde var jo skrekkelig strenge og pirkete. De målte opp nøyaktig tiende av mynte og anis og karve, etter loven, og de la store byrder på folket. (Matt 23:23)
Det er mye i dag som er likt den gang, bare at vi har fått så mange skriftlærde. Noen mener det og noen mener det, og det diskuteres, og folk blir uenige, og så sprekker det kanskje til slutt – alt for seint, mange ganger – og så skiller de lag, og så går det bedre en stund, og så begynner det igjen.
Men Jesus sa: «JEG SIER DERE…» Han hadde bemyndigelse, fullmakt, fordi han var Guds Sønn. Og folket merket at han hadde fullmakt og myndighet.
Mens alle hørte på
Bergprekenen er en lang tale – kapittel fem og seks og syv – i Matteusevangeliet. Jeg hører av og til at noen sier: «Jeg holder meg til Jesu enkle lære i bergprekenen.» Det tviler jeg på. Jeg skulle gjerne møte det menneske som tør å lese og ta inn over seg bergprekenen – uten å stå godt plantet i syndenes forlatelse, og uten å ha mottatt nytt liv og lys og kraft fra Jesus.
Jesus begynner bergprekenen med å prise disiplene salige. Det var antagelig bare fire disipler enda, Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Og Jesus talte til dem mens folket hørte på. Vi skal merke oss dette. Det bibelavsnittet som vi har å dele i dag, lyder til oss som er tatt inn i Jesu følge, og samtidig lyder det til hele det norske folk gjennom radioen. Alle mennesker i Drangedal, på kjøkkenet, på verandaen, på badestranda eller i hagen, kan vite hva vi har hørt i kirken i dag: «Ikke enhver som sier til meg: `Herre, Herre!` skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» Hva sier så naboene som ser oss komme fra kirken om en times tid? De vet hva vi har hørt, og de vet hvordan vi er som naboer.
Den sunne lære
Jesus talte mange ganger til de nære disiplene mens folket hørte på. Det aner meg at dette kan hjelpe oss til å forstå uttrykket «den sunne lære». Ved åpningen av bergprekenen sier Jesus:
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Matt 5:14
Tåler alt som skjer mellom oss kristne dagens lys? Tåler det å bli sett av verden? Det er en stadig fristelse i vår tid og i hele kirkens historie, at vi lager en lukket sirkel og bare ser hverandre, og så begynner vi å tillate oss ting som ikke tåler dagens lys.
Sånn er det for eksempel i ekteskapet. Noen slutter å hilse på hverandre og si godmorgen og god natt. Noen slutter å si takk for maten. Noen slutter å være høflige i måten de snakker med hverandre på. Det kan være sundt å spørre: Kunne jeg ha snakket slik til naboen?
Offentlighet
Det første jeg vil understreke i dag er at våre liv må tåle at andre ser det, både vårt kristenliv og vårt menighetsliv. Kristendom skal ha frisk luft og åpne dører og masse av lys.
Rettferdiggjørelse og helliggjørelse
Skal det merkes på en kristen at han er omvendt? Det er et litt kinkig spørsmål i vår tid. Jeg pleier å stille to enkle spørsmål til konfirmantene, og svarene kommer klart og kontant!
– Er kristne bedre enn andre?
– Nei!
– Venter dere mer av kristne enn av andre?
– Ja!
Har de grunn til det? Jeg tror svaret blir tydeligere hvis vi blankpusser to kjerneord i troen: Rettferdiggjørelse og helliggjørelse.
Når jeg trer frem for Gud og bekjenner mine synder, lar Gud Jesu soning gjelde for mine synder. Han erklærer meg rettferdig for Jesu skyld. Dette gir meg en ny status hos Gud. Så sant jeg holder fast ved Guds nåde, så vil Jesu rettferdighet gjelde for meg på dommens dag. Rettferdiggjørelsen er noe som først og fremst skjer i himmelen, mellom meg og Gud. I neste omgang påvirker rettferdiggjørelsen mitt liv og min ferd i hverdagen.
Helliggjørelsen skjer på jorden. Å være hellig er å tilhøre den hellige Gud, og han renser meg hver dag for min tjeneste på jorden, så jeg kan være hans redskap og hans budbringer. I et av våre bekjennelsesskrifter fra reformasjonen, står det at «vi iføres nye tilbøyeligheter» når vi kommer inn i et rett forhold til Gud. Ja, det brukes så sterke ord som «gjenfødelse», et nytt liv plantes i oss, og skal få mer og mer overhånd i den kristnes ferd på jorden.
Rettferdiggjørelsen er vår frelse og trøst – helliggjørelsen er Guds utrustning til tjeneste.
Fare for ensidigheter
Det blir usunne tilstander i menigheten hvis forkynnerne legger ensidig vekt på rettferdiggjørelsen, og like usundt hvis vi legger ensidig vekt på helliggjørelsen. Hvis forkynnerne bare snakker om rettferdiggjørelsen, at vi blir frelst av nåde, uforskyldt, uten noen innsats fra vår side, da kan vi bli redde for å gjøre gode gjerninger, for tenk om vi begynte å stole på gjerningene i stedet for på nåden. Vi kan også havne i den tro at det er det samme hva jeg tillater meg, bare jeg ber om tilgivelse etterpå. Alle er jo syndere, så da gjør det ikke noe fra eller til om jeg er en større synder. Begge disse grøftene – gjerningsangst og likegyldighet – blir avslørt hvis vi slipper vår neste inn i menigheten, med lys og luft. Verden utenfor menigheten merker straks om vi driver innavl i menigheten, om vi bare pusser på nåden og glemmer vår nestes nød.
Hvis forkynnerne bare snakker om helliggjørelse, at vi må ta oss sammen og ta ansvar og ha en praktisk kristendom, – da blir det også galt. Hvis ikke helliggjørelsen har sitt utspring i det nye livet med Gud, hvis jeg tror at jeg må gjøre meg mer og mer hellig for å beholde kristennavnet, da ender det fort i hykleri eller fortvilelse. Men «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Kor 5:17)
Vi må ta vare på den sunne lære!
- Den sunne lære kan forkynnes mens alle hører på.
- Den sunne lære tar på alvor at vi bærer med oss det gamle menneske hele livet. En kristen er samtidig rettferdig og synder. Men dette er ikke en beskrivelse som gir oss ro til å la det skure. Gud kaller oss til kamp mot synden, både synden som spiser meg opp innenfra og synden som krenker medmennesker. Jeg kalles til å være herre over synden, til å bryte med synden, og sette dødsstempelet på synden hver dag. (1 Mos 4:7; Joh 8:11; Rom 6:11-13)
- Den sunne lære fører oss frem for den hellige Gud, så vi smittes av hans hellighet. Han renser oss og gjør oss til troverdige tjenere. Han gjør oss ikke til prydblomster, men til redskaper for sin kjærlighet. Dette skjer ved Faderens veldige kraft.
Er det mulig å være rettskaffen i dag?
Vi kan undres av og til. Vi lever i et samfunn som er så sammensatt og uoversiktlig, og i et verdenssamfunn med så mange uoversiktlige strukturer, at en kan lure på om det går an å leve et hellig liv. Går det an å være et av verdens rikeste land, og tro at en kan leve et hellig liv? Dette er en gammel problemstilling. Paulus skrev til Filipperne:
Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord. Fil 2:14-16
68-generasjonen var så opptatt av å gjøre synden kollektiv, at alle var mer eller mindre syndere fordi vi var ubehjelpelige deler av et urettferdig system. «Borgerlighet» ble et skjellsord, nærmest som besteborgerlighet, det ble liksom umulig å være en ansvarlig borger i det norske samfunn. Men det går an å bli en ansvarlig borger likevel! Det går an å innstille seg på rettferdighet og kjærlighet og å la det prege møtet med menneske etter menneske i hverdagen, og la internasjonalt ansvar ytre seg i gaver til nødhjelp og misjon. Vi kan ikke bli rettferdige i oss selv, men vi kan bli rettskafne.
- Et rettskaffent menneske lever i åpenhet mot Gud og sin neste.
- Et rettskaffent menneske kan gjøre en feil, men kan også beklage den og gjøre opp for seg.
- Et rettskaffent menneske brenner for rettferdighet i verden. (Matt 7:23)
«Dere er verdens lys,» sa Jesus til disiplene, mens hele verden hørte på.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
