I Johannesevangeliets kapittel 5 helbreder Jesus en lam mann ved Betesdadammen i Jerusalem. Det skjer på en sabbat i en av høytidene. I selve det virkekraftige og helbredende budordet sier Jesus at mannen skal «stå opp, ta sengen sin og gå» (se 5:1-8). Men denne bæringen av en madrass førte til at noen «judeere» (= medlemmer av den saduceiskdominerte eliten i Jerusalem) eksaminerte mannen om sabbatsbudet. Mannen informerte dem etter hvert om at det var Jesus som hadde helbredet ham, og Jesus hadde i tillegg bedt ham bære sengen med seg (se 5:9-15).
I episodens tredje akt eksaminerer disse judeerne Jesus selv, ikke om helbredelsesunderet, men om sabbatskrenkelsen Jesus angivelig hadde påbudt. Jesus svarer dem, med god rabbinsk teologi, at Gud Fader selv arbeider på sabbaten (1. Mos 2:2f), og siden Jesus er Sønnen, må også han arbeide på sabbaten (se 5:16-18). Det utløser i fjerde akt en inngående debatt med disse judeerne om Jesu enhet med Faderen (det som vi kaller «tonaturlæren»), og om den livgivende skaperkraften som av den grunn bor i Jesu ord (se 5:19-30).
Vår tekst er hentet fra denne episodens femte og siste akt (se 5:31-47). Hele dette avsnittet handler om flere kristusvitners autoritet og beviskraft til å vitne om Jesu guddommelige natur. De seks versene som vi har fått til adventstekst er klippet ut av denne tekstsammenhengen. Versene begynner med at Jesus gir de judeiske motdebattantene sine en aldri så liten innrømmelse, sitat:
31 Dersom jeg vitner om meg selv, da er vitnesbyrdet mitt ikke sant.
Den engelske NIV-oversettelsen antar at Jesus her sikter til den regelen i Misjna som gjør selvvitnesbyrd rettslig ugyldige. Derfor oversetter NIV det greske adjektivet «alethées» med «gyldig». Men adjektivet betyr «sant». Og i Joh. 8:14 avviser Jesus regelen fra Misjna. Derfor tror jeg (med Hugo Odeberg og D.A. Carson) at v. 31 må forståes som en betinget innrømmelse til motparten: Etter at Jesus har sagt de overveldende sterke tingene foran vår tekst om enheten sin med Faderen, ville det ha vært utålelig om Jesu eget selvvitnesbyrd var det eneste vitnesbyrdet Jesus hadde å anføre i sin favør. V. 31 må altså leses omtrent slik: «Dersom jeg her BARE vitner om meg selv, da er vitnesbyrdet mitt ikke sant».
Tolket slik, roper v. 31 på en fortsettelse. Og den lyder slik:
32 Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet han vitner om meg, er sant.
Hovedspørsmålet i dette verset er hvem den andre er, som også vitner om Jesus. Det kan være Døperen Johannes (som nevnes nedenfor i v. 33-35). Men sannsynligvis sikter Jesus heller til Faderen selv. Nettopp fordi Jesus i v. 19ff har forsikret at Sønnen ikke kan gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre, blir det overveiende sannsynlig at Jesus her introduserer et støttevitnesbyrd fra Faderen selv, om Sønnen. For deretter å avlegge et tilsvarende returvitnesbyrd tilbake til Faderen: «.. og jeg vet at det .. han vitner om meg, er sant».
Hele Johannesevangeliet er fra ende til annen gjennomsyret av nettopp den vitnesbyrdbevisstheten som vi her møter. Det er vel ikke fritt for at moderne nordmenn kan ha problemer med å følge den røde tråden i en slik tekst. Men moderne jøder, som kanskje til og med leser denne teksten i en moderne hebraisk returoversettelse, vil trolig oppleve at Jesus og judeerne her så å si tenker og puste i et svært typisk jødisk ånds- og tankemiljø. Derfor er det sunt for tilhørerne våre på denne søndagen om predikantene kan greie å formidle en smak av det samme åndsklimaet. For det Jesus forklarer oss i v. 32, er hvordan han kan være så trygg på sin egen identitet og selvbevissthet som både sann Gud og sant menneske. Det beror på at Sønnen kjenner Faderen så godt.
På dette punktet i samtalen gir ellers Jesus motparten nok en liten innrømmelse, sitat:
33 Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.
Jesus sikter her til den henvendelsen til Johannes som er referert i 1:19-28. Da svarte Døperen med å identifisere Jesus som: (a) Guds lam som bærer verdens synder, (b) mottager av Ånden i form av en due, (c) han som døper med Den Hellige Ånd, og (d) Guds Sønn (se 1:29-34). Jesus minner altså her judeerne om det støttevitnesbyrdet Døperen ga dem om Jesus da de sendte et hel delegasjon for å spørre Døperen ut.
Men når det gjelder Døperens støttevitnesbyrd, har Jesus to forbehold, sitat:
34 Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. 35 Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en kort stund glede dere i lyset hans.
Det første forbeholdet er at Døperen bare var et menneskelig vitne, mens Faderens vitnesbyrd om Sønnen kommer fra Gud selv. Likevel avviser ikke Jesus menneskers kristusvitnesbyrd. Tvert imot. De kan jo føre til at folk blir frelst (v 34). Det andre forbeholdet er at Døperen på den ene siden var Jesu forløper, en «brennende og skinnende lampe» («lykjnós» betyr som oftest «lampe», ikke lys; og Døperen «var ikke lyset, men skulle vitne om lyset» (1:8)). På den andre siden var lyskraften fra lampen hans (= kristusvitnesbyrdet hans) tidsavgrenset.
På tredje søndag i adventstiden er det ikke desto mindre gammel forkynnertradisjon å la Døperens vitnesbyrd om Jesus få lyde, se derfor gjerne på disse stedene: 1:7–8, 15, 26–27, 29–30, 32–36; 3:26–30; 10:41.
Men Jesus selv vender tilbake til Faderens Kristusvitnesbyrd, sitat:
36 Men jeg har det vitnesbyrdet som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre – selve gjerningene som jeg gjør – vitner om meg at Faderen har sendt meg.
I dette verset er det som om Jesus leder tanken tilbake til den lamme mannen som ble helbredet ved Betesdadammen i 5:1ff – og ber judeerne forstå den helbredelsen som Faderens verk. Og dermed som Faderens vitnesbyrd om Sønnen, at Sønnen er Faderens utsending.
