Publisert

Frimodig og glad oppstandelsestro


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Påskedag
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: 2 Mos 15,1-3
 Kol 2,12-15
Prekentekst: Joh 20,1-10
Fortellingstekst: Matt 28,1-10
Poetisk tekst: Salme 118,14-16

Påskedag må predikantene la de første oppstandelsesvitnene lære oss frimodig og glad kristen oppstandelsestro. Prekenteksten begynner med noen kvinner på en grytidlig og sorgtung morgenvandring, sitat:

1 Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven.

Bakgrunnen for at Maria Magdalena (og noen andre kvinner, se parallelltekstene) gikk til Jesu grav, var at det etter jødisk skikk var en kvinneoppgave å stelle et lik til gravferd. Langfredag før sabbatens begynnelse var tiden blitt så altfor knapp til gravferdsarbeidet. Kvinnene rakk bare en halvferdig hastverksbegravelse. Så kom sabbaten ved mørkets frembrudd. På den første dagen etter sabbaten sto de derfor grytidlig opp og dro på ny til graven for å fullføre det de ikke nådde før helgen.

Om Maria Magdalene (og de andre kvinnene i Jesu følge) kan vi lese nærmere i Mark 8:1ff. Maria Magdalena (= Maria fra Magdala) var av Jesus blitt befridd fra syv onde ånder. Hvis oppstandelsesvitnesbyrdene var blitt diktet opp av svindlere, ville de neppe ha funnet på å dikte opp at det var kvinner som var de første oppstandelsesvitnene. Derfor er også dette poenget et sterkt troverdighetsargument.

Slik skildrer Johannes reaksjonen hennes:

2 Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.

Av dette verset skjønner vi for det første at Maria Magdalena må ha tatt seg tid til å se inn i graven, selv om det var mørkt. Da har hun oppfattet såpass som at Herren ikke lenger lå i graven. Men at han var stått opp, har hun ennå ikke skjønt. I stedet antok hun at «de» (= noen av yppersteprestens folk?) hadde tatt den dødes lik.

Dessuten sier hun at «vi» ikke vet hvor de har lagt ham. Dermed skjønner vi at også Johannes forutsetter at Maria ikke var alene. At hun løper til Peter, viser at han fremdeles var regnet som disippelflokkens leder. At Johannes omtaler seg selv beskjedent som «den andre disippelen, han som Jesus elsket», vet vi fra tidligere tekster i dette skriftet (se 13:23). Uttrykket betyr ikke at Jesus ikke elsket også de andre disiplene, men at han hadde en spesiell forkjærlighet for den yngste av disiplene.

I de neste versene lar Johannes oss følge de to mannlige disiplene, sitat:

3 Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. 4 De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. 5 Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn.

En av gjetningene om grunnen til at Johannes sprang fortest, handler om at Johannes var yngre og hadde bedre kondisjon enn Peter. Forskjellene mellom de to disiplene i adferdsmønster virker ellers karakteristisk for hver av dem. Johannes stanser beskjedent ved gravåpningen, bøyer seg ned og ser inn. Men han går ikke inn. Peter, derimot, går, som de følgende versene viser, uten å nøle rett inn i graven:

6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, 7 og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. 8 Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde.

I disse tre versene spiller linklærne en uhyre viktig rolle som oppstandelsesbevis. Gravferdsskikken var at man hadde et linklede som var minst dobbelt så langt som den dødes kropp. Så la man kroppen langs den ene halvdelen av linkledet, bendet kledet over og la den andre halvdelen på oppsiden av den dødes kropp. Deretter brettet man kledet på sidene og bandt tøyremser rundt linkledet flere steder for å holde det sammen. Rundt hodet snurret man et eget tøystykke. Utenpå kledet smurte man de balsameringsstoffene som Nikodemus var kommet med Langfredag. Husk ellers hvordan Lasarus måtte hjelpes ut av linkledet etter at Jesus hadde vekket ham opp fra de døde (se Joh 11:44).

Hva var det så Johannes og Peter så ved disse linklærne som overbeviste dem til oppstandelsestro? For det første må de ha regnet det for utenkelig at noen i et jødisk miljø ville stjele eller flytte et nakent lik. Derfor falt Maria Magdalenas gjetning i v 2 straks bort. For det andre må det ha vært noe ved måten linkledet og hodeduken lå på som overbeviste Peter og Johannes etter tur. Sannsynligvis må det ha vært noe med den ordnede måten likklærne lå på. En sannsynlig gjetning sier at Jesus sto opp på den måten at han passerte gjennom likklærne på samme måten som han siden gikk gjennom stengte dører. I så fall lå linkledet der sammensunket, men ellers på samme måten som det lå da det hadde hatt et lik inni seg. Hodetøystykket har dertil fortalt de to en egen historie om Herrens oppstandelse.

Linklærnes oppstandelsesvitnesbyrd ledet så de to disiplene til også bibelforankret oppstandelsestro:

9 For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han skulle stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.

I v 9 gjør Johannes tydelig forskjell på tro som kommer av at man ser og tro som er forankret i Skriftens ord (dvs. GTs ord). Det var altså ikke slik at disiplene først leste om oppstandelsen i GTs profetier for deretter å finne den bekreftet i den tomme graven. Men det var omvendt. De ble først oppstandelsesvitner ved selvsyn. Deretter kom Skriftens vitnesbyrd til som en stadfestelse. Johannes lærer oss her å sette begge deler høyt: både apostlenes øyenvitneberetninger og de gammeltestamentlige bibelske profetienes forutsigelser.

GTs profetier om Herrens oppstandelse er først og fremst Jes 53:10-12, dernest Salme 16:10, Hos 6:2 og Jona 2:1 (sml. Jona-tegnet).


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  20: 1-10

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.