Denne søndags evangelietekst byr på minst to hovedemner. Søndagens plassering, straks etter treenighetssøndag, minner om det første: Guds treenighet. Det emnet stiller Nikodemus innledningsvis spørsmål om – på en forsiktig og utprøvende måte, sitat:
1 Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. 2 Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham.
Nikodemus kom til Jesus om natten. Senere forsvarte han Jesus djervt i Det Høye Råd (Joh 7:50ff). På Langfredag deltok han uredd i Jesu begravelse (se Johs 19:39). Derfor er det ikke sikkert at det var menneskefrykt som fikk ham til å komme om natten. Flere rabbinere likte nattdiskusjoner. Da kunne man drøfte saker uforstyrret. Men Jesus lar (etter vår tekst) nattemørket symbolisere det åndelige mørket som arvesyndens mennesker lever i (se v 19).
Før Nikodemus helt rekker å formulere spørsmålet sitt (les: om Jesus er noe mer enn «en lærer kommet fra Gud»), svarer Jesus tilsynelatende på noe annet (og det er denne tekstens andre hovedemne), sitat:
3 Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. 4 Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?
Her handler det om emnet gjenfødelse. Feministteologer har hevdet at Den treenige Gud må være hunkjønn, siden verbet «gjenføde» fotograferer bilde av en kvinnelig aktivitet. Men verbet «gennáoo» kan bety både «avle» (det som mannen gjør) og «føde» (det som kvinnen gjør).
Adverbet «anoóthen» kan også ha to betydninger: «ovenfra» og «på ny». Nikodemus velger den sistnevnte betydningen: «bli født annen gang». Likevel tror jeg vi bør tenke at gjenfødelsesbegrepet handler om begge deler: en ny fødsel som er noe annet enn vår naturlige fødsel av mors liv, og samtidig en fødsel med utspring «ovenfra». Jesus utdyper gjenfødelsesbudskapet slik:
5 Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.
V 5 byr på en tolkningsdebatt: Sikter Jesus med «født av vann og ånd» her til dåpen?
1 Luther svarte ja, og det er teologisk og læremessig riktig, siden Tit 3:5 karakteriserer dåpen som et gjenfødelsens bad. Men, lyder innvendingen, kunne Nikodemus, han som var «Israels lærer» (v 10), på dette tidlige tidspunktet ha forstått uttrykket slik?
2 Derfor tenker noen at Jesus med «vann» siktet til «renselsen». Det gav mening for Nikodemus, samtidig som Johannes mange år senere kunne tenke på kristen dåp. Men vi må ikke glemmme at Jesu disipler døpte. Kanskje døpte de også Nikodemus?
3 Hugo Odeberg har samlet et omfangsrikt rabbinsk, mandeisk og «hermetisk» materiale (= har ikke noe med blikkbokser å gjøre, men med «de hermetiske skriftene»!). Det viser at ord som «vann», «regn», «dugg» og «dråper» ofte ble brukt om mannlig sæd. «Født av vann og ånd» betyr i så fall «født av Den treenige Guds sæd». Leon Morris innrømmer at han innledningsvis ikke trodde på Odebergs tolkning, men han ender til slutt med å gå inn for den.
4 D. A. Carson anfører at «Israels lærer»-hintet (v 10) burde lede oss til GTs profetier (Esek 36:25ff ++), der vann og Ånd i høy grad skal nyskape både Israel og «alt kjød» (Joel 3:1f).
Om gjenfødelsen, se ellers også: Matt 19:28, Joh 1:12f, Tit 3:5, 1Pet 1:3+23, 1Joh. 2:29, 3:9, 4:7 og 5:1+4+18f. Jesus fortsetter slik:
6 Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!
V 6 er ett av de mange skriftbevisene for læren om arvesynd og totalt syndeforderv. Det medfødte syndefordervet vårt stenger oss efektivt ute fra samfunnet med Gud. Det er derfor vi trenger Jesu gjenfødelse. Neste vers overrasker:
8 Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.
V 8 kan oversettes: «Pusten puster dit den vil..», eller «Blesten blåser dit den vil…» eller «Ånden ånder dit den vil…». Det dreier seg på gresk om et bevisst flertydig ordspill: «to pnêvma pneî». Ordspillet er en liten lignelse, og dens poeng er nettopp det uforutsigbare ved Åndens virke. Vekkelser skjer «hvor og når Gud vil», som CA5 sier.
Nå kommer vi til spørsmål nummer tre fra Nikodemus, og her vender Jesus i svaret tilbake til startspørsmålet i v 2. Men (obs!) dette er samtidig krevende ting å forstå, antyder Jesus. Bare prøv selv:
9 Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje? 10 Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? 11 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vitnesbyrdet vårt. 12 Når jeg har talt til dere om de jordiske tingene, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?
Legg i v 11 merke til at Jesus vitner om ting (les: om treenigheten) som Jesus har førstehånds kunnskaper om. Åpenbart sikter han til viten fra sin egen preeksistens sammen med Faderen og Ånden før jordelivet. I v 12 skiller Jesus mellom «de jordiske tingene» (= læren om gjenfødelsen) og «de himmelske tingene» (= læren om treenigheten).
13 Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
I v 13 kan det hende at unntakskonjunksjonen (gr: «ei meé») har en noe mer adversativ klang, for eksempel slik: «Det fins ikke noe vanlig menneske som selv har kunnet stige opp til himmelen (les: for å studere Treenighetens indre enhet). Men der er én som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen. Og han er egentlig hjemmehørende i himmelen.» (Det siste leddet i v 13 mangler hos noen egyptiske tekstvitner, men det er ellers godt bevitnet).
