Foran vår tekst er Jesus i Luk 14:1 invitert som gjest under et sabbatsmåltid i huset til en høytstående fariseer. I løpet av måltidet skjer det flere ting. Blant annet lover Jesus i v 14 den fariseiske husverten salighet hvis han vil omskrive innbydelseslisten til slike festmåltider slik at den priorieterer gjester som ikke kan gjøre gjengjeld. For da «skal du få det igjen i de rettferdiges oppstandelse» (v 14). Dette emnet, de rettferdiges oppstandelse, utløser følgende replikk, som innleder kommende søndags evangelietekst, sitat:
15 Da en av dem som spiste sammen med ham, hørte dette, sa han: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike!
Denne replikken betyr antagelig at denne måltidsgjesten har assosiert oppstandelsestanken med profetien om den store gudsrikefesten på Sion. Det står en profeti om den festen i Jesaja-apokalypsen (se Jes 25:6ff:
Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjellet gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin … Han skal oppsluke døden for evig. … På den tiden skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet på, at han skulle frelse oss. …
Leser man Jesaja-apokalypsen i lys av det økologiske katastrofe-kapittelet i Jes 24, er det ikke vanskelig å forstå hvordan mannen må ha tenkt: Ingen kan overleve slike globale katastrofer. Når Gud likevel vil invitere alle folkeslag til endetids-gjestebud på Sionfjellet, må døden, som Jes 25:8 sier, først være beseiret. Den fromme gjestens bemerkning fører i sin tur til at Jesus forteller den lignelsen som fyller resten av teksten vår. Den handler om samme gudsrikefest som Jes 25:6ff og Åpb 19:6ff.
For ordens skyld nevner jeg at lignelsen om kongesønnens bryllup i Matt 22:1ff har en del likheter med vår tekst. Faglitteraturen drøfter inngående det vanskelige forholdet mellom disse to mulige parallelltekstene. Men sannsynligvis er det best å lese vår tekst som en egen, selvstendig, lignelse. Sitat:
16 Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde et stort gjestebud og innbød mange. 17 Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han tjeneren sin for å si til de innbudte: Kom, for nå er det ferdig.
I denne innledningen er der noen lignelseselementer vi må vurdere tolkningen av. For det første handler lignelsen om et stort gjestebud, og det må ifølge tekstsammenhengen være endetidsmåltidet i Jes 25. I oldtidens gjestebudskikker skal det ha vært svært vanlig med dobbeltinnbydelser. Først fikk man en generell innbydelse uten dato og klokkeslett. De som takket ja, ble siden oppsøkt på nytt av vertens tjener like før selve gjestebudet med varsel om at tiden var inne. Det er åpenbart denne spesifikke og tidfestede andreinnbydelsen vi her leser om i v 17.
Videre skisserer Jesus tre lignelsesroller: gjestebudets vert, tjeneren hans og de inviterte gjestene. Alle rollene kan og bør antagelig tolkes. Verten er bilde på Gud Fader, han som er vert i endetidsgjestebudet (= Lammets bryllup). Tjeneren er sikkert bilde på alle slags forkynnere av evangeliet. Og den første kategorien innbudte må vi så identifisere ut fra de følgende versene, sitat:
18 Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt. 19 En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt. 20 Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en kone, og derfor kan jeg ikke komme.
«Alle som én» i v 18 er en god norsk oversettelse av det litt spesielle greske grunntekstuttrykket «apò mías pántes» («alle fra og med nummer én»). Alle de innbudte avslår i siste liten innbydelsen. Dette må altså være bilde på mennesker som sier nei takk til evangelieforkynnernes innbydelse til Guds rike.
Jesus nevner tre karakteristiske typer unnskyldninger: en ny åker, fem par okser, nygift ektefelle. De to første gir indirekte inntrykk av å handle om rike mennesker. Mannen med de fem par oksene må for eksempel ha eid en ganske enorm åker siden han trengte fem par okser til å pløye den. Den tredje unnskyldningstypen kan minne om de nygiftes fritaksrett fra soldattjeneste i 5. Mos 20:7. Men Jesu poeng er at ingen av disse dennesidige godene bør prioriteres foran noe så enestående stort som misjonsforkynnelsens innbydelse til å sitte til bords i Guds eget rike.
Derfor er det Guds vrede over dem som ikke vil ta imot evangeliet, vi merker ekko av i fortsettelsen:
21 Da tjeneren kom tilbake, fortalte han herren sin dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme. 22 Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom. 23 Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.
På samme måten som Jesus først skildret tre slags uholdbare unnskyldningstyper, skildrer han til sammen tre karakteristiske runder med tilleggsinnbydelser. I tillegg til de opprinnelig innbudte, skjer der en åpen innbydelse på «byens gater og streder» (v 21) og en annen åpen innbydelse «på veiene og ved gjerdene/hekkene» (v 23). Slik nås både by og land. Slik nås både fattige og lidende i tillegg til rike og velstående.
Jesus har her sikkert ment å utfordre de opprinnelige, nokså vaktsomme, (fariseiske?) gjestene som var måltidsgjester sammen med ham, inkludert mannen med den fromme innledningsbemerkningen. De må ikke tro at det er noen selvfølge at de vil få sitte til bords ved det store endetidsmåltidet. Allerede i Jesajaprofetien står det faktisk at «alle folkeslag» til slutt skal samles inn. Men Jesu strenge advarsel gjelder i realiteten også alle andre som lider av falsk sikkerhet i sitt eget salighetsspørsmål. I dagens Norge må vi derfor forkynne denne advarsel til oss selv. Og så streng er ordlyden, sitat:
24 For jeg sier dere: Ingen av de mennene som var innbudt, skal smake festmåltidet mitt.
