Publisert

God hyrde med ufattelig offergave


Ca leselengde:
6 min

Tekst: Odd Sverre Hove



3. søndag i påsketiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Esek 34,11-16 eller Apg 2,36-41
 1 Pet 2,20-25
Prekentekst: Joh 10,11-18
Fortellingstekst: 1 Sam 15,34-16,13
Poetisk tekst: Salme 23

Jesu store hyrdelignelse i Joh 10:1-16 er ikke en lignelsesfortelling i strengt metodisk forstand. Det er mer slik at Jesus holder en billedtale. Han skildrer noen trekk i hverdagslivet til datidens fårehyrder og anvender trekk for trekk som bilde på trossannheter. Deretter skildrer han nye trekk, som han vinkler mot andre trossannheter. Dermed ligner lignelsen litt på tre-fire små filmsnutter med hvert sine poeng og budskap.

Lignelsens urbilde står i v 1-5 og handler om fåreflokkene som om natten er samlet i en stor fellesinnhegning. Om morgenen kommer det hyrder som roper på hver sin flokk, og tar dem med ut til beitet. Men «fremmede hyrder» (= vranglærere) rømmer fårene fra fordi de ikke kjenner dem igjen på røsten (= budskapet). Fårene er bilde på troende, de som er prester i det alminnelige prestedømmet. De sanne hyrdene er kjennetegnet av «røsten», dvs. det de forkynner og lærer i menighetsforsamlingene. Det må være uforfalsket bibeltro. De fremmede hyrdene er kirkens vranglærere. De kjennetegnes av at de ikke taler i samsvar med Den gode hyrdes røst (= budskap og lære).

Lignelsens tekstsammenheng står i Joh 9 og fortsetter i bakre del av Joh 10. Jesus forteller lignelsen i reaksjon mot den trakasseringen, som den saduceiske eliten i Jerusalem utsatte den blindfødte og foreldrene hans for. Det betyr at «Jesu får» i lignelsen 15 første vers, strengt tatt er jøder i GTs alminnelige prestedømme. Men i vers 16 sier Jesus at han også har (hedningekristne) flokker i andre fåreinnhegninger. Derfor gjelder lignelsen som helhet likt for både jødekristne og hedningekristne (slik vi også lærer å tenke i Efes 2:19 og 3:6).

Hyrdelignelsen er full av ekko fra gammeltestamentlige tekster. Mest av alt gjelder det Esek 34. Der åpenbarer Gud seg selv som Israels eneste sanne og gode hyrde. Esek 34 må regnes som obligatorisk bakgrunnslesning for Johs 10. (Men les også Jes 40:11, 56:9ff, Jer 23:1ff, 25:32ff, Sak 11, Sal 80 og Sal 23.) I vår tekst er vi i hyrdelignelsens bakre halvdel. Jesus tar opp tråden fra Esek 34 (Gud er Israels gode hyrde) og sier:

10 Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.

11 Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrden setter livet sitt til for fårene.

Syv steder hos Johannes begynner Jesus med «Jeg-er»-setninger som også inneholder et predikatsord. Jeg-er-setningene minner om det gudsnavnet Herren åpenbarte for Moses i 2Mos 3:14f (men noe tilføyd predikatsord finner man ikke der).

Hva Jesus mener med setningen «Jeg er den gode hyrden», bør vi lese oss til i Esek 34 og Salme 23. Jesus legger i v 11 til en avgjørende hovedsak: Den gode hyrden «setter livet sitt til for fårene» (títheemi + hypér). Det er offerterminologi. Kristi får er i vedvarende livsfare, men Jesus lover å berge oss ved å ofre livet sitt stedfortredende i vårt sted. Her sprenger Jesus bildet fra de jordiske fårehyrdene. De kan vel risikere livet når de må kjempe mot rovdyr som truer. Men de ofrer ikke livet i en forhåndsplanlagt og frivillig stedfortredende sonofferdød. Sak overgår bilde på dette punktet i lignelsen.

«To próbaton» kan oversettes med «sau» eller «får». Når sauen brukes som bilde på et menneske, synes jeg god norsk språkskikk kaller på oversettelsen «får», ikke «sau».

Så skildrer Jesus en kontrast som innleder en ny sekvens med lignelsesbilder:

12 Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre.

13 For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene.

I hyrdelignelsens ursekvens møtte vi en rollefigur, som ble omtalt som «en fremmed hyrde». Det er når han sees fra fårenes perspektiv, at han kalles «fremmed». Men Jesus kan (til forskjell fra fårene) granske hjerter og nyrer. Han vet at den fremmede ikke er gått inn i fåreinnhegningen gjennom døren («Jeg er døren» v 7+9). Derfor vet Jesus også at den fremmede hyrden er «en tyv og en røver» (se v 8 + 10), akkurat som de saduceiske lederne som herset med den blindfødte i Joh 9.

I den delen av lignelsen som begynner i v 12, møter vi to nye rollefigurer: leiekaren og ulven. Leiekaren er en ynkelig og feig fårehyrde. Han er bilde på en ynkelig og feig kristenleder. Ulven er deretter bilde på Satan. Antagelig kan vi si at Jesus i denne delen av lignelsen deler opp rollefiguren «tyv» i to nye rollefigurer: leiekar pluss ulv.

Carl Fredrik Wisløff har om hyrdelignelsen sagt at den inneholder «en preken for predikanter». Og det er ikke minst tydelig her. Predikanter som ikke taler i samsvar med Bibelens budskap, og som ikke elsker de troende med Jesu egen kjærlighet, de bør la seg advare av det Jesus her sier om leiekaren. For han baner vei for Satan. Bibelens lære om kirkesplittelse står i v 12c. Det er ulven, Satan, som splitter Kristi får ved hjelp av falske hyrder.

Så introduserer Jesus en ny kontrast:

14 Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg,

15 likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter livet mitt til for fårene.

I disse to versene tegner Jesus bilde av et dypt og intimt personkjennskap. Legg merke til sammenligningen i v 15. Så dypt og intimt som det gjensidige personlige kjennskapet er mellom Faderen og Sønnen, så dypt og intimt er også Sønnens kjennskap til hver enkelt troende. Og like intimt må vi lære å kjenne Jesus, vår Herre og frelser, vår gode hyrde.

Til slutt kommer lignelsens oppsummeringsvers:

16 Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne innhegningen. Også dem må jeg lede, og de skal høre røsten min. Og det skal bli én hjord og én hyrde.

17 Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter livet mitt til - for at jeg skal ta det igjen.

18 Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette budet fikk jeg av Far min.

Mens Jesus i v 1 brukte fåreinnhegningens bilde om GTs jødiske alminnelige prestedømme (se 2Mos 19:6), forutsier han her i v 16 hedningekristne menigheter. Deretter kommer endetidsforutsigelsen: hedningekristne og jødekristne «skal bli én hjord med én hyrde».


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
6 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  10: 10-18

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.