Publisert

Guds evige ord blir menneske


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



Juledag
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Ord 8,1-2.22-31 (A)
 Hebr 1,1-6 (A)
Prekentekst: Joh 1,1-14 (A)
Fortellingstekst: Luk 2,1-20
Poetisk tekst: Salme 98,1-2.4

Johannesevangeliet begynner med en særpreget prolog. Den er kunstferdig utformet, har høystemt stil og bruker ord og begrepet som måtte vekke oppmerksomhet hos «moderne» grekere i første århundre. Men prologens formål er å vitne om hvem Jesus i sannhet er. Dette juleevangeliet er kanskje litt vanskelig. Men det er vel verd et litt nærmere studium.

Begrepet «Ordet» (gresk: «logos») er en hovedsaken i avsnittet. Den som ikke prøver å forstår hva Johannes mener med «Ordet», risikerer å gå glipp av selve poenget.
Slik innleder Johannes prologen:

1 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.

Johannes bruker her et favorittbegrep hos de greske filosofene. «Ho logos» (= ordet) var deres begrep for «verdensfornuften». Men Johannes bruker det med et delvis annet innhold. De greske filosofenes begrepsbetydning er hos Johannes først og fremst bare et tilknytningspunkt.

Johannes bruker derimot «Ordet» som navn på Jesus. Derfor sier vers 1 og 2 at Jesus er preeksistent og guddommelig. Jesu historie begynner ikke på Maria Budskapsdag og på julekvelden, men i evigheten forut for skapelsen. Vers 3 presiserer dessuten at Jesus er selve skapelsesmidleren. Ved Faderens side i den evige begynnelsens morgen må vi se for oss Sønnen. Faderen skaper alle ting av ingenting ved bare å si et ord. Og det ordet er Jesus! Ikke rart, da, at prologen fortsetter slik:

4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Og lyset skinner i mørket, og mørket vant ikke over det.

Fra vers 4 av går Johannesprologen direkte fra skapelsesteologi til forløsningsteologi. Det skjer med to nye nøkkelbegreper som er meget karakteristiske nettopp for Johannes: begrepene «lys» og «liv». Med disse to begrepene tar prologen skrittet inn i juleevangeliet.

Begrepet «liv» brukes av Johannes vanligvis om det evige livet. Det er ikke bare noe fremtidig, men også noe vi får del i her og nå. Begrepet «lys» bruker Johannes på bakgrunn av GTs språkbruk. Der lærer vi at å vandre i lyset er å vandre etter Guds ord på frelsesveien, slik at vi vandrer etisk rett. Lyset både avslører og dømmer menneskenes onde gjerninger. Men det gir også frelse og evig liv. Begrepet «mørke» (v 5) er naturligvis motstykket til lys-begrepet. Mørket er uttrykk for menneskenes kjærlighet til ondskap og synd.

Annen halvdel av vers 5 kan oversettes på to måter. Grunnteksten bruker verbet «katalambánein» som har grunnbetydningen «ta» og dernest både «ta imot» og «vinne over». (Også på norsk kan vi si at tyskerne kom og «tok Norge» – når vi mener at de «vant over» Norge.) Mange norske bibeloversettelser sier: «men mørket tok ikke imot det». Begrunnelsen kan blant annet være den saklige likheten med 1:10f og 3:19f. Men andre (inkludert Arthur Berg, Acta-oversettelsen og BS2011) oversetter: «og mørket har ikke overvunnet det». Bruken av samme verb i Joh 12:35 (og i Joh 8:3f) gir sterk støtte til dette. Det samme gjør logikken i metaforen. Alle vet jo at mørket taper for lyset i åpen duell (jfr 1.Joh 2:8 og Joh 13:35).

Budskapet om det ubeseirede lyset som skinner i mørket, er et av høydepunkene i dette juleevangeliet og lyder i fortsettelsen slik:

6 En mann stod fram, utsendt av Gud, navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. 8 Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lyset, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Forholdet mellom Jesus og Døperen Johannes (v 6-8) belyses vanligvis i adventsforkynnelsen og bør sikkert ikke være sentraltema på juledag. Men i vers 10 og 11 er det et bittert paradoks som utmales. Enda verden er blitt til ved Kristus, kjenner den ikke igjen sin egen skaper. Grunnteksten bruker verbet «ginooskeín» (= kjenne) i en konstaterende fortidsform, slik at betydningen «anerkjenne» ligger nær. Det handler ikke bare om intellektuell gjenkjennelse, men om full anerkjennelse. Verden anerkjenner ikke sin egen Skaper og Herre, og tar ikke imot ham. Men det fins unntak:

12 Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på navnet hans. 13 De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

Også her er vi utvilsomt ved et høydepunkt, et salighetstilsagn til dem som likevel tar imot Herren. Sammenhengen mellom Kristus-tro og gjenfødelse understrekes her meget tydelig. Gjenfødelsen skildres som et Guds under (sml Johs 3). Så kommer siste vers i prologen:

14 Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så herligheten hans, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra Faren sin, full av nåde og sannhet.

I dette verset kommer det tredje og største høydepunktet: Guds evige Ord blir kjød. Gud blir menneske.

Navnet på dette underfulle mysteriet er «inkarnasjonen» (= kjødspåtagelsen). I oldtiden gikk folk uten videre ut fra at det guddommelige var totalt uforenlig med materien, inkludert menneskekroppen. Derfor vakte budskapet i vers 14 kraftig anstøt. Når Johannesprologen bruker yndlingbegrepet til oldtidens opplyste mennesker, logos, om Jesus og sier at «logos ble kjød», provoserte han datidens «moderne» mennesker ganske kraftig.

Provokasjonen blir ikke mindre av at Johannes i dette verset også avlegger sitt eget vitnesbyrd om Jesus: «Vi så herligheten hans». Med «vi» mener han seg selv. Med «herlighet» mener han den lysglansen som Det gamle testamentet lærer at Gud bor i. Kanskje sikter Johannes her til forklarelsen på berget. Da så Peter, Jakob og Johannes Jesus i full guddommelig lysglans. Men for min del tror jeg det er Johannes' poeng å si at han så Jesu guddomsherlighet avspeilet i alt det Jesus sa og gjorde under jordelivet sitt.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  1: 1-14

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.