Kristi åpenbaringsdag (gr: «epifania» = «åpenbaring») ble særlig viktig da kirken måtte forsvare evangeliet mot gnostikerne. De lærte at Jesus bare ble adopterte som Guds sønn. I opposisjon mot dette feiret oldkirken kvelden før 6. januar til minne om Jesu fødsel og neste dag til minne om Jesu dåp. For Jesus var begge deler: både sann Gud og sant menneske
Andre rekkes evangelietekst (som er vår prekentekst) skildrer Jesus som tolvåring i tempelet. I. H. Marshall kaller avsnittet «en hemmelig epifani». Jesus gir foreldrene sine et gløtt inn i sin dobbelte natur. Først oppsummerer Lukas Jesu barndom:
40 Jesusbarnet vokste og ble sterkt. Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham.
Allerede her antyder Lukas konklusjonen. Som alle andre barn vokste Jesus og ble sterkere. Men han ble også fylt med «visdom» (se nedenfor til v 47). Og Guds «velbehag»/«nåde» var over ham. Grunnteksten bruker «kjaris», som her trolig betegner at Guds overveldende faderlige velvilje omga Jesus. Så skildres familiens påskereise sørover til Jerusalem:
41 Hvert år dro foreldrene hans til Jerusalem til påskefesten. 42 Da han var tolv år gammel, dro de også dit opp, som skikken var ved høytiden.
Etter forskriften (2. Mos 12:15, 3. Mos 23:8, 5. Mos 16:3) burde jødiske menn dra til Jerusalem i høytidene. Påsken var også usyrebrød-høytid, feiret til minne om utfrielsen fra Egypt og det usyrede brødet under ørkenvandringen. Tolv-tretten års alder var tiden for jødiske gutters og jenters overgang til etisk ansvarlighet, etter hvert kalt «bar mitsva» (= «budets sønn») og «bat mitsva» (= «budets datter»).
Så starter familiedramaet:
43 Men da de hadde vært der disse dagene til ende og dro hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og foreldrene hans visste det ikke. 44 De trodde at han var i reisefølget. De gikk en dagsreise fram, og lette etter ham blant slektninger og kjente. 45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham. 46 Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem.
Mange foreldre har lignende erfaringer med små barn som plutselig blir borte. I så måte er det lett å kjenne seg igjen. Fortellingens ytre ramme er også grei. Reisen skjedde til fots. En dagsreise var kanskje 30-40 km lang. Foreldre som vandret (salmesyngende!) sammen med slektninger og venner fra samme område, lot sikkert store barn springe fritt både foran og bak. Men på første overnattingsstasjon blir det klart at Jesus ikke er med i følget. Da begynner på dag to letende returvandring. Og på dag tre leter de i Jerusalem. Der finner de Jesus i tempelet.
Jesus satt blant «lærerne». Det er et samlebegrep for både rabbier (= lovlærere), lovkyndige og andre skriftlærde. Slike lærere brukte ofte spørsmål og svar som pedagogisk form. Og åpenbart er det dét vi her finner Jesus involvert i. Slik reagerte folk på tolvåringen:
47 Alle som hørte ham, var forundret over forstanden hans og over de svarene han ga.
Her er Jesu guddommelige natur ukjent for folk. De vet ikke at denne gutten er ett med selve Israels Gud, Thoraens lovgiver. Derfor er det thora-visdom, gammeltestamentlig åpenbaringsinnsikt, Jesus øser av i samtalen. Han som selv hadde åpenbart Moseloven, deltar her i lærd samtale med dem som satt på Mose stol. Dét er den dype hemmeligheten bak tilhørernes undring. Men Lukas tar straks beretningen tilbake til foreldrenes perspektiv:
48 Da de så ham, ble de svært forundret, og moren hans sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, faren din og jeg har engstet oss og lett etter deg.
Det går godt an å oversette morens milde tilrettevisning på mer hverdagslig norsk. Men Lukas bruker her den gamle fortellende høystilen. I Jesu svar kommer vi til et oversettelsesproblem:
49 Og han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i huset til Faren min?
I dette verset finner vi Jesu aller første siterte utsagn. På grunnspråket mangler ordet «hus». Jesus bruker nødvendighets-verbet «dei» (gr = «må») sammen med hovedverbet «være». Men preposisjonsleddet er åpent (gr: «en toís …? … tou patrós mou»). I teorien kan Jesus derfor ha sagt: «Visste dere ikke at jeg må være hos folkene til Faren min?» Eller: «… at jeg må ta meg av sakene til Faren min?» Det siste er L. T. Johnsons foretrukne løsning. Jesu svar er ifølge Johnson aktivitets-fokusert. Jesus informerer foreldrene sine om hva han holder på med.
Men motargumentet er at Jesus svarer på et spørsmål som følger av en lete-aksjon. Svaret hans må være sted-fokusert (se drøftelser hos Nodland og Marshall). Det gjør den tradisjonelle oversettelsen mest sannsynlig: «Visste dere ikke at jeg må være i huset til Faren min?»
Neste vers kaster også lys tilbake på innholdet i Jesu svar:
50 Men de forsto ikke det ordet han talte til dem.
Spørsmålet er her hva det var Jesu foreldre først ikke forsto, men som vi bør prøve å forstå. Trolig omtrent dette: Jesus har nettopp demonstrert et aldri så lite (symbolsk og tidsavgrenset!) prioriterings-valg mellom hjemmet i Nasaret hos stefaren Josef, og huset til sin himmelske Far, tempelet i Jerusalem. Jesus prioriterte da nærhet med sin himmelske Far. Jesu jordiske foreldre har foreldreautoriteten sin delegert fra Gud, og Jesus har som gutt alle barns vanlige lojalitetsforpliktelse mot foreldrene.
Men over dette står Jesu spesielle og helt enestående relasjon til sin himmelske far. Gjennom det ytre dramaet rundt et forsvunnet barn åpenbares altså i et glimt den dype sannheten om Jesu to naturer. Han er både Guds Sønn og sine foreldres sønn. I den rekkefølgen.
Til slutt understreker Lukas at Jesu oppvekst siden fortsatte på beste vis, sitat:
51 Så gikk han med dem og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem. Men moren hans gjemte alle disse ordene i hjertet sitt. 52 Og Jesus gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud og mennesker.
