Guds vilje og vår vilje

«Lær meg å kjenne dine veier og gå dem trøstig skritt for skritt», ba vi i denne salmen. «Lær meg å kjenne dine tanker og øves i å tenke dem. Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet!»

Det var mange kollisjonene mellom Jesus og jødefolket om hva som er Guds veier og tanker og kjærlighet. Prekenteksten i dag handler om to av dem. Det var kollisjon om noe så privat og personlig som å faste, og om noe så offentlig som praktisering av helligdagslovgivningen. – Og dermed er vi midt inne i våre liv også og i flere av dagens debatt-tema, både på det politiske plan, på det mellommenneskelige plan og på det personlige plan.

Dagens gudstjeneste er lagt til rette for undervisning, og på kirkekaffen skal vi samtale om dagens tema. Og temaet er «GUDS VILJE OG VÅR VILJE».

Vi har vært gjennom en intens politisk periode frem mot stortingsvalget [Prekenen er fra 2005, red.anm.]. Flere av debattene i valgkampen har gjort dagens tema aktuelt. Hvordan er forholdet mellom Guds vilje og folkets vilje? Kan noen kreve at landets lover ikke skal stride mot Bibelens lover?

Spørsmålet om Guds vilje og vår vilje presser seg også frem på det mellommenneskelige plan: Hva er forholdet mellom Guds vilje og vår moral? Er det slik at vi kan lese ut absolutte lover og regler ut av Bibelen, eller er hovedbudskapet bare tilgivelse og kjærlighet? Er det slik at hvis vi bare lærer kjærlighet, så får hver generasjon finne sine egne veier og sine egne måter å praktisere kjærligheten på?

Og på det helt personlige plan: Hvordan er forholdet mellom Guds vilje og min vilje? Hva skal jeg gjøre når jeg med min beste vilje ikke kan forstå at Guds vilje er den beste for meg og mine kjære?

La oss høre dagens prekentekst.

Tekstlesning

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 2. kapittel, fra vers 18.

Fariseerne og disiplene til Johannes holdt faste, og det kom noen til Jesus og spurte: «Både disiplene til Johannes og fariseernes disipler faster. Hvorfor gjør ikke dine disipler det?» Jesus svarte: «Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da, på den dagen, skal de faste. Ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!»



En gang Jesus gikk gjennom en kornåker på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde, da han var i nød og både han og mennene hans sultet? Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som bare prestene har lov til å spise; han gav også til dem som fulgte ham.» Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.» Mark 2:18-28

Slik lyder Herrens ord.

Det ble mange kollisjoner mellom Jesus og jødefolket om den gamle pakt bud og regler

Jesus innførte en ny pakt, fordi han startet et nytt kapittel i frelseshistorien. Men jødenes ledere trodde ikke på ham. De kunne ikke tro at Jesus var herre over sabbaten. Og så var det ikke bare slik at Jesus satte dem på valg mellom Guds gamle pakt med jødefolket og Guds nye pakt med kirken. Jesus hadde mer å si til jødene. Han ville vise at det er en sammenheng mellom paktene: Gud er den samme i Det gamle testamente og Det nye testamente. Guds vilje til rettferdighet, barmhjertighet og troskap er den samme til alle tider.

Men de som skulle ta vare på hans vilje hadde gravd seg slik ned i enkeltlover og forskrifter at de hadde mistet den nære kontakten med Gud, og de hadde mistet kontakten med hans barmhjertighet.

Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Matt 23:23

Vi trenger et overordnet mål i all vår ferd, enten vi lever i det gamle eller det nye testamente: nemlig «rettferdighet, barmhjertighet og troskap» mot Gud som er vår skaper og Far. Hvis vi tar det levende forhold til Gud bort fra den kristne etikk, ender vi i regelstyring og menneskefiendtlig fundamentalisme. Og da er vi inne i de tre spørsmålene jeg stilte før vi hørte teksten:

• Har Gud med politikk å gjøre?
• Har Gud noe mer å si om vårt liv med hverandre enn at vi skal elske og tilgi?
• Hva når min beste vilje kolliderer med Gud vilje?

1Har Gud med politikk å gjøre?

Vi har vært gjennom en intens politisk periode frem mot stortingsvalget. Demokrati betyr at folket skal styre, og folket styrer ved å velge ledere som skal styre sammen så alle blir tatt vare på. Demokratiske valg skal få frem hele folkets vilje. Men hvordan er forholdet mellom Guds vilje og folkets vilje? Jeg skal nevne tre eksempler:

• Det ene eksemplet er debatten om statskirken. Mange mener at statskirken betyr at staten har hånd om kirken og bestemmer over den. I grunnlovens paragraf 2 står det: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Meningen her var nok ikke at staten skulle kunne gjøre hva den ville med religionen, men at staten skulle ha kristendommen som sin autoritet, og at kristne verdier skulle styre norsk lovgivning. Det er nok ikke mange politikere som tenker slik i dag. Det er ganske tankevekkende at kongen velsignes av biskopen i Nidaros. Betyr det at biskopen står over kongen eller at kongen står over biskopen? – eller er det bare en tom tradisjon?
• Det andre eksemplet er debatten om kristendom har noe med politikk å gjøre? Er ikke kristendom en privatsak? Er det ikke farlig å blande kristendom og politikk? Er det egentlig mulig å snakke om et kristelig parti? Det er stadig noen som sier at et kristelig parti er en umulighet.
• Og for det tredje: Hva med fundamentalismens store fare? Hvis vi legger religiøse begrunnelser inn i lover og etikk, kan vi ikke da havne i umenneskelighet og terror og selvmordsbomber før vi vet ordet av det? Det er mange som mener det.

Hvordan er forholdet mellom Guds vilje og folkets vilje? – I hver eneste gudstjeneste bekjenner vi troen sammen: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.»

At Gud er jordens skaper, betyr at han er den som har skapt alt liv, at han holder alt liv på jorden ved like, og at han alene bestemmer når han vil avslutte denne verdens tid og skape en ny himmel og en ny jord.

Vår trosbekjennelse betyr også at det er Gud som gir oss våre livsrammer og nettverk: ekteskap og familie, slekt og naboskap, menighet og misjon, arbeidsliv og samfunnsliv og internasjonalt fellesskap.

Gud kaller alle autoriteter og ledere til ansvar for ditt lederskap: foreldre, menighetsledere, arbeidsgivere og politikere. Store deler av Det gamle testamente handler om konger og statsledere som enten regjerte i respekt for Gud eller tok seg til rette som om de ikke hadde noen over seg.

Også i Det nye testamente lever troen på at verden er Guds verden og at alle ledere skal stå ansvarlige for sitt lederskap.

Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot Guds ordning, og de som gjør det, skal få sin dom. De styrende er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros av dem. Styremakten er en Guds tjener, til beste for deg. Gjør du det onde, har du grunn til å være redd. Det er jo ikke for ingen ting at den bærer sverd. Den er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Rom 13:1-4

Hvis en politisk myndighet ikke lenger er til skrekk for den onde gjerning, har den sviktet sitt ansvar for Gud. I et demokrati er vi ansvarlige for å velge ledere som verner det gode, som verner den svakeste, og som fremmer rett og rettferd. Vi har stort spillerom til å lage ulike lover og forskrifter og ledelsesmodeller. Men ingen har rett til å krenke rett og rettferd for alle. Kjennetegnet på et rettferdig samfunn er hvordan man tar vare på de fattige og de svake.

Den som er hard mot en stakkar, håner hans skaper, den som er mild mot de fattige, ærer Gud. Ordsp 14:31

Er det da slik at Bibelens lover skal være Norges lover?

Nei, det er ikke mulig. De eneste politiske lover vi finner i Bibelen er i Det gamle testamente. Og Det gamle testamente er erstattet av Det nye testamente. Det gamle testamente var en pakt med et folk. Det nye testamente er en pakt med kirken. Men Guds grunnleggende vilje for menneskelivet finner vi både i Det gamle testamente og Det nye testamente. Et hvert menneske skal omsluttes med godhet og kjærlighet, og godhetens og kjærlighetens rammer finner vi i de ti bud. De ti bud var utgangspunktet for lovene og forskriftene i Det gamle testamente. Og de ti bud er bekreftet i Det nye testamente, mens lover og forskrifter i Det gamle testamente er foreldet.

Et hvert samfunn har frihet til å velge sine lover og forskrifter, men vi som tror at Gud er himmelens og jordens skaper, skal arbeide for at lovene ikke krenker den kjærlighet og godhet som beskrives i de ti bud, og vi skal holde fram at alle ledere og myndigheter er ansvarlige for Gud for sitt lederskap. Derfor kan det være situasjoner hvor kristne skal lyde Gud mer enn mennesker, slik apostlene sa det da myndighetene ville hindre dem i å forkynne Guds vilje. (Apg 4:19-20; 5:29)

Dette gir alle et politisk ansvar, og kristne et spesielt politisk ansvar. Vi kan trenge et eget parti som vil fremme disse tankene, og vi trenger troende mennesker i alle partier hvor kristne kan delta med god samvittighet. Kristne mennesker kan samarbeide med alle som trekker i samme retning i politikken, selv om de ikke tror på Gud. En sans for det gode har Gud lagt ned i alle mennesker.

2 Men hva med vårt daglige liv sammen med våre medmennesker? Hva er forholdet mellom Guds vilje og vår moral?

Har Gud noe mer å si om vårt liv med hverandre enn at vi skal elske og tilgi? Augustin regnes som en av kirkefedrene. Han levde på 400-tallet etter Kristus. Han sa mye klokt, som har betydd mye i kirkens historie. Men han sa også noe som virker vel optimistisk: «Elsk, og gjør så hva du vil!» (Delige, et quod vis fac!) Det kan minne om noe Paulus skriver:

Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven. Rom 13:10

Men det er dessverre ikke slik at alle som elsker gjør hverandre godt. Kjærligheten trenger opplæring, for vi kan komme til å gjøre hverandre vondt, selv om vi vil det gode. Det har vel alle av oss erfart. Og så er det også slik at vi bærer med oss vår gamle personlighet, og den kan fort lure seg inn i kjærligheten, så den blir egoisme.

Guds kjærlighet er en åpenbaring! Hans kjærlighet er åpenbart i de ti bud. Vi kan nok synes at budene er vanskelige å holde, men jeg tror alle synes livet blir lettere og lysere hvis de vi har rundt oss holder de ti bud. Vi liker å ha fred på hviledagen, vi liker når barna viser oss respekt, når vi får ha våre liv og ekteskap og eiendom i fred, når vi kan stole på at et ord er et ord, og når ingen driver med lureri og knep og setter andre opp mot oss. Så konkret er Guds kjærlighet.

Jesus gav disiplene undervisning i Guds vilje for menneskelivet, troslivet og menighetslivet, og om pliktene vi har overfor ledere og myndigheter, og om alle lederes ansvar for Gud. Derfor kalles hans undervisning for Kristi lov. Han gav sine påbud til apostlene ved Den Hellige Ånd. (Apg 1:2)

Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. Gal 6:2

Se også 1 Kor 9:21.

Det nye testamente er ikke en detaljert lovtekst, som vi skal følge i blind lydighet. Gud ønsker et åpent samliv med oss, hvor vi ber til ham og han kan tale til oss. Han vil ha oss som medskapere og medarbeidere på jorden, som kjærlighetens budbringere i verden. Men kjærligheten trenger opplæring for å gjøre godt for vår neste. Legg merke til hva Paulus skriver til filipperne:

Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft. Fil 1:9

Gud vil ikke bare ha disiplin av oss, han ønsker å modne vår dømmekraft, så vi kan være kreative i vår kjærlighet, til glede for Gud og våre medmennesker!

La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne. Rom 12:2

Vi trenger opplæring i kjærlighet, og denne opplæringen får vi i Det nye testamente. Det brukes et flott ord om vårt forhold til Gud. «Troens lydighet» oversettes det med på norsk, men det er ikke helt godt. «Lydhørhet» er et bedre ord. Hypakué heter det på gresk. Vi har det samme ordet på norsk i akustikk. Akustikk er mer enn en lyd, det er hvordan lyden høres ut i et rom. Lydighet bruker vi om å gjøre det autoriteten sier, uansett om vi forstår det eller ikke, men lydhørhet handler om å lytte seg inn til Guds vilje og la den prege våre liv. Lydhørhet handler om hvordan Guds vilje lyder i våre liv. (Rom 1:5; 2 Kor 9:13; 2 Mos 19:5)

Blind lydighet er det vi kaller fundamentalisme. Det er å trumfe igjennom regler vi har lært, uten å tenke på kjærlighet og omsorg. «Jeg går rett på, samme hvem jeg støter på!» Egentlig var fundamentalister navnet på noen som hadde tydelige verdier som fundament i livet. Nå brukes ordet om fanatikere. Men det er stor forskjell mellom fundamentalister som er villige til å dø for sin tro, og fundamentalister som er villige til å drepe for sin tro!

3 Hva når min beste vilje kolliderer med Gud vilje?

Når kjærligheter kolliderer. Av og til kastes vi inn i smertefulle valgsituasjoner. Én ting er konflikten når jeg må velge mellom egen egoisme og Guds kjærlighet. Det valget kan være tungt, men jeg vet i hvert fall hva som er rett. Andre ganger står valget mellom min kjærlighet og Guds kjærlighet. Hva gjør jeg da? Hva skal jeg gjøre når jeg ikke med min beste vilje kan se at Guds ord og bud er til beste for meg eller min neste?

Det første jeg må gjøre er å foreta en skikkelig opprydding. Jeg må være sikker på at det er Guds ord og vilje som kolliderer med min vurdering, og ikke bare noe jeg tror er Guds ord og vilje, ut fra min oppdragelse og kultur. Det er forskjell på Guds bud og menneskebud. (Jes 29:13; Matt 15:9)

Så må jeg gi både Gud og meg selv tid. Det er grunn til å grunne på noen spørsmål:

• Tror jeg at Gud vet best?
• Hva er drivkraften i min protest?
• Er jeg like kritisk mot min egen vurdering som mot Guds bud?
• Vil jeg gi Gud tid til å bearbeide meg?

Det kan være en fristelse når jeg opplever konflikt mellom min vilje og Guds vilje, at jeg finner meg en kristendomsoppfatning som gir meg det svaret jeg på forhånd ønsker meg.

Den andre grøften er å kreve ubetinget lydighet av meg selv og andre. Da står jeg i fare for å havne i blind fundamentalisme, altså en regel-lydighet som setter grunnleggende medmenneskelighet til side.

Guds mål for oss er ikke blind lydighet, men moden dømmekraft med ønske om å ville det vår gode Gud vil.

Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett. Fil 1:9-10

Les også Salme 32:8-9; Rom 12:2; Hebr 5:14; Hebr 13:20-21

Modning krever tid!

Noen løser slike konflikter mellom Guds vilje og vår vilje med å dele tilværelsen opp i ideal og virkelighet. Men budene er ikke himmelske idealer, fjernt fra min virkelighet. Hvis det var slik, ville budene bare være en fjern paradisdrøm, og jeg ville vært overlatt til å mikse og trikse etter egne vurderinger.

Nei, budene er gitt etter syndefallet. De er Guds gode vilje inn i syndefallets verden. Budene er ikke gitt for å ta meg, eller for å ta fra meg motet. De er en veiledning for livet mitt i syndefallets verden. Verden er fremdeles Guds verden, og han vil hente meg inn igjen i sin gode verdensorden. Han har gitt meg budene fordi jeg har medmennesker. Jeg har fått budene av Gud fordi hvert skritt jeg tar er i hans verden. Han vil være min eneste Gud. Vi må ikke gjøre det for vanskelig heller!

Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. 5 Mos 30:11-14

Les også Matt 7:21; Rom 10:6-8; 1 Tess 4:7

Avslutning

Gud vil snakke med oss som oppreiste mennesker. Han ønsker at vi skal opparbeide en dømmekraft som gjør oss til medarbeidere for det gode. Han ønsker verken paragrafryttere eller blind lydighet. Han ønsker lydhørhet, så vi oppfatter hans gode vilje, og spiller på hans lag i verden.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.