GTs basale vingårdslignelse står på to steder hos Jesaja (Jes 5:1-7 og 27:2-6). På det første stedet møter vi en ironisk kjærlighetsvise (vingården Israel er Guds kjæreste, men hun flyr etter andre elskere: avgudene). Sangen endres i et krasst domsord: Vingården Israel skal bli avgnagd og lagt øde.
På det andre stedet er sangen om Guds vingård Israel en ekte kjærlighetssang (vingården Israel er blitt benådet, og vokser nå på nytt under Guds gartnerhånd mens hun bærer frukter med global misjonsvirkning til hele jorderiket).
På de fleste vingård-stedene i GT er det domsperspektivet som betones (Jer 2:21, Hos 2:15, Esek 15:1-8, 17:1ff og 19:10-14), men i Sal 80:9-18 er det håp for den avgnagde vingården hos en Menneskesønn ved Guds høyre hånd.
I NT forteller Jesus vingårdslignelser i Luk 13:6-9 (fikentreet i vingården), Matt 20:1-16 (arbeiderne i vingården), Matt 21:28-32 (de to sønnene i farens vingård) og Matt 21:33-46 (de onde vingårdsarbeiderne). Det er vanlig å si at i GT er vingården bilde på Israel (se Jes 5:7), og i NT er den bilde på Guds rike (se Matt 20:1).
Og dét er utvilsomt riktig. Men fordi de fleste GT-stedene handler om Guds dom over Israel, faller noen for fristelsen til å tenke erstatningsteologisk – som om Guds rike i NTs vingårds-lignelser er en jøde-ren størrelse. Det er Guds rike ikke! Vingården er også i NT primært Israels hus. Hedningefolkeslagene er nå medarvinger sammen med Israel (Efes 2:19; 3:6). Og endestasjonen for begge testamenters vingårdslignelser er all fruktbæringen som så skal utgå til hele jorderiket (se Jes 27:6c sml Rom 11:17ff og Åpb 7:4ff).
Det er disse bakgrunnsbildene Johannes ber oss ha i tankene, idet han forteller hvordan Jesus gir de elleve disiplene lignelsen om vintreet og grenene, mens de sammen går fra nattverdsalen til Getsemane-hagen, sitat:
1 Jeg er det sanne vintreet, og Faren min er vingårdsmannen.
En kommentator som heter Colin F. Kruse, minner om at Jesus under denne vandringen trolig passerte tempelforgården. Der var veggen over porten prydet med spektakulær vintre- og drueklasekunst av gull, kunstneriske ekko fra GTs tekster om Israel som Guds vingård. Her i v 1 henspiller da Jesus antagelig på denne billedkunsten, sammen med hele den bibelske tekstfylden.
Derfor bor det flere lag med dyp mening i Jesu ord. Jesus ordlegger seg for det første med en betont «Jeg-er»-setning pluss predikatsord. Jeg-er-setningene rommer ekko fra Guds høyhellige navneåpenbaring for Moses i 2. Mos 3:14f. Slik bevitner de læren om Jesu to naturer: at han er både sann Gud og sant menneske.
Vårt sted er videre det syvende og siste stedet i Johannesevangeliet med Jeg-er-setning, pluss predikatsord (sml 6:35, 48 og 51; 8:12; 10:7 og 9; 10:11 og 14; 11:25; 14:6; 15:1 og 5). Disse syv setningene kaster lys over ulike sider ved Jesu person og verk.
På vårt sted er predikantsordet «det sanne vintreet». Bak uttrykket fornemmer vi en kontrast mot et usant og uekte vintre (sml Jer 2:21 der det frafalne Israel er blitt «et villt, uekte vintre»). I kontrast mot dette frafallet introduserer Jesus seg selv som «den nye Jakob» (det var den gamle patriarken Jakob som av Gud fikk tilnavnet Israel, 1. Mos 32:28). I v 1 presenterer altså Jesus seg selv som garantisten for Israels åndelige fornyelse i tråd med Jes 27:2ff, Sal 80:16-18 og Rom 11:25f.
Også enheten mellom Faderen og Sønnen er her viktig. Det ser vi av Jesu tilføyelse: «Faren min er vingårdsmannen».
Straks disse basale bildene er på plass, går Jesus videre til det budskapet som er denne lignelsens hovedsak, sitat:
2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.
Ifølge Colin Kruse var det på Jesu tid vanlig å beskjære vintrærne både vår og høst. Om høsten skar man bort ubrukelige grener som ikke bar frukt, i tillegg til fruktløse rotskudd. Om våren beskar man forsiktig fruktbærende grener for å fremme fruktbæringen.
Jesus bruker her i v 2 begge typene beskjæring som bilde på hvordan Gud forholder seg til disipler. Gud vet hva han da gjør. Bortskjæringen av unyttige grener, svarer blant annet til det som tidligere på kvelden skjedde da Judas Iskariot forlot måltidet med Jesus for å forråde ham.
Renskjæringen av de fruktbærende grenene, svarer til den oppdragelsen i helliggjørelse som Gud leder alle troende disipler igjennom. Leon Morris skriver at bildet av grenene på vintreet handler om samme sak, som når Paulus skriver at de troende er lemmer på Kristi legeme og må bli værende «i Kristus».
Så kommer vi til Jesu ords benådningskraft, sitat:
3 Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.
4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.
Jesu ord er her det samme som Jesu budskap. I disse to versene er det mottagelsen av benådningskraften i Jesu budskap som skiller mellom grener som fjernes, og grener som varsomt beskjæres. Frukt-metaforen er bilde på troende disiplers helliggjørelse.
I de følgende to versene skjerper Jesus dette store enten – eller, sitat:
5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.
6 Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.
Jesu vedvarende appell til disipler er at vi må «bli værende i Jesus». Det svarer til å «holde fast på Jesu ord» (se v 3, 7 og 10). Og dét er denne lignelsens absolutte vilkår for å kunne bære helliggjørelsesfrukter. Dessuten har det en følgevirkning til, sitat:
7 Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.
Dette verset svarer til ordet om bønn i Jesu navn i Joh 14:13f. Samhørigheten med Jesus og lojaliteten mot ordet hans gir disipler en helt særegen bønnefullmakt.
Avslutningsvis henspiller søndagstekstens siste vers på den verdensvide fruktbæringen som ble lovet allerede i den andre av sangene om Herrens vingård i Jes 27:6, sitat:
8 I dette er Faren min herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler.
