Denne søndagen kalles ofte «høstsemesterets påskedag» fordi tekstene vitner så sterkt om oppstandelsesbudskapet. Evangelieteksten handler om oppvekkelsen av Lasarus. Det ble i 2011 innført en viss valgfrihet i tekstavgrensningen, og jeg har her valgt det første av alternativene.
Navnet Lasarus er en gresk utgave av det hebraiske navnet «Elasar» (= Gud hjelper). Stedsnavnet Betania heter på hebraisk Bet Anjah (= «Herren svarer’s hus»).
Lasarus-avsnittet er langt og innholdsrikt. Foran avsnittet vårt skildrer Johannes hvordan Jesus somlet med avreisen til Betania «for at disiplene skulle tro» (v 15). Teksten vår begynner med Jesu ankomst til landsbyen Betania og inneholder en Marta-dialog pluss prinsipputsagnet om at Jesus er oppstandelsen og livet.
I avsnittet etter vår tekst skildrer Johannes søsteren Marias følelsesladede møte med Jesus (v 30-37). Deretter kommer selve oppvekkelsen av Lasarus (v 38-46).
Uansett tekstavgrensning er oppvekkelsen av Lasaret en hovedsak i hele avsnittet. Det er en demonstrasjonshandling som peker frem mot Jesu egen oppstandelse. Derfor må selve underet gi oss en grunntone for tekstutleggelsen forøvrig.
Johannes skriver:
17 Da nå Jesus kom fram (= til Betania), fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte. 19 Og mange av judeerne var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren deres. 20 Da nå Marta fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset.
Johannes gir oss her et lite gløtt inn i klassisk jødisk sørge-skikk. Skikken kalles «å sitte sjivah» (= «å sitte syv, dvs: syv dager»). Skikken består i at avdødes nærmeste pårørende sitter i lave stoler hjemme i huset sitt i syv dager, mens venner og naboer kom innom for å vise deltagelse med dem i sorgen. I v 20 fortsetter Maria å «sitte sjiva», mens Marta gjør et lite unntak og går for å møte Jesus.
Johannes fortsetter:
21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var broren min ikke død! 22 Men også nå vet jeg at alt du ber Gud om, vil Gud gi deg. 23 Jesus sier til henne: Broren din skal stå opp! 24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dagen.
I denne dialogen viser Marta at hun tror på Jesu helbredelseskraft og på Jesu inderlig nære forhold til Gud Fader. Men Jesus svarer med et bevisst dobbelttydig v 23 – åpenbart for å vise henne en dramatisk utvidet fylde av oppstandelsestro.
V 23 kan betyr enten (a): «Broren din skal stå opp nå straks», eller (b): «Broren din skal stå opp i oppstandelsen på den siste dagen». Marta velger i v 24 den sistnevnte tolkningen. Det er i strid med saduceisk lære (Mark 12:18-27, Apgj 23:8). Men det stemmer med GT (Dan 12:2 og Job 19:25ff), med fariseisk lære (Mark 12:28) og med Jesu egen lære (Joh 5:21og 25-29, 6:39-40).
På dette punktet åpenbarer så Jesus for henne den dramatisk utvidede oppstandelsestroen:
25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han så dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?
Her må vi for det første studere selve prinsipputsagnet.
Jesus «er» oppstandelsen og livet, ikke bare fordi han «gir» oppstandelse og liv, men fordi han av vesen og natur «er» begge deler. Dette har Jesus tidligere utdypet i Joh 5:26: Faderen «har liv i seg selv» og Sønnen «har liv i seg selv». Til forskjell fra dette gjelder det en annen lov for oss vanlige dødelige mennesker. Ifølge Apgj 17:28 lever vi og rører oss og er til – «i Faderen», og ikke i oss selv.
For det andre må vi merke oss at Jesus er begge deler: både oppstandelsen og livet.
(a) At han er «oppstandelsen» utdyper Jesus i v 25b: troende mennesker «skal leve selv om de dør». Tolkning: Den som tror på Jesus, «skal leve (= stå opp fra de døde og leve det evige oppstandelseslivet) selv om han først må dø (= fysisk død)».
(b) At Jesus er «livet» handler om det foregrepne evige livet og utdypes av Jesus i v 26a: «Den som lever og tror på meg (= den som er tildelt oppstandelseslivet på forskudd her i dette livet i kraft av tro), skal i all evighet ikke dø» (= ikke dø noen evig død).
Denne utvidede oppstandelsestroen handler altså ikke bare om oppstandelsen på den ytterste dag, men også om et oppstandelsesliv «allerede her og nå» («realisert eskatologi» som mange teologer kaller det). Det som vi siden skal få fullt og helt, det er ved troen blitt vår eiendom allerede her og nå.
Marta reagerer slik:
27 Hun sa til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.
Det utvidede oppstandelsesbudskapet nærmest roper på en demonstrasjonshandling. Men Jesus utfordret først Marta til å gripe i tro det han sier. Og Martas trosbekjennelse i v 27 er teologisk forbilledlig. Demonstrasjonshandlingen kommer først etter vår tekst, i avsnittet om selve oppvekkelsen av Lasarus.
Så avsluttes vår del av søndagsteksten slik:
28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på søsteren sin Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg. 29 Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham.
Når vi leser v 28 sammen med v 20, blir det naturlig å tenke at en budbringer i v 20 bare hadde hvisket til Marta at Jesus var underveis. Maria hadde åpenbart ikke hørt det. Men nå får hun i v 28 høre det av søsteren sin. Og da reagerer hun raskt.
Uttrykket «Mesteren er her og kaller på deg» er i mye hjertevarm og god vekkelsesforkynnelse blitt tolket som mønster og modell for alle troendes evangeliserende kallsvirksomhet. Det er slett ikke en gal tolkning. Men Martas ord er sannsynligvis først og fremst hverdagslig ment: «Jesus er her og spør etter deg».
Marias reaksjon er også forbilledlig. Nå bryter også hun med skikken, forlater den lave stolen hun sikkert satt på mens hun «satt sjivah», og går for å møte Jesus. Det bor et sterkt og varm vitnesbyrd om inderlig lengsel etter samfunn med Jesus i Marias reaksjon.
