Denne søndagens prekentekst er hentet fra de fremre delene av Matteusevangeliet. Der har Matteus brukt de to første kapitlene til Jesu barndomsfortellinger. Deretter gjør han som de andre evangelistene og begynner hovedberetningen om Jesu offentlige virke med noen avsnitt om forløperen, Døperen Johannes. Søndagsteksten vår er hentet fra et slikt avsnitt.
Foran vår tekst har Matteus fortalt om Døper-vekkelsen i Judea-ørkenen. Til noen saduceere og fariseere som kom for å se og høre, talte Johannes bitende skarp:
Ormeyngel! Hvem har lært dere å flykte fra den kommende vreden? Matt 3:7
Med tiltalten «ormeyngel» (= avkom av slangen som fristet Adam og Eva) sier Johannes at selv disse beste i Israel er forgiftet av arvesynd.
Læren om arvesynd går ut på at menneskene er født med synd. Vi mangler både den opprinnelige rettferdigheten fra Gud og den opprinnelige kjærligheten til Gud, og vi har hjertet fullt av ondt begjær.
Arvesyndslæren sier ikke at vi er kjeltringer. Tvert imot. Vi kan godt leve ytre sett edle og høyverdige liv og gjøre mye godt for medmenneskene våre. Men arvesynden forgifter likevel hjertetilstanden vår, slik Gud ser den. Derfor er Den Hellige Ånd etter syndefallet veket bort fra Adams sønner og Evas døtre.
Under døpervekkelsen i Judea-ørkenen forkynte Johannes omvendelse fra denne basale syndighetstilstanden. Og de som ydmyket seg og vendte om, ble døpt av Johannes i Jordanelven.
Det norske ordet «døpe» er en gammel norsk utgave av ordet «dyppe». Grunntekstens greske ord er «baptídsein», en intensivform av «báptein» = «dyppe», «dyppe ned i vann», «vaske», «sprute vann på», osv. Intensivformen «baptídsein» har i sekulærgresk de samme betydningene (av og til med en undertone av drukningsdød), men får i bibelsk gresk etter hvert også en mer åndelig og frelsesteologisk betydningsfylde.
Se og hør “Ord i Bibelen” her på foross.no om hva ordet “døpe” betyr.
I den greske GT-oversettelsen Septuaginta brukes intensivformen «baptídsein» om den spedalske diplomaten Naaman, som syv ganger dukket seg i Jordan elv (hebr: «taval») så han ble ble frisk (se 2. Kong 5:14). I NTs gresk møter vi dåp som både fysisk neddykking i vann til bortvasking av syndene og de mer overførte betydningsnyansene: «dåp» = død og oppstandelse (se Luk 12:50, Rom 6:3-5 etc).
Idet søndagsteksten vår begynner, har Døperen avsluttet den strenge botformaningen og går over til å sammenligne sin egen virksomhet med Jesus, sitat:
11 Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg — jeg er ikke en gang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.
Hovedsammenligningen i dette verset finner vi i versets første og siste setning. Og mellom disse to setningene gir Johannes uttrykk for et tilsiktet paradoks. På den ene siden omtaler han Jesus som «han som kommer etter meg». Det er disippel-fagspråk. En rabbiners disipler «kommer etter» rabbineren sin (gr: «érkjomai + opísoo», hebr: «boh + akhar»). Og Jesus fremtrer innledningsvis nærmest som disippel av Johannes, ikke minst idet han kommer til Jordanelven for å bli døpt av ham (se Matt 3:13ff).
Men en disippel var samtidig sin rabbiners tjener i så å si alle ting. Unntaket var blitt til et ordtak: Disippelen hadde ikke plikt til å ta sandalene av rabbinerens føtter. Det er det ordtaket Johannes henspiller på i siste delen av paradokset: Selv om Jesus så ut som Døperens disippel, var Døperen i virkeligheten så mye ringere enn Jesus at han ikke en gang var verdig til å tjene ham med skobæring.
Johannesdåpen beskrives som en omvendelsesdåp til syndenes forlatelse (sml Mark 1:4, Luk 3:3, Apgj 13:24f etc). Tankebildet handler da om bortvasking av syndeskyld. Men i kontrast til dette sier Johannes om Jesus at han skal «døpe med Den Hellige Ånd og ild». Her sikter Johannes trolig til at Jesus skal oppfylle Messiastidens gammeltestamentlige frelsesløfter (se Jes 32:15; 44:3; Esek. 36:26–27; 39:29; Joel 3:1-2).
Og da er betydningen av verbet «baptídsein» i det siste sammenligningsleddet så å si vokst fra bare å «dyppe ned i vann» til likefrem en flom, en overflod av høyhellige frelsesgaver. Ilden i dette bildet er altså ikke først og fremst ildtungene på pinsedag, men snarere den overveldende fylden av guddommnelig hellighet som Messias’ frelsesverk ifølge disse gammeltestamentlige løftene skulle bringe. Inkludert Åndens gave til mennesker som helt siden syndefallets dag hadde vært uten Guds Hellige Ånd.
Slik fortsetter så Johannes å beskrive Jesu verk til enten dom eller frelse, sitat:
12 Han har kasteskovlen sin i hånden og skal rense treskeplassen sin. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.
Også dette verset er fullt av bilder. Johannes profeterte dette om Jesus på et tidspunkt da Jesus ennå ikke hadde påbegynt virksomheten sin.
Bildene i v 12 er hentet fra en treskeplass. Der tramper oksene på halmen. Det får korn og agner til å løsne og falle av. Deretter kaster man med kasteskovlen både korn og agner opp i luften. Da blåser vinden agnene til side. Men kornet er tyngre. Det faller rett ned igjen på det samme stedet. Slik skilles det edle fra det uedle, det ekte kornet fra de luftige og nærmest vektløse agnene.
Tolkningen av bildene må være denne: «Treskeplassen» er Israel (og per analogi dermed også Norge). «Låven» er Guds rike. «Agnene» er ubotferdige mennesker. «Hveten» er de sant troende som ydmyker seg under Guds veldige hånd i tro og slik blir frelst. Og «ilden» som etterpå brenner agnene opp, er rett og slett helvetes ild, den evige straffen for de ubotferdige – Gud være oss arme syndere nådig.
I en sum sier altså Døperen Johannes at han selv er Jesu svake og mye ringere forløper, og at Jesus selv kommer til å sette det endelige skillet mellom mennesker som går fortapt og mennesker som blir frelst. Til beste for de frelste oppfyller Jesus hele flommen av Messiastidens gammeltestamentlige frelsesløfter.
