Når vi leser evangeliene kan vi ofte få det inntrykket at alle syke som Jesus møtte på sin vandring ble gjort friske. Jesus går liksom bare fra sted til sted og alle som kommer i nærheten av Jesus blir helbredet. Søndagens tekst viser et litt annet bilde. Her er det én av mange som blir helbredet. Selv om teksten ikke sier det direkte er det ingenting som tyder på at de andre som lå rundt Betesda dam ble friske denne dagen.
En annen ting som gjør teksten spesiell er den sammenhengen som vanligvis følger med helbredelsen der Jesus går frem. Bibelen lærer oss at tegn og under stadfester forkynnelsen. Her er det en kar som blir helbredet uten engang å ane hvem som gjorde ham frisk – i hvert fall ikke før senere.
Så hva kan vi lære av dagens tekst? Selvsagt meget om mye, men én ting synes også å være klart. Gud kan ikke settes i bås når det gjelder hans undergjerninger. Hans veier er uransakelige.
Noe annet som også er interessant er at det kommer tydelig frem hvordan både mannen som ble helbredet av Jesus direkte, og de som ble helbredet i tur og orden i helsekøen, alle ble friske ved Guds hjelp. Gud jobber altså parallelt på flere forskjellige måter. Gud helbreder både spontant ved håndspåleggelse på bedehuset, i prosess ved legens hånd på sykehuset, og vice versa og mere til.
Så er det da én ting som vi først og fremst skal lære av denne mannen i dag: Gi alltid Gud æren! Mannen ble gjennom prosessen av å bli kjent med Jesus tindrende klar i sitt vitnesbyrd til judeerne: «Det var Jesus som hadde gjort ham frisk» Mannen bortforklarte ingenting. Han skjulte ikke sannheten i angst for å bli ledd av, mistrodd eller uglesett. Han tidde heller ikke om helbredelsen fordi han var redd for å fokusere på gale ting eller for å opphøye seg selv. Han sa det som det var, og ga Gud æren – til bevissthet for seg selv og hans tilhørere.
Kanskje er det ikke alltid ydmykhet som holder oss tilbake fra å fortelle om Guds storverk i våre liv?
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
