Kirkemøtet anbefaler at søndagspredikantene på denne søndagen i 2016 velger den gammeltestamentlige lektie-teksten som prekentekst. Søndagens evangelietekst handler om Jesu helbredelse av en spedalsk mann. Og epistelteksten handler om skyldigheten vår til å elske hverandre fordi Gud selv er kjærlighet. Gud elsker oss i Kristus Jesus med en forangående kjærlighet.
Sammenlignet med dette er Salme 38 en botssalme (bot = omvendelse). Og Salme 38 pløyer dypt i menneskenes syndeskyld-problematikk. Salmistens eneste løsning finner vi i den delen av salmen som er med i søndagsteksten vår: Salmisten setter håpet sitt til Herren Gud alene (se v 10 og 16 nedenfor).
Ifølge salmeoverskriften er Salme 38 skrevet «til påminnelse». Salmisten påminner oss først om Guds syndestraff (v 2: «Herre, straff meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din brennende harme»). Derfra går han straks videre til syndeskylden vår (v 3: «For pilene dine har rammet meg, og hånden din ligger tungt på meg»). (Pilene = Guds bud. Guds hånd = Guds fellende domskjennelse i samvittigheten vår.)
Synderskyld er derfor en erkjennelse som bor i hjertet vårt. I hjertet og samvittigheten slår syndeskylden nådeløst fast at syndene våre er et ufrakommelig faktum. Og et like ufrakommelig faktum er det at syndene våre påfører oss syndeskyld. Det er ikke til å komme fra at vi er skyldige. Derfor fortjener vi Guds syndestraff. Syndeskyld føles derfor som en tung Guds hånd som «ligger tungt på oss» (se v 3b).
Syndeskyld er antagelig den tyngste av alle de byrdene et armt menneske kan bli nødt til å prøve å bære i dette livet.
Etter den innledende erkjennelsen om syndeskyld – går salmisten over til å beskrive en hel serie med kroppslige og sjelelige følgevirkninger av å ha syndeskyld (v 4-9). Legg for eksempel merke til v 7ff: «Jeg er kroket og fullstendig nedbøyd. Hele dagen går jeg i sørgeklær. Lendene mine er fulle av brann. Det fins ikke noe friskt i kroppen min. Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi hjertet mitt stønner, må jeg skrike ut.»
Helhetsinntrykket av de ni versene foran vår tekst er at et menneske som har syndeskyld, er helt innkrøkt i seg selv – og totalt ute av stand til selv å bære den tunge byrden av Herrens veldige hånd. Idet vår tekst begynner, løfter derfor salmisten blikket, sitat:
10 Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, sukket mitt er ikke skjult for deg.
Allerede i salmens åpningsstrofe i v 2 ba salmisten som syndstilgivelse fra Gud. Og her i v 10 vender salmisten blikket i samme retning.
Ordet «lengsel» har i dette verset tung egenvekt. Det heter på hebraisk «ta’avah». Ordet betegner en lengsel som er preget av et brennende håp og et inderlig ønske. Også sukket i annet halvvers er uttrykk for den samme desperate lengselen. At salmistens lengsel «er for Guds åsyn» betyr at Gud er vel kjent med den. Salmisten tviler ikke på at Gud hele tiden ser hva som fyller salmistens hjerte.
Derfor sier v 10 i sak at det eneste et menneske med en tung byrde av syndeskyld kan gjøre med byrden sin, er å legge den frem for Gud.
I de følgende to-tre versene påminner salmisten oss også om at syndeskyld ikke bare kan ha kroppslige følgevirkninger, men også sosiale følgevirkninger, sitat:
11 Hjertet mitt slår heftig, kraften min svinner, og lyset i øynene mine, selv det, er borte for meg.
12 Mine kjære, og vennene mine, holder seg på avstand fra plagen min, de som står meg nær, stiller seg langt borte.
13 De som står meg etter livet, setter opp snarer, og de som søker ulykke for meg, taler om ødeleggelse. Svik tenker de på hele dagen.
For hvert av disse versene utvider salmisten så å si sirkelen rundt seg: Fra eget hjerte og egne øyne (v 11) går tankene hans til slekt og venner (v 12), som holder avstand, og til fiender (v 13), som tenker på ødeleggelse og svik. Derfor fins det ikke mennesker rundt salmisten som han kan gå til med den tunge syndeskyld-byrden sin.
Men i møtet med denne sosiale isolasjonen har salmisten likevel ikke glemt den himmelske adressen for lengselen sin, den som han festet blikket på ovenfor i v 10. Derfor gir han oss nå to vers om dennesidig sosial kapitulasjon, før han kommer til søndagstekstens høydepunkt og konklusjon, sitat:
14 Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen.
15 Ja, jeg ligner på en mann som ikke hører, og som ikke har noe gjensvar i munnen sin.
Ingen medmennesker kan i virkeligheten løse problemet for et menneske som er knust under syndebyrden sin, sier salmisten i disse to versene. Og så kommer han til denne salmens positive alternativ, og dens høydepunkt og konklusjon, sitat:
16 For til deg, Herre, står håpet mitt. Du vil svare, Herre, min Gud.
I dette verset er det begrepet «håp» som har tung egenvekt. Som verb heter det på hebraisk «jakhal» (= å håpe). Og her i v 16 står verbet i en grammatisk form som gir ordet en dynamisk klangtone: «å vente med en sterk forhåpning». Salmisten parkerer så å si forhåpningen sin varig hos Herren. Derfor er han villig til å vente tålmodig på Herrens svar uten å miste håpet.
Salmens lære om det tåmodig ventende håpet handler altså, som v 2-3 viser, om Guds syndstilgivende nåde. Derfor går det en rød tråd fra denne typen «håpets teologi» direkte til Sønnen Jesus Kristus. For han er trofast, rettferdig og full av nådig kjærlighet. På Golgata kors løftet Jesus syndebyrden av skuldrene til alle knuste syndere – med den samme total-befriende effekten som da han i evangelieteksten befridde en spedalsk mann fra den ødeleggende sykdommen mannen led av.
I de syv versene etter vår tekst fører salmisten videre denne samme håpets teologi, idet han blant annet viser oss hvor slitesterkt syndsbekjennelsens håp til Gud er (v 19) i møte med fiendene våre (v 17f og 20).
