De fire versene i kommende søndags evangelietekst har et oppsummerende preg. Matteus avslutter et større tekstavsnitt og skal til å begynne på et nytt.
Matteus har skrevet en tilsvarende oppsummering i 4:23. Den sier at Jesus dro omkring i hele Galilea, underviste i synagogene, forkynte evangeliet om Guds rike og helbredet alle slags sykdommer og plager. Repetisjonen i vår tekst har til formål å be oss legge merke til stor- sammenhengen: De fem kapitlene mellom de to oppsummeringene gir oss karakteristiske eksempler på hvordan Jesus underviste, forkynte og helbredet. (I Matt 5-7 står Bergprekenen. Og i Matt 8-9 får vi en samling helbredelsesberetninger.)
Repetisjonen peker også fremover mot neste hovedavsnitt: Disippelutsendings-kapittelet i Matt 10. Det er som om Matteus sier: I kap 5-9 arbeidet Jesus alene. I kap 10 begynte han å sende ut disipler.
Våre fire vers bygger altså bro mellom disse to større avsnittene. Og de gir oss Jesus begrunnelse for disippelutsendelse og misjon. Sitat:
35 Og Jesus dro omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager.
Det greske verbet som her sier at Jesus «dro omkring» står i en form som har et sterkt vedvarende preg. Meningen er å si at Jesus i lengre tid drev på med omreisende virksomhet. Matteus skriver også at Jesus dro omkring i «alle» byene og landsbyene.
Matteus bruker tre forskjellige verb i oppsummeringen av Jesu virksomhet. Det første er «lære» (dvs: «undervise»). Her oppgir Matteus «synagogene deres» som undervisningssteder. Ordet synagoge (av verbet «syn-ágoo» = føre sammen) er en gresk oversettelse av to arameiske og hebraiske ord for forsamling og forsamlingshus («kehila», «bet haknesset»). Det greske ordet betegnet opprinnelig ikke bare rent religiøse forsamlinger. Men i GTs greske oversettelse blir dette annerledes. Og i NT er vi vitne til hvordan menighetsbegrepet differensieres. Jødiske menighetsforsamlinger omtales som synagoger, mens kristne menighetsforsamlinger knyttes til det andre greske forsamlingsbegrepet, «ekklesía».
Når Matteus skriver at Jesus underviste i «synagogene deres», mener han ikke å markere distanserende avstand mellom Jesus og synagogen. Men han minner bare om at det før krigen i år 70 fantes synagogebygninger i alle byene og landsbyene Jesus besøkte.
Verb nummer to i oppsummeringen sier at Jesus «forkynte evangeliet om riket». Her bruker Matteus det proklamerende forkynnelsesbegrepet («keryssoo»). Evangeliebegrepet introduseres i den greske oversettelsen av GT. Der er det hebraiske verbet for å «bringe nyheter» («basar» utt: «vasar»)) gjengitt med det greske «evangellídsoo» («bringe gledelig nytt» sml Jes 40:9, 41:27, 52:7, 61:1). Og Gudsrike-begrepet handler om det riket Daniel i to profetier så Gud Fader overdra til Mennesønnen (Dan 2:44, 7:13f). Jesus bruker ordet i den såkalte områdebetydningen: Guds rike omfatter alle som kommer til tro på Jesus. De får alle frelsens gaver.
Det tredje og siste verbet i oppsummeringen handler om Jesu helbredelser (som Matteus akkurat har fylt opp to kapitler med eksempler på). Matteus fortsetter:
36 Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.
Også her er hovedverbet viktig. Det greske verbet for å «få medynk ned», «synes synd på», er i ordfamilie med et substantiv som betyr «innvoller». Verbet brukes om sterke sinnbevegelser, for da føles det som om innvollene kommer i heftig bevegelse. I NT brukes ordet om Jesu medynk.
Og Jesu medynk vokser ut av gjentatte observasjoner rundt i byene og landsbyene: Folk var «herjet og forkomne» (gresk: «avkuttede og revet i stykker»). Matteus låner i fortsettelsen språk fra GT: «likesom får uten hyrde». I GT introduseres dette bildet allerede i 4.Mos 27:17. Der ber Moses Herren «sette en mann over menigheten», en som kan gå foran dem og lede dem, «så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde». Senere møter vi det samme bildet igjen i 2.Kong 22:17, 2.Krøn 18:16, Esek 34:5 og Sak 10:2, sml Jes 53:6. Ikke minst tror jeg Jesus må ha tenkt på Esek 34:5. For i det kapittelet avsetter Gud Israels svikefulle hyrder og lover en ny kong David som skal være en god hyrde (sml Esek 34:23, Sak 11:16, Mi 5:4, Joh 10:11, Hebr 13:20, 1.Pet 2:25).
Jesu disippelutsendelse (se kapittelet etter vår tekst) vokser ut av denne observerte nødstilstanden, sitat:
37 Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. 38 Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til høsten sin!
Jesus skifter her bilde. I v 36 sammenlignes Guds rikes barn med får, men her sammenlignes de med en åker som skal høstes. «Høsten» (gr: «therismós», hebr: «katsir») er altså bilde på innsanking av mennesker til Guds rike. En del steder i GT og NT brukes dette bildet primært om innsanking til dom (se Jes. 27:12; Hos. 6:11; Joel 3:13, Matt 3:12, 13:39f etc.). Men i vår tekst har høstens begrep evangelisk fortegn, slik som på parallellstedet i Joh 4:35 («markene er hvite til høsten»). Bildet handler her om innhøsting av mennesker til frelse og salighet. At høsten er «stor», betyr at det kryr av mennesker som trenger frelse. At «arbeiderne er få», betyr på vårt sted nærmest entall. For Jesus har jo så lang i Matteusevangeliet vært alene om innhøstingsarbeidet.
Men så kommer altså Jesus til disippelutsendings-temaet: «Be høstens herre», sier han (NB: til alle disipler, for misjon er det alminnelige prestedømmets fellesansvar). Herren eier allerede høsten. Men kallelsen av arbeidere må begynne med troende menneskers bønn til høstens eier. Verbet for å «sende ut arbeidere» i v 38 er kanskje litt tilspisset; «ek-bálloo» kan endog bety «kaste ut». Men Jesus snakker neppe om å tvinge noen. Det handler mer om et kall som «nøder» samvittighetene.
