Scenen i søndagens tekst er den at synagogelederen Jairus har satset hele sitt omdømme på å kaste seg ned for Jesus og tigge om hjelp. Bakgrunnen er at hans elskede datter på 12 år ligger for døden Det eneste håp han øyner er en helbredelse fra Jesus. Så kommer dødsbudskapet. Too late. Hun er død.
Han som kommer med den fatale nyheten nøyer seg heller ikke med bare å si at datteren er død. Han slenger på et freidig spørsmål også: «Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
Ofte kan vi være i situasjoner der folk rundt oss forteller oss at alt håp er ute. Djevelen vil gjerne at vi skal slutte å «bry» mesteren. Om vi ber for barn som er på avveier eller om det er visjoner eller kall som ser ut til å løpe ut i sanden, så er det lett å miste motet og håpet, og dermed stilner ofte bønnen.
Jeg er glad på synagogelederens (og våre alles) vegne at Jesus ikke forblir taus i denne situasjonen. Jesus tar ordet og henvender seg til Jairus med ordene: «Frykt ikke, bare tro!».
Det kan være både utfordrende men også en lettelse å motta disse ordene. Når menneskers ord og Guds ord ikke samsvarer trenger vi å vite hvem vi skal tro på. Det er nettopp det Jairus her må ta stilling til. «Skal jeg stole på menneskene eller på Jesus?» Når Guds ord står på den ene siden og verdens fremste eksperter og forskere på den andre siden, hvem støtter vi oss da på? Taler Bibelen sant? Alltid? Om alt?
Jesus svarer Jairus både i ord og handling. Han viser først av alt at han er skaperen. For hvem andre kan vekke en død enn han som har skapt henne og gitt henne livet? Så viser han også at han er frelseren. For hvem andre enn en sann frelser kan kommandere Døden å gi tilbake det som den rettmessig gjennom syndefallet har gjort krav på?
Hvem tror du på – Guds ord eller menneskers? La meg få anbefale Jesu oppfordring: «Frykt ikke, bare tro!»
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
