I alle de fire evangeliene fins det beretninger om kvinner som salver Jesus. Sannsynligvis skildrer Matt 26:6-13 og Mark 14:3-9 samme episode som vår tekst, mens Luk 7:36-50 skildrer en annen episode (se drøftelsene hos D. A. Carsson og Leon Morris).
Vår tekst faller naturlig i to deler, salvingen (v 1-8) og starten på inntoget på eselfolen (v 9-13). Begge delene vitner om den uendelig opphøyede æren som tilkommer Jesus, sammen med hans egen smålåtne og ringe fremtreden. Slik beskrives selve salvingen:
1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. 2 Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som satt til bords sammen med ham. 3 Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter, og hun tørket føttene hans med håret sitt. Og huset ble fylt av salvens duft.
Johannes daterer hendelsen i vår tekst nøye i forhold til jødisk påskefeiring. Hvis vi løser påskedateringsproblemet hos Johannes med at påsken begynte torsdag i stedenfor fredag, må selskapet i vår tekst åpenbart finne sted ved sabbatens avslutning den foregående lørdagskvelden.
Jesus og disiplene er nå igjen innlosjert hos Marta, Maria og Lasarus i Betania. Alle landsbyene rundt Jerusalem gjorde i høytidene tjeneste som sovebyer for pilegrimmer, på Jesu tid anslått til over en million påskegjester, mot bare 100.000 innbyggere til vanlig.
Oppvekkelsen av Lasarus (se kap 11) er en viktig bakgrunn for vår tekst. Ved å knytte forbindelsen til oppvekkelsen av Lasarus så tydelig, er det som om Johannes sier til oss: Han som vekket Lasarus opp fra de døde, han blir nå salvet til å gå sin egen død, gravferd og oppstandelse i møte.
Men det er én som opponerer:
4 Da sier Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle komme til å forråde ham: 5 Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? 6 Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den.
Innvendingen som Judas Iskariot her reiser, kaster lys over Judas’ karakter. Han var opptatt av penger og stjal fra kassen. Matteus og Markus forteller dessuten at han nokså umiddelbart etter denne hendelsen gikk til yppersteprestene og inngikk den avtalen som innbragte ham de 30 sølvpengene. Jesus svarer med å minne om salvingens formål:
7 Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for gravferden min! 8 For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.
At Maria hadde gjemt salven til Jesu gravferdsdag, er en opplysning som viser hvor sterk bevissthet Jesus her har om sin egen forestående død. Også parallelltekstene hos Matteus og Markus viser at Jesus forsto salvingen som forhåndssalving til gravferd. Antagelig hadde Maria egentlig tenkt å gjemme salven til Jesu gravferd. Men i takknemlighet over oppvekkelsen av Lasarus, har hun ombestemt seg og likevel brukt den straks. Men Jesus visste altså presis beskjed om sin egen nær forestående gravferd og forener i v 7 de to intensjonene.
Så kommer tekstens del to:
9 En stor mengde av judeerne fikk nå vite at han var der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som han hadde vakt opp fra de døde. 10 Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus, 11 fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus.
Her gir Johannes et nytt eksempel på hvordan Jesus ble æret og opphøyd også de siste dagene han vandret på fornedrelsesveien. Hvis vi antar at sabbatsavslutningsmåltidet var et klassisk åpent jødisk måltid med mange som kom og gikk, kan det forklare all lokaltrafikken som skildres i v 9.
I v 10-11 er det gruppen «yppersteprestene», dvs. saduceerne, som overtar som aktører i motstandskampen mot Jesus. Fariseerne var i mindretall i Sanhedrin, Det høye råd. De forsvinner nå i påskeuken ut på sidelinjen. Nå er det maktbevisste religionspolitikere som overtar føringen. Og de soknet til saduceerpartiet og yppersteprestfamilien Annas.
Leon Morris skriver at den store folkemengden som nevnes nedenfor i v 12, trolig primært besto av galileere. De kjente Jesus godt fra alt det han gjorde nord i Galilea. Derimot var fiendene hans (v 10) i overveiende grad judeere, især fra saduceermiljøet rundt den mektige familien til ypperstepresten Annas.
Til slutt kommer vi nå i tekstens to siste vers til den første dagen etter sabbaten, dvs. vår kalenders Palmesøndag. Johannesevangeliet er faktisk det eneste stedet der Palmesøndagens palmegrener nevnes:
12 Dagen etter fikk den store folkemengden, som var kommet til høytiden, høre at Jesus var på vei til Jerusalem. 13 Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Hosiannaropet er hentet fra Salme 118:25. Der heter det på hebraisk «HOSJIA’ NA». Det svarer på folks dagligtalespråk (= aramaisk) til «HOSJA’ NA». Og det betyr «Frels nå!». Folk kunne tradisjonelt utenat de salmene som kalles «Det store Hallel», dvs. Salme 113-118. De brukte å synge dem på reisene til høytidsfeiringen i Jerusalem.
Salvingen av Jesus bevitner for oss at Jesus er GT-profetienes lovede Messias (= «den salvede»). Derfor er dét en hovedsak i palmesøndagsteksten. Dessuten er også Hosiannaropet helt sentralt i søndagens budskap. For vi trenger alle å rope til Herren med de gamle lovprisningssalmenes ord om at han må frelse oss. Svaret på dette ropet kommer i den etterfølgende ukens budskap om Herrens lidelse, død og oppstandelse. For med det frelsesverket kjøper han nådig syndsforlatelse til oss alle. Og med det oppfyller han Hosiannaropets bønn.
