Tradisjonen med å regne Annen Juledag, den 26. desember, som «Stefanusdagen» eller «Blodvitnenes søndag» skal være eldre enn den tradisjonen som daterer Frelserens fødsel til den 25. desember.
Prekenteksten vår er hentet fra disippelutsendelses-kapittelet i Matt 10. Der forbereder Jesus disiplene blant annet på at de vil møte betydelig motstand (se f.eks. v 13-15 like foran vår tekst). Det er den motstanden Jesus utdyper idet vår tekst begynner, sitat:
16 Se, jeg sender dere som får blant ulver. Vær da kloke som slanger og enfoldige som duer.
Bildet av «får blant ulver» handler om sauer som er i konstant livsfare. Mot ulver kan sauer dessuten ikke forsvare seg. Og akkurat slik må Jesu disipler også tenke om forfølgelser. Det er ikke væpnede selvforsvars-grupper Jesus velger til utsendinger, men forsvarsløse disipler.
Ulven i denne mini-lignelsen er (slik som i Joh 10:12ff og Apgj 20:28f) bilde på Satan. Han er den egentlige drivkraften bak alle menneskelige forfølgere. En disippel som forfølges får altså her vite fra Jesu egen munn at han i forfølgelsessituasjonen vil stå overfor to typer motparter: både et menneske og en satanisk åndsmakt. Og det er i lys av denne dobbelt-situasjonen Jesus gir oss det merkelige rådet om å være «kloke som slanger og enfoldige som duer».
Jesus formulerer rådet som to nye mini-lignelser, som tilsynelende kolliderer logisk med hverandre. Det er derfor vi kaller slike utsagn «paradokser» (= «tilsynelatende motsetninger»). Jesu poeng er at vi skal praktisere begge rådene samtidig.
Å være «enfoldig som en due» er å være åpen og ærlig, ja direkte gjennomsiktig. En disippel vedkjenner seg sin tro og sin lojalitet mot Jesu ord samme hvor infamt forfølgeren forhører oss eller krysseksaminerer oss.
Å være «klok som en slange» innebærer at vi alltid vet om den diabolske drivkraften bak en menneskelig forfølgers forfølgelse, samtidig som vi konsekvent ignorerer denne bakenforliggende drivkraften og bare adresserer det vi sier til han som når alt kommer til alt er et medmenneske.
Jesus forsetter slik:
17 Men ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og hudstryke dere i synagogene sine.
At vi skal «ta oss i vare for menneskene» – kan minne om Davids beslutning i 2. Sam 24:14 («La oss alltid falle i Guds hånd … men i menneskers hånd vil jeg nødig falle»). På vårt sted er det sannsynligvis især mektige herskere og myndighetspersoner som er ment.
Ordet for domstol er (i flertall:) «sanhedrin-ene», det vil på Jesu tid si de lokale landsby-rådene med 23 medlemmer. I vår tid må vi naturligvis tenke vår tids tilsvarende domstoler. På samme måten må vi lese datidens «synagoger» (som lokalt kunne «utstøte fra synagogen» eller idømme piskestraff, se Apgj 5:40, 22:19) som modell for alle typer religiøs inkvisisjon. En troende kristen kan jo ikke minst bli forfulgt av sine egne kirkelige autoriteter, men like gjerne også av andre religioners autoriteter. Eller av hedenske og/eller ateistiske styresmakter.
Jesu forfølgelses-forutsigelse fortsetter slik:
18 Og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, til vitnesbyrd for dem og for hedningene.
Et viktig poeng i dette verset er at rettsforfølgelsen foran styresmakters representanter skal skje «til vitnesbyrd». Det betyr at vitnesbyrdene som de kristne avlegger under disse rettssakene, er særlig viktige i Guds misjonsstrategi.
Misjonshistorien er full av eksempler på akkurat dette. Fra nyere tid kan man for eksempel nevne trengslene til de kristne i Etiopia og China i de årene da misjonens folk var stengt ute. Menighetene vokste da nesten eksplosivt – trass i harde forfølgelser.
Den beste forberedelsen vi kan væpne oss med foran trengselstider, kommer så i v 19 og 20, sitat:
19 Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. 20 For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere.
Løftet om at vitnesbyrd for domsstoler, landshøvdinger og konger «skal bli gitt dere i samme stund» – står i såkalt «guddommelig passiv». Det betyr at det er Gud selv som gir denne gaven til de forfulgte – midt under rettsforhøret. Konkret skjer det ved at Den Hellige Ånd taler gjennom den troendes munn. (Derfor skal ingen kunne stå seg mot det som sies, føyer parallellteksten i Luk 21:15 til.)
Ordene i v 19-20 betyr imidlertid ikke at predikanter til vanlig kan la være å forberede seg. Løftet om å få budskapet gitt i samme stund, gjelder når vi trekkes for retten for Jesu navns skyld, ikke når vi skal preke. I andre situasjoner må vi gjøre vår plikt som predikanter og forberede oss samvittighetsfullt.
Til slutt kommer Jesu forutsigelse til endog familiesplittende konsekvenser av å være Jesus tro under forfølgelser, sitat:
21 Bror skal overgi bror til døden, og en far barnet sitt. Og barn skal reise seg mot foreldre og volde at de dør. 22 Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.
Væpnet med slike forhåndsvarsler bør vi lære å ikke bli altfor skuffet over slike bakholdsangrep og svik (samtidig som vi vel også bør lese disse ordene som indirekte advarsler mot selv å begå den slags svik).
I v 22a gir Jesus oss en oppsummering: Vi skal bli «hatet av alle». «Alle» betyr sammsynligvis «storsamfunnet som helhet». Hatet vil naturligvis føles urettferdig av den som opplever det. Men når vi vet at hatet har sin egentlige årsak i hat mot Jesus – har vi i det minste en forklaring. Det er utvilsomt for å gi oss denne forklaringen Jesus har gitt oss hele dette forhåndsvarslet.
At Jesus gir oss et slikt forhåndesvarsel er dessuten svært trøsterikt. Det viser at Jesus ikke bare har forutsett trengselen, men også at han regner den inn i helhetsstrategien sin for verdensmisjonen. Derfor er vi i virkeligheten trygge, selv når vi må dø. For vi er i Jesu hender.
Det avsluttende kallet til oss står i v 22b: Vi må «holde ut til enden».
