Harald Kaasa Hammer har i sitt yrkesaktive liv i alle hovedsak vært prest Den Norske Kirke. Han var sentral i arbeidet med revideringen av DNKs tekstbok i 2011. Hammer har gjennom et langt liv skrevet en mengde prekener og tekstgjennomganger til søndagens tekster. Disse finnes på tekstboken.no, men vil nå også bli tilgjengelig blant foross.nos kirkeårsressurser. Som en introduksjon til disse, vil Hammers prekener bli å lese på høytidsdagene denne påsken.
Harald Kaasa Hammer har også skrevet en annen preken til Palmesøndag, som du kan lese her.
Dagen etter ble det kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge! Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik. Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det de hadde sett. Når folk drog ut for å møte ham, var det også fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. Men fariseerne sa til hverandre: “Der ser dere at ingen ting nytter. All verden renner etter ham.” Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: “Herre, vi vil gjerne møte Jesus.” Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus. Jesus svarte: “Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.” Joh 12:12-24
Det må ha vært en veldig opplevelse å være med denne palmesøndagen. Folk strømmet til byen i lange rekker, – fra fjellene nord i Galilea, nede fra Middelhavet, sør fra Hebron, og nede fra Jeriko og Jordandalen. De gikk hele bygdelag sammen, med god tid til å prate på veien, mens barna løp frem og tilbake mellom naboer og slektninger. De gamle fortalte og sang arven inn i barna, så det ble deres egen historie. Etter hvert som de nærmet seg Jerusalem, overtok de faste påskesangene, Salmenes bok 113-118, de som kalles ‘lovsangen’.
De som kom oppover fra Jeriko, hadde palmegrener med seg, så en av salmestrofene ble synlige for alle:
Knytt festtoget sammen med grener
helt opp til alterets horn! Sal 118:27
Se også 2 Mos 27:1-2 og 2 Mos 30:10.
Da de kom opp gjennom Juda, meldte nok uroen seg for hva de skulle oppleve i den okkuperte hovedstaden. Ville de romerske soldatene besudle deres hellige steder rett for øynene på dem? De drømte om frihet, og hentet frem strofer om befrielsen fra Egypt:
Da Israel drog ut fra Egypt,
da Jakobs ætt forlot det folk
som talte et fremmed språk,
ble Juda Herrens helligdom
og Israel hans rike. Sal 114:1-2
Flokkene stanset nok før den siste bakkekammen, hysjet på ungene, og tok så de siste skrittene i åndeløs stillhet. Det går et sus gjennom palmegrenene og et sus gjennom folkemengden når byen kommer til syne. Som ved et under bretter den seg ut i et veldig panorama. Den ligger der og glitrer som et smykke på neste bergetopp. Tempelet skinner i solen. Bymuren slynger seg rundt Guds gave som sløyfebånd. Midt i mot ser de gullporten med store, åpne dører som hilser dem velkommen. Og folket stemmer i den siste påskesalmen:
Lukk rettferdsporten opp for meg,
jeg vil gå inn og prise Herren!
Her er Herrens port,
gjennom den går de rettskafne inn. Sal 118:19-20
Noen lenker seg sammen og danser nedover Oljeberget, jumper over Kedronbekken, og kapper om å komme først inn gjennom den gylne porten.
Andre må sitte ned litt der i dalhenget, bare se opp på de lyse murene og mette sine øyne. Der, under oliventrærnes skygge, lever de gjennom sorgen og angsten enda en gang. I nøden hadde de lovet å bære frem takkoffer, om Herren bare ville komme dem til redning. Og han hadde hjulpet!
Jeg elsker Herren, for han hørte meg
da jeg tryglet og bad.
Jeg løfter frelsens beger.
Jeg vil bære fram takkoffer til deg
og påkalle Herrens navn.
Jeg vil innfri mine løfter til Herren
i nærvær av hele hans folk,
i forgårdene til Herrens hus,
midt i deg, Jerusalem.
Halleluja! Sal 116:1, 13, 17-19
Jeg løfter frelsens beger! Lite visste de at under de samme trærne skulle Jesus fire dager senere trygle og be om å slippe frelsens beger, – like etter at han hadde sunget den samme sangen ved påskemåltidet.
Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bad: “Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.” Matt 26:30, 39
Midt i den store festreisen kom Jesus, – blant de yre og glade, blant dem som kom for å takke, blant dem som hadde levd gjennom sorg og savn og undertrykkelse, og blant dem som lengtet etter løsningsmannen for jødefolket. Da de fikk se ham, var det som alle spenninger og forventninger fikk sin utladning. Palmegrenene svingte om ham, de la sine festklær på veien foran ham, og de grep til høydepunktet i påskesalmene:
Velsignet være den som kommer i Herrens navn! Sal 118:26
Kongen på eselet
Selv eselet som Jesus valgte å ri på, virvlet opp støv fra folkets hukommelse. De som ventet seg en storkonge, måtte minnes Salomo som red på et muldyr i den samme dalen. Salomo, som var konge i rikets storhetstid, og bygde det første og herligste tempel i byens historie. (1 Kong 1:33)
Men historiens vei er enda lenger. Vi må helt tilbake til patriarken Jakob, han som fikk navnet Israel. Da han velsignet sine tolv sønner, kom han med en forunderlig profeti om den rette kongen. I bakgrunnen aner vi nattverden og den nye pakt med alle folkeslag.
Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde. Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke. Han vasker sin kledning i vin, sin kjortel i drueblod. 1 Mos 49:10-11
En gang ble en profet stanset av sitt esel. Bileam stod under press av Moabs konge, som ville ha ham til å forbanne jødefolket. Men Herren forpliktet ham til å velsigne folket i stedet. På palmesøndag bringer eselet kongenes konge frem til målet. (4 Mos 22)
Eselet er en påminnelse om Guds sørgeklage over sitt folk.
En okse kjenner sin eier,
et esel sin herres krybbe;
men Israel kjenner ingen ting,
mitt folk er uten forstand. Jes 1:3
Men ukse der og asen stod, Og asen stod,
Og såg sin Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja!
(Nynorsk salmebok nr 94)
Ubevisste profetier
Mange av dem som dro ut for å møte ham, hadde hørt og sett et preludium til påskedagen bare noen dager tidligere. Ryktene gikk i folkemengden om Lasarus som var vakt opp fra de døde. Fariseerne hadde lagt planer om å ta livet både av Lasarus og Jesus.
Likesom øversteprest Kaifas ufrivillig uttalte en profeti, så uttalte fariseerne en profeti om det som nå var i ferd med å skje: "All verden renner etter ham." Slik viste de tydelig hvor langt jødefolket var kommet bort fra sin bestemmelse. De som skulle bringe Guds velsignelse til alle folkeslag, talte foraktelig om verdens samling om Guds Sønn. (Joh 11:49-51)
Guds underfulle lys
Det kan virke som menneskene rundt Jesus blir sløvere og sløvere jo nærmere han kommer Golgata. Det er som lyset blender og dramatikken gjør dem matte. Det er Herrens time. Folket synger, men de vet ikke hva de synger. En mektig, underliggende strøm i historien løfter seg mot overflaten, og menneskene blir så små.
Timen, Menneskesønnen og hvetekornet
"Timen er kommet!" Jesu ord åpenbarer at vi nå er ved historiens toppunkt. Det er langsiktige planer som nå skal settes ut i livet. Jesus hadde varslet det helt fra han gjorde sitt første tegn i Kana: "Min time er ennå ikke kommet." (Joh 2:4; 7:30; 8:20; 13:1)
Kanskje var det møtet med grekerne som var det tydeligste tegnet for ham. Den gamle pakt mellom Gud og jødefolket gikk raskt mot slutten. Tiden var inne for den nye pakt, til frelse for alle folkeslag.
Det er høytid over Jesus når han taler om Menneskesønnen. Det er folkets skjebnetid og folkeslagenes skjebnetid. Jesus griper til kjente profetord:
Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Dan 7:14
Det er som Jesus trøster seg selv foran den avgjørende etappen i frelseshistorien. Han minner seg selv og alle rundt seg om at hvetekornet må dø i jorden for å bære rik frukt. Dette er også en påminnelse til alle som nærmer seg ham og vil følge ham. (Mark 10:44-45)
HERRE, gjør meg til et redskap for din fred.
Hjelp meg å bringe
kjærlighet der hatet gror.
tro der tvilen råder,
håp der fortvilelse hersker.
Hjelp meg
å bringe forlatelse der urett er begått,
å skape enighet der spliden raser,
å spre lys der mørket ruger,
å bringe gleder der sorgen bor.
MESTER, hjelp meg å søke
ikke så meget å bli trøstet som å trøste,
ikke så meget å bli forstått som å forstå,
ikke så meget å bli elsket som å elske.
For det er
ved å gi at vi får,
ved å tilgi at vi selv får tilgivelse,
ved å miste vårt liv at vi vinner det.
Det er ved å dø at vi oppstår til det evige liv.
(Frans av Assisi (1182-1226))
