Publisert

Jesu kjærlighet og Jesu vrede


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



11. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 64,6b-65,2
 Rom 9,2-5;10,1-4
Prekentekst: Matt 23,37-39
Fortellingstekst: Jes 6,1-8
Poetisk tekst: Salme 89,2.15-16

Kap 23 i Matteusevangeliet inneholder Jesu domstale til fariseerne og de skriftlærde. Kommende søndags tekst er hentet fra avslutningsversene.

Jesu domstale til fariseerne og de skriftlærde begynner med en innledende anerkjennelse:

På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Matt 23:2

Uttrykket «Mose stol» betegner sannsynligvis embedet som forvalter av Moseloven.

Nå var fariseerpartiet på Jesu tid et mindretallsparti. Det var de Roma-vennlige religions-politikerne (og «liberal-teologene») i saduceerpartiet som hadde hegemoniet i Sanhedrin, Det Høye råd. Og de kontrollerte også yppersteprest-embedet i Jerusalem. Jesu innledningsord sier derfor implisitt at det ikke er saduceerne, men fariseerne, som med rette sitter på Mose stol.

Men denne anerkjennelse er deretter ikke hovedbudskapet i Jesu tale. Hovedbudskapet er derimot en sørgmodig samlig Ve-rop over fariseerne fordi de ikke forsto den gammeltestamentlige arvesyndslæren radikalt nok. Menneskehjertet er totalfordervet etter syndefallet. Mens fariseerne fokuserte på en mer ytre rettferdighet (se mange detaljer i Matt 23:1-36).

Det er viktig å forstå Guds kjærlighet og Guds vrede riktig når vi på søndag har en slik tekst. Bibelen lærer gang på gang at Den treenige Gud ER kjærlighet. Og det er et vesensutsagn. Det handler om både Faderen, Sønnen og Ånden.

Bibelen taler også gang på gang om Guds vrede. Det gjelder også både Faderen, Sønnen og Ånden. Men vrede-utsagnene er ikke vesens-karakteristikker, bare reaksjons-karakteristikker. Det er når Guds kjærlighet ikke blir besvart at Gud reagerer med vrede (mange eksempler hos profeten Hosea). Vreden er Guds skuffede kjærlighets vrede.

I domstalen til fariseerne er det en slik skuffet kjærlighets vrede Jesus gir uttrykk for. Det vil vi se også i vår tekst, sitat:

37a Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg!

Jesus utvider her adresse-gruppen fra fariseerne og de skriftlærde til hele Jerusalem. Jesus tenker nok da på byen som tilholdssted for Israels lederskapselite (omtrent som når Johannesevangeliet taler om «judéerne» se Joh 7:1f). Bibelen er full av kjærlighetserklæringen til Jerusalem (se Sal 137:5f: «Glemmer jeg deg, Jerusalem, da la høyrehånden min glemme meg!»). Derfor bor det nå dypt skuffet kjærlighet i Jesu tiltale.

Jesus henviser til elitens gjentatte svik mot Guds profeter tidligere (se flere detaljer like foran vår tekst i v 34-36). Så fortsetter han slik:

37b Hvor ofte jeg ville samle barna dine, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.

Med uttrykket «hvor ofte» lar Matteus oss fornemme noe som ellers ikke nevnes i Matteus-evangeliet: At Jesus var i Jerusalem mange ganger tidligere. Verbet Jesus bruker, er «epi-syn-ágoo» (= samle sammen). Det er i slekt med synagoge-begrepet og inkluderer en tone av lengsel etter menighetsfellesskap. Men, konkluderer Jesus med sorg og vemod: «Dere ville ikke».

På gresk bruker Matteus i sammenligningsleddet ordet for «fugl». Det er ikke kjønns-spesifikt og kan betegne både haner og høner. Men bibeloversetterne antar (sikkert med rette) at det er hønemors forbilde Jesus her sammenligner intensjonene sine med (sml Sal 17:8, 91:4 og Jes 31:5).

Enkelte feministteologer sa for noen år siden at Jesu sammenligning med en hønemor vitner om Den treenige Guds femininitet. Men sammenligningspunktet i Jesu ord ligger på handlingen, ikke på fuglen. Jesus er selv maskulin. Men menigheten hans er femininum.

Så følger Jesu skuffede kjærlighets sorgtunge domsslutning, sitat:

38 Se, huset deres skal bli liggende øde!

Dette verset inneholder rystende ekko fra GT. I Esek 10:18f og 11:22f skildres det malerisk hvordan Guds herlighet simpelthen forlot Jerusalems tempel. Slik ble tempelet og byen liggende ubeskyttet av Guds hånd da Nebukadnesars stormtropper slo inn over byen. På samme måten sier Gud hos Jeremia følgende:

Jeg har forlatt huset mitt og forkastet arven min. Jeg har gitt min sjels elskede i hennes fienders hånd. Jer 12:7

Slike ord stemmer med tempelprofetien i 1.Kong 9:6ff.

Og i lys av dette sier Jesus i v 38 at han og Faderen vil opptre på samme måten og forlate tempelet («huset deres»). Dermed vil både tempelet, byen og landet bli liggende ubeskyttet mot den romerske invasjoneshæren. Som vi vet, kom den og la Jerusalem by øde i år 70 e.Kr. (se mer om dette like etter vår tekst i Matt 24:2ff).

Så avslutter Jesus domstalen sin slik:

39 For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

I Matteus-evangeliet er dette Jesu siste offentlig talte ord før korsfestelse, død og oppstandelse. Uttrykket «ikke se meg» handler om å avslutte Jesu høyhellige guddomsnærvær – på samme måten som Guds herlighet var nærværende i tempelet mellom tempelinnvielsen under Salomo og tempelødeleggelsen under Nebukadnesar. Det bor fundamental («jahvistisk») kristologi i Jesu ordbruk på dette punktet.

Men hvordan skal vi så forstå versets avsluttende antydning om en mulig retur til Jerusalem i fremtiden en gang?

Uttrykket «Velsignet være han som kommer i Herrens navn» er sitat fra Salme 118:26. På hebraisk brukes «velsignet være han som kommer» ofte i betydningen «velkommen». Og han som kommer «i Herrens navn» er naturligvis Guds utsending. Under inntoget på Palmesøndag ropte de troende galileiske pilegrimmene dette til Jesus (se Matt 21:9). Og da mente de genuint og ekte: «Velkommen, du som er Guds utsending!»

Derfor er det ingen tvil om at Jesus i v 39b sier at Jerusalem og judeerne skal få en ny sjanse når de en dag skifter holdning til Jesus og sier: «Velkommen!»

Fortolkerne diskuterer så om v 39b bare er et hypotetisk vilkårsutsagn, eller om det også er en antydet endetidsprofeti. Selv tror jeg helst på det siste. Men profetien om Jerusalems endetids-omvendelse til Jesus står ellers med tydeligere ord i Sak 12:10, Rom 11:25f, Luk 21:24 og Åpb 7:4ff.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  23: 37-39

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.