Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 1.kapittel, fra vers 20:
En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa: “Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” Matt 1:20-21
"Du skal gi ham navnet Jesus," sa engelen til Josef. Mange av oss har vært med å gi navn til barna våre, og vi hadde nok mange tanker og ønsker for barnet og for navnet. Det skulle være et godt navn. Det skulle være godt å si det. Det skulle ligge godt i munnen. Så ønsket vi at barnet skulle like navnet sitt. Det skulle være et godt navn å bære og bruke for barnet.
Det er viktig å like navnet sitt, og kjenne stolthet over å bære det. Vi ønsket at navnet skulle gi gode tanker og assosiasjoner for alle, enten vi nå kaller barnet opp etter en kjær slektning eller venn eller et annet godt menneske, eller velger navnet fordi det klinger godt, eller fordi det ligger et godt program i navnet, et godt budskap til andre.
Når vi for eksempel kaller et barn Irene, kan det være fordi vi kjenner gode mennesker med det navnet, eller fordi navnet har en melodi, med milde bokstaver og toner. Irene betyr fred. Dermed ligger det et program i navnet: Vi ønsker oss et fredsbarn, vi ønsker at barnet skal bringe fred. Når hun presenterer seg, gir hun en gave: Fred!
Eller hvis en kaller barnet Harald, kan det ligge et ønske om at han må være en herold. Når jeg presenterer meg, sier jeg: Jeg har et budskap å bringe. Av og til kan navnet føles for stort, – men det er i hvert fall et navn å strekke seg etter.
Jesus fikk et navn som både var et program og en oppkalling. Og han levde opp til navnet sitt.
Det ligger kraft i navnet: En gave og et rop
1. Et ropenavn
Jesusnavnet er en gave til alle som er i nød. Et navn å rope på, slik den blinde Bartimeus i Jeriko ropte etter Jesus:
Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Mark 10:47
2. En gave
a. Navnet har en direkte betydning som er en gave
Jesus, latin – Yesous, gresk – Jehoshua/Josva, hebraisk.
= Gud frelser
b. Navnet er en oppkalling som gav gode assosiasjoner
Josva var han som førte folket inn i det lovede land.
c. Navnet var et program
Han skal frelse sitt folk fra deres synder
Det står ikke: Han skal frelse sitt folk fra romerne, filisterne eller palestinerne.
Det står ikke: Han skal frelse sitt folk fra deres skjebne.
Det står ikke: Han skal frelse sitt folk fra djevelens makt.
Andre mennesker, skjebnen og djevelen er våre store unnskyldninger.
Nei, det står: Han skal frelse sitt folk fra deres synder.
Deres synder vare deres eget ansvar.
d. Navnet er en frelsesgave til alle som vil bære dette navnet
Kalt kristne (Apg 11:26)
I hele verden ikke noe annet navn vi kan bli frelst ved. Apg 4:12
3. Sann Gud og sant menneske
Det er tydelig om å gjøre for engelen å få sagt Josef hva slags barn som var ventet i familien:
Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Matt 1:20
Dette er en umistelig del av evangeliet. Jesus var både sant menneske født av Jomfru Maria og sann Gud, unnfanget ved Den Hellige Ånd.
I år 325 var tre hundre års kristenforfølgelse ført til ende i områdene rundt Middelhavet, og kirkens ledere samlet seg i Nikea for å overlevere den troen som var verd å dø for.
Når en leser bekjennelsen fra Nikea, kan den virke som teologisk flisespikkeri og skrivebordsteologi: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud… Ved Den Hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod." Men biskop Bjarne Skard har skrevet om det som skjedde:
En har med rette sagt at verden aldri har sett make til forsamling. Det var kirkemøte og frigjøringsfest på en gang. Deltagerne hadde gjennomlevd kirkehistoriens sværeste nødsår. Hele flokker av dem var lemlestet og skamfert av keiserlige torturspesialister. Det var som man så skaren av dem som kommer ut av den store trengsel.
(Bjarne Skard: Inkarnasjonen, Oslo 1971, side 74)
Hvorfor var det så om å gjøre å finformulere at Jesus var både sann Gud og sant menneske? Jo, fordi den minste forskyvning i dette krystalliseringspunktet i troen, ville føre til at frelsen ikke var for alle lenger.
Hvis Jesus var bare menneske, ville han bare kunne være et forbilde i edel livsførsel, og bare de med gode moralske anlegg og betingelser kunne ha glede av ham.
Og hvis Jesus bare var sann Gud, ville bare de med religiøse anlegg kunne ha et trosforhold til ham. Derfor var det så avgjørende at de som hadde overlevd troens største påkjenninger fikk overlevert den frelse som var for alle, og ikke bare for dem med moralske og religiøse spesialiteter.
Seksti år etter kirkemøtet i Nikea, ville keiseren åpne en av kirkene i Milano for noen som ikke så på Jesus som noe annet enn en sendemann fra Gud. Men biskop Ambrosius avviste kravet og okkuperte kirken sammen med en stor flokk kristne. Keiseren svarte med å sende soldater til kirken, og beleiringen varte i flere måneder. Men kristenflokken holdt motet oppe ved å synge hymner som Ambrosius diktet for dem, og disse hymnene sang de med slik begeistring, at også soldatene utenfor ble revet med.
Den mest kjente salmen er den første salmen i Norsk Salmebok, og der slår han fast at Jesus er "Gud Fader lik". (Oddgeir Bruaset: Det var midt i julenatt, Oslo 2000, side 9-10)
Anliggendet fra kirkemøtet i Nikea, får han frem i de enkle ordene: "Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan." Hvis noen vil røre dette kjernepunktet i evangeliet, må han ikke få slippe til med sin vranglære i kirken, for da stenger han himmelporten for mennesker.
Det er ikke snakk om spissfindigheter eller snerpet uvilje mot andres tro, men at evangeliet må bevares som en gave til alle slags mennesker, ikke bare de religiøse eller de moralske.
La oss be:
Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet og makt!
Motganger møter meg – aldri du støter meg bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg, Herre, du gjemmer meg fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.
Herre, du høre meg, Herre, du føre meg hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg, lær meg å føye meg etter din vilje mens her jeg er gjest!
Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene, fri meg fra farene, ta meg til sist i din herlighet inn! – Amen
(Ole Th Moe 1904, Norsk Salmebok 423)
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
