Alle evangelietekstene fester oppmerksomheten ved Jesu navn. Derfor bærer dagen tilnavnet «Jesu navnedag». Og ettersom Jesu navn bærer bud om selve frelsesverket, bør predikantene på Nyttårsdag forkynne nettopp dét: Jesus er komme til vår frelse.
Mens Lukas beskriver Jesu fødsel så å si fra morens synsvinkel, forteller Matteus om Jesu fødsel sett fra fra Josefs synsvinkel.
Foran vår tekst har Matteus gitt oss Jesu slektstavle via Josef, inkludert en betont oppsummering knyttet til fangenskapet i Babylon. En spennende kilde (Bargil Pixner) har i nyere tid fremholdt at det en del år før Jesu fødsel kom flyttende en jødiske familieklan fra Babylon til Nasaret. Familieklanen skal ha vært seg bevisst å være etterkommere etter den kongefamilien som ble hogd ned fra tronen i Jerusalem da Nebukadnesar tok byen mer enn fem århundrer tidligere.
I de to siste versene før vår tekst presenterer Matteus Josef og Maria. Matteus opplyser at de to var «forlovet» (eller «trolovet» eller «lovet bort»). Det greske verbet er «mneestévein». Det beskriver en mye mer bindende form for ekteskapsavtale enn det vi i Norge forbinder med en forlovelse (sml uttrykket «Maria, hustruen din» nedenfor i v 20b).
Men Maria var blitt gravid «før de var kommet sammen» (gr: «synérkjestai»). Dette verbet kan brukes om å påbegynne seksuelt samliv. Men det har en bluferdig språklig klangtone. Matteus sier ikke med brutal moderne direkthet: «før de var begynt å ha sex». Men han sier det antydende: «før de var kommet sammen».
Omtrent her er det så at Matteus begynner å rette «fortellerstemmens kamera» mot Josef. Matteus skriver (v 18) at før ekteparet var kommet sammen, «viste det seg» (gresk passiv: «ble det funnet») at hun var med barn. Åpenbart er det Josef som er det logiske subjektet. Det var han som nå ble kjent med at hun allerede var gravid. Samtidig visste han at han selv umulig kunne være barnefaren.
Ifølge Matteus var Josef «rettferdig» og «ville ikke føre skam over henne». Målestokken for dette rettferdighetsidealet er åpenbart rettsreglene for ekteskap og skilsmisse i 5. Mos 22 etc. Etter disse reglene burde Josef nå antagelig ikke fullføre giftermålet. Han kunne endog ha krevd en offentlig rettsprosess. Men det ville ha ført skam over bruden. I stedet tenkte han derfor på å «skille seg fra henne i tillhet» (dvs. ved å skrive ut skilsmissebrev etter 5. Mos 24).
Josef var åpenbart omtrent ferdig med å tenke ut denne løsningen idet vår tekst begynner, sitat:
20b Da viste en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, hustruen din, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.
På norsk har vi ordet «engel» fra det greske ordet «ángellos». Det betyr «budbærer». «Herrens engel» betyr derfor «en budbærer fra Gud selv». Engelen tiltaler Josef med ordene «du Davids sønn». Det understreker Josefs tilhørighet til den kongelige slektsklanen som hadde overlevd fangenskapet i Babylon og etablert bosettingen Nasaret.
(Stedsnavnet Nasaret (hebr: Netsæræt) er avledet av hebr «nætsær» som i Jes 11:1b betegner en kvist som skal skyte av «Isais stub» (= en ny kong David fra samme kongelige familie). Stedsnavnet synes å vitne om bosetternes bevisste trosbekjennelse til Jes 11:1.)
Guds budskap til Josef i vår tekst var at han ikke skulle «frykte» for å fullføre giftermålet med Maria. (Første stadium i giftermålet var ofte den nevnte rettslig bindende avtalen om å gifte seg. Andre stadium kom ofte et år senere: Brudgom og brud flyttet sammen). Frykten som engelen her sikter til, handler åpenbart om rettsreglene i Moseloven. Josef skulle ikke være redd for å bryte Guds hellige lov. For Gud selv var vel kjent med en særegen grunn til at disse rettsreglene ikke var relevante, sitat: «.. det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd» (gr: «ek pnévmatós estin hagíou»).
Lukas skildrer det samme unnfangelsesunderet med om mulig enda mer høyhellige åpenbaringsdetaljer, se parallellverset i Luk 1:35.
Jesu unnfangelsesunder sier til oss: Dette barnet er Den Høyestes sønn. I kirkeåret er både julen og Maria Budskapsdag tider for fokusering på dette underet. På Jesu navnedag åpner det dessuten døren for oss til hele fylden av Jesu frelsesverk. Det ser vi i neste vers, sitat:
21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse folket sitt fra syndene deres.
Engelen gir oss i dette verset et nydelig ordspill. Men vi må studere det på hebraisk, for det er der vi kan få øye på det: «atá tikrá sjmå (= du skal kalle ham) Jesjuá (= Jesus), ci hu (= for han) josjía (= skal frelse) æt ammå (= folket sitt) me-khattåthé-hem (= fra syndene deres)».
Jesu navn er «Jesjuá». Og verbet «han skal frelse» er «josjía». Lydlikheten kommer av at det er samme verb begge steder. Jesu hebraiske navn er en liten setning som sier: «Herren frelser». (Det fins også en lengere form av Jesu hebraiske navn: «Jeho-sjua». Det betyr det samme.)
V 21b siterer og utlegger implisitt Messiasprofetien i Salme 130:8 («han skal forløse Israel fra alle misgjerningene hennes»). Samtidig har Matteus, som vi ser straks etter vår tekst, også messiasprofetien i Jes 7:14 i tankene. Der står det at jomfruens sønn skal kalles «immanu-el» (= Gud er med oss). I sak kan vi si at jesjuá-navnet presiserer og utdyper immanuel-navnet: For: Gud vil være «med oss» på den måten at Jesus «skal frelse folket sitt».
Navngivings-formelen i v 21 er forøvrig også en adoptiv-formel. Ved å gi barnet navn adopterer stefaren barnet som sitt eget.
At det er «folket sitt» Jesus skal frelse, betyr at Israel og jødefolket kommer først. Men frelsesverket gjelder også oss hedningefolkeslag (sml Rom 1:16f, Apgj 15:14, Efes 2:19, Rom 9-11 osv).
En ting til: det er «syndene våre» Jesus skal frelse oss fra. Den hebraiske NT-teksten MHNT (som jeg siterte ovenfor) bruker her et syndsbegrep fra GT som betyr «overtredelse». Den greske grunnteksten bruker substantivet «hamartía» som blant annet er kjent for å henge sammenheng med ordet for «å skyte bom». Nyttårsdagens forkynnelse må ikke forsømme å vekke oss til bevissthet om at vi er syndere, som trenger Jesu frelsesverk.
