Nyttårsdag har i den kirkelige kalenderen tilnavnet «Jesu navnedag». Det har sammenheng med at både første og andre rekkes evangelietekster fremholder den frelseshistoriske betydningen Jesu navn har.
I år er det en Lukastekst vi har fått som nyttårsdagstekst. Den er kirkeårets korteste prekentekst, bare ett eneste vers. Til sammenligning står andre rekkes tekst i Matteusparallellen (Matt 1:20b-21). Den består i alle fall av halvannet vers.
Om Matteus-parallellen er det blitt sagt at den forteller historien om Jesu navngivning så å si fra Josefs synsvinkel. Til sammenligning forteller Lukas historien fra Marias synsvinkel. Budskapet er det samme hos begge. Jesu navn er bærer av selve kjernen i Bibelens frelseshistoriske budskap. Men vinkling og tekstsammenheng belyser budskapet på hver sin måte.
I vår Lukastekst er det blant annet et poeng at hele barndomsavsnittet (Luk 1:5 – 2:52) utgjør én stor fortellingsblokk. Og der sammenligner Lukas Jesu barndomshistorie avsnitt for avsnitt med barndomshistorien til Døperen Johannes. I Luk 1:59-66 fortelles det om Døperens omskjærelse og navngivning på den åttende dagen. I vår lille tekst får vi så det fortellingsmessige motstykket i Jesu barndomshistorie.
Døperens far, presten Sakarja, hadde til å begynne med tvilt på engelens budskap (Luk 1:18). Men deretter demonstrerte han sin tro ved å fastholde det navnet som engelen hadde nevnt (se Luk 1:13 og 1:63). Til sammenligning kan Lukas beskrive den tilsvarende historien om Jesu omskjærelse og navngivning i bare ett eneste vers. For både Josef og Maria trodde tillitsfult på engelens ord og ga Jesus akkurat det navnet som de hver for seg hadde fått bud fra engelen om å gi barnet.
Og siden vi denne gangen har så kort en prekentekst, kan vi tillate oss å se på den ledd for ledd, sitat:
21a Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres, (…)
Prekenteksten vår sier her med ufrakommelig klare ord at Herren Jesus ble omskrået på den åttende dagen. Europarådet har i 2013 vedtatt en uttalelse som sier at rituell omskjærelse av guttebarn «er et brudd på barns fysiske integritet». Hvis det hadde vært sant, ville det også ha rammet Jesu omskjærelse på den åttende dagen. Men Europarådet tar feil. Og hele den kristne kirke burde på Jesu navnedag tale Europarådets påstand midt imot.
Budet om omskjærelse av jødiske guttebarn på den åttende dagen står i 3.Mos 12:3. Men det har røtter tilbake til fortellingen om Guds pakt med Abraham (se 1.Mos 17:1-14). Der lærer vi å tenke at omskjærelse er Guds paktstegn innenfor Abrahams-pakten (akkurat som dåp er Guds paktstegn innenfor Den nye pakt). Sitat:
Alt mannkjønn hos dere skal omskjæres. Dere skal omskjæres på forhuden på kjødet deres. Og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. 1.Mos 17:10f
Omskjærelse består i at det med en skarp kniv skjæres en liten sirkel rundt forhuden ytterst på det mannlige kjønnsorganet, penis. Forhuden dekker et sted der voksne menn er ekstremt følsomme. På den måten knytter Gud jødiske menn til seg på en helt særegen måte. Kristen forkynnertradisjon har tradisjonelt sett på dette bemerkelsesverdige paktstegnet innenfor Abrahamspakten som et Guds forhåndsvitnesbyrd om Kristi selvhengivelse på korset.
Det nytestamentlige budskapet fra Jesu omskjærelse står ellers formulert i Gal 4:4: Jesus ble «født av en kvinne, født under loven». Bare slik kunne han oppfylle Loven i vårt sted og fullbyrde frelsesverket for oss.
Fra de to innledende tidsbisetningene kommer Lukas så til hovedsetningen i vårt vers, sitat:
21b (…) fikk han navnet Jesus, (…)
De fleste vet at «Jesus» er den fornorskede versjonen av Jesu navn, og at man på for eksempel engelsk uttaler navnet annerledes: «Djíses». Men alle vestlige språk har Jesu navn fra nytestamentlig gresk: «Ieesoûs». Og gresk har det fra hebraisk: «Jesjua’» (med stum ajin som siste konsonant).
På hebraisk utgjør Jesu navn en liten setning (såkalt nominal-setning). Første stavelse «Je» er en standard-forkortelse av Guds gammeltestamentlige navn «JHVH» (= «Han Er», se 2.Mos 3:14f). Og andre stavelse er «sjua’» (= «frelse»). Det er predikatsord i den lille setningen. Navnet Jesus betyr derfor: «JHVH er frelser».
I Matteus-parallelen (Matt 1:21) blir navnets frelseshistoriske budskap klargjort overfor Josef av Guds engel med et nydelig hebraisk ordspill (som MHNT har rekonstruert ut fra gresken): «atá tikrá sjmå (= du skal kalle ham) Jesjuá (= Jesus), ci hu (= for han) josjía (= skal frelse) æt ammå (= folket sitt) me-khattåthé-hem (= fra syndene deres)». Ordspillet består i at navnet «Jesjua» (= Gud er frelse) stilles sammen med verbet «josjia» (= han skal frelse). Begge ordene har samme hebraiske ordrot.
Med andre ord: På Jesu navnedag er det hele Jesu frelsesverk som fyller selve hovedsetningen i prekenteksten.
Lukas avslutter verset med to nye bisetninger, slik:
21c (…) som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv.
Lukas har tidligere i stor detalj skildret hvordan engelen Gabriel viste seg for Jesu mor Maria og varslet henne om Jesu underfulle unnfangelse og fødsel.
Se, du skal bli med barn og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham tronen til faren hans, David, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid. Og det skal ikke være ende på herredømmet hans. Luk 1:31-33
Nå tar Lukas opp denne tråden og avslutter vår tekst med ganske enkelt å konstatere at Jesu foreldre holdt seg nøye til engelens ord.
Men dette betyr at vi som er hedningekristne bør legge merke til hvor uttalt jødisk engelen her ordlegger seg. Akkurat som jødisk omskjærelse er Abrahamspaktens pekepinn fremover mot Den nye pakts dåp, er Jesu høyhellige navn og kongeverdigheten på Davids (kødiske) trone en påminnelse om hvor grunnleggende jødisk kristen tro av vesen og natur egentlig er (sml Edith Schaeffer: «Christianity is Jewish»).
