Da Satan fristet Jesus i ørkenen, skjedde det en tilsiktet repetisjon av fristelses-begivenheten i 1.Mos 3. Den første Adam falt i synd. Den andre Adam seiret derimot over fristeren og fristelsene hans. I Kristus kan vi derfor alle seire, ved å få del i Jesu seier. Slik innledes beretningen:
1 Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen.
Her står det at det var Ånden som fører Jesus ut til møtet med Fristeren. På samme måte var det Gud som lot Satan friste Adam og Eva. Og det var Gud som lot Satan prøve Job (se Job 1-2). I fristelser skal det prøves om vi frykter og elsker Gud.
Matteus bruker betegnelsene «fristeren» (v 3) og «djevelen» (v 1). Djevel heter på gresk «diabolos». Det er språklig avledet av et verb som betyr «kaste ut». Det greske ordet svarer til det hebraiske «satan». Det betyr «motstander», «anklager», «baktaler». Opprinnelig er begge ordene nærmest brukt som titler. Men i f.eks Job 1-2 er Satan brukt som egennavn på den onde englefyrsten som anklager menneskene for Guds trone. Derfor bruker bibeloversetterne stor forbokstav i egennavnet Satan. Ifølge Åpb 12:9 er djevelen og Satan identisk med slangen i syndefallsberetningen.
I lys av Hebr 4:15 må vi forstå Jesu fristelse som en fullgyldig fristelse. Etter Jesu menneskelige natur var det fullt mulig for ham å falle i synd. Det ser vi i de følgende versene:
2 Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten.
De 40 døgnene minner om tekster som 2.Mos 34:2+28, 5.Mos 9:9+18 og 1.Kong 19:8. Uttrykket «ble til sist sulten» må vi kanskje forstå som et understatement. Jesus må ha vært fullstendig utmagret. Dermed skulle de fysiske vilkårene for å falle i synd være maksimale. Slik lyder første fristelse:
3 Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!
Alle de tre fristelsene retter innholdet sitt mot Faderens røst under Jesu dåp, se Matt 3:17. Fristelsen drar implisitt i tvil at Jesus er Guds sønn.
Som inkarnert hadde Jesus gitt avkall på den himmel-herligheten som han hadde som sann Gud (se Fil 2:5ff). Fristelsens formål er å få Jesus til å krenke denne adskillelsen mellom de to naturene. Fristelsens formål er videre å få Jesus til å bryte fasten og dermed bryte den inderlig nære relasjonen med Faderen (sml Mose faste hos Gud på Sinaifjellet). Hadde Jesus gitt etter, ville han vist mistro mot Faderen. Slik svarer Jesus:
4 Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.
Ved alle de tre fristelsene er det et gjennomgående trekk at Jesus nedkjemper fristelsen ved hjelp av gammeltestamentlige skriftord. Derfor vitner dette avsnittet om Jesu skriftsyn og om GTs enorme betydning som Guds ord.
Jesus siterer her 5.Mos 8:3. Der påminner Moses Israel om mannaunderet og forklarer både sult og metthet som undervisning om Guds ords overordnede betydning. Brød, sier Jesus, er ikke livets egentlige kilde. Men det er det Guds skaperord som er. Brød er bare en virkning og en frukt av Faderens skaperord. Derfor må Ordet gå foran brødet. Andre fristelse:
5 Da tok djevelen ham med seg til den hellige staden og stilte ham på templets tinde.
Josefus nevner et «svimlende høyt» punkt på Herodes’ tempel der det i sørøst vendte ut over Kedron-dalen. Der skal man ha kunnet se minst 150 meter rett ned. Matteus fortsetter:
6 Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte foten din mot noen stein.
I andre fristelse griper Satan også til skriftord. Nærmere bestemt siterer han Salme 91:11-12. Kanskje er det et lite poeng at han hopper over et halvt vers. For i Salme 91 taler Herren til mennesker som er rettferdige og lover å gi englene befaling om, sitat: «å bevare deg på alle dine (les: rettferdige) veier». Dette forbeholdet utelater fristeren.
Dessuten er det trolig overmodighetens synd (Rom 1:30) denne fristelsen handler om (sml f.eks. 1.Mos 13:10f, Ester 5:14, Dan 4:28ff, 5:22ff osv). I tillegg er også annen fristelse bygget på mistro til Faderens ord i Matt 3:17. Slik svarer Jesus:
7 Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud.
For annen gang parerer Jesus fristelsen ved å sitere Skriften (= GT). Nå siterer han 5.Mos 6:16 (som viser tilbake til hendelsen i 2.Mos 17:1-7). Stedet viser at vi synder hvis vi i overmot frister eller prøver Gud, dvs. forsøker å stille Gud i en tvangssituasjon der han blir nødt til å gjøre som vi vil. Vi skal i stedet underordne oss under Gud. Så kommer fristelse nummer tre:
8 Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og herligheten deres. 9 Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg.
At djevelen «tok Jesus med» (v 5 og 8) kan være bokstavelig ment eller visjonært ment. Det siste er kanskje mest rimelig, i lys av hva man kunne se fra det spesielt høye fjellet i v 8. Teksten gir ikke grunnlag for å spekulere over spørsmålet. Heller ikke geografisk lar fjellet seg identifisere.
Derimot er tredje fristelses innhold klart nok. Det dreier seg om en byttehandel. Jesus blir bedt om å betale for fullt verdensherredømme med satandyrkelse. Fristelsen handler dermed om Det første bud. Å falle for denne fristelsen ville for Jesus ha vært å prøve å vinne Guds Rike uten å lide på korset. Jesu tredje svar:
10 Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.
Kommandoen «Bort fra meg, Satan» er en guddommelig myndig befaling. Den viser Jesu sanne overmakt over Satan. Satan er nødt til å adlyde den (v 11, sml Matt 16:23). Skriftordet som Jesus nedkjemper tredje fristelse med, står i 5.Mos 6:13f (sml 5.Mos 5:9, 4:29 og 6:5).
11 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
