Da Jesus mettet fem tusen i ødemarken, innbød han i samme åndedrett folk til å identifisere brødunderet som en parallell til mannaunderet. Dermed ville de også kunne identifisere Jesus som den nye Moses (5.Mos 18:15). Slik var det også da Jesus gikk på sjøen. Da identifiserte han seg i handling for disiplene sine som Guds sønn. Både hos Matteus, Markus og Johannes kommer beretningen om at Jesus gikk på vannet umiddelbart etter beretningen om mettelsen av de fem tusen. Og overgangsversene mellom beretningene, viser tydelig at de to tingene skjer i umiddelbar rekkefølge:
22 Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. 23 Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene.
Grunnen til at Jesus sendte folket fra seg etter brødunderet, fremgår av parallellteksten i Joh 6:14f. De ville ta ham med makt og gjøre ham til konge. Det vil si at de hadde misoppfattet brødunderets budskap om Jesu identitet. Derfor er det ikke unaturlig at Jesus straks lar noe skje som i alle fall identifiserer ham riktig overfor selve disippelflokken. At Jesus søkte ensomhet og bønn er ellers et tankevekkende forbilde for vårt eget bønneliv.
Så begynner dramatikken på Genesaretsjøen:
24 Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. 25 Men i den fjerde nattevakten kom han til dem, gående på sjøen.
På dette punktet ber beretningen oss om å tro på et under. Her er det like ille med både «naturlige» forklaringer (= bortforklaringer) og rene fornektelser. Den som har problemer med å tro på slike undere, bør tenke på at det ifølge Johs 1:2 var Jesus selv som (i enhet med Faderen) skapte både havet, tyngdekraften og vinden. Skulle han så ikke kunne frita seg selv fra de naturlovene han selv hadde skapt? Den som ikke vil tro på den treenige Guds skaperkrefter, blir dessuten nødt til å tro at det var tilfeldigheter som skapte naturlovene. Men da tror man jo på et langt mer usannsynlig mirakel.
Uttrykket «fjerde nattevakt» følger romernes måte å inndele nattevaktene på. Det svarer til tidsrommet mellom klokka tre og seks om natten. Slik fortsetter Matteus beretningen:
26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. 27 Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!
I disse to versene illustreres forskjellene mellom tro og overtro. Overtro er et skrekkfenomen, et angstfylt vitnesbyrd om at hjertet desperat mangler noe å ha trygg tillit til. Tro er derimot hjertets trygge tillit til den treenige Gud.
Jesu ord til de skremte disiplene i v. 27 er svært viktige. Han ber dem for det første være ved «godt mot». Skriften bruker verbet «tarséoo» igjen og igjen om situasjoner hvor mennesker i møte med trengsler trenger styrke og mot for ikke å rokkes. Videre identifiserer Jesus seg for dem med spesielt vektige ord. Han sier: «Det er meg». På gresk står det «egoó eimí», som betyr «jeg er», altså det samme som Gud sa til Moses i 2. Mos 3:14f (den gang da Gud åpenbarte navnet sitt, JHVH). Her åpenbarer Jesus seg for disiplene sine som sann Gud. Legg merke til at denne selvåpenbaringen skjer for å trøste livredde disipler. Ikke noe kan bedre trøste den som er redd for både naturkrefter og overnaturkrefter, enn et møte med Guds sønn. For det tredje ber Jesus dem også om ikke å være redde. Skal tro hvor mange ganger den oppfordringen står i Skriften?
Matteus skriver videre:
28 Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! 29 Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. 30 Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! 31 Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du?
Beretningen om Peters tro og tvil ved denne anledningen står ikke i parrallelltekstene hos Markus og Johannes. Men du verden så karakteristisk den er for Skriftens samlede bilde av Peter, rask til både tvil og tro som han tydeligvis var.
I disse fire versene lærer vi nyttige innsikter om troens vesen og natur. Ovenfor har vi skrevet at tro er hjertets trygge tillit til Herren. Og vi har sett hvordan troen egentlig skapes i møtet med Jesus. Hele Skriften lærer oss det samme. Tro er ikke en prestasjon eller en fortjenestefull gjerning fra vår side. Men tro er en tillit som Gud selv skaper i hjertet vårt så vi med den kan ta imot frelsens og salighetens nådige gave.
I dette avsnittet lærer vi at det fins forskjellige vekstnivåer når det gjelder tro. Peters sterke tro møter vi idet han ber om å få gå på vannet. Peters svake tro møter vi et øyeblikk etterpå, idet blikket på vinden har skremt ham til å vende hjertet bort fra den trygge tilliten til Jesu ord. Jesu karakteristikk, idet han berger Peter, er: «Du lite troende.» På gresk står det (i ett ord): «Få-troende» («oligó-pistos»).
Legg også merke til at graden av tro ikke er utslagsgivende for selve bønnhørelsen. Det er idet Peter er lite troende, han roper «Herre, frelse meg». Jesus bønnhører ham likevel øyeblikkelig. Så avslutter Matteus avsnittet vårt slik:
32 Og da de steg opp i båten, la stormen seg. 33 Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!
I avslutningsverset kommer denne tekstens konklusjon: disiplenes bekjenner at Jesus er Guds sønn. Dermed lærer vi her hvordan sammenhengen er mellom åpenbaring og bekjennelse. I v. 27 åpenbarte Jesus seg for dem som sann Gud, ett med JHVH. I v. 33 svarer disiplene med å bekjenne troen på det samme: «Du er Guds Sønn». Slik er det alltid (sml Matt 16:13ff). Trosbekjennelser er aldri åpenbaringskilder, men troende hjerters svar på det som Gud først har åpenbart.
