Et muntert lite poeng på Andre søndag i fastetiden er at fasteteksten handler om et middagsselskap. Der arbeider Jesus gjennom hele måltidet med å frelse to mennesker, en mann fra fariseerpartiet og en kvinne med fortid som prostituert. Fariseeren er måltidets vert, men veien hans til frelse er åpenbart mer krevende enn kvinnens. Slik introdusere Lukas beretningen:
36 En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet.
Åpenbart var skikken ved slike gjestebud at gjestene ved ankomsten ble mottatt med et fredskyss, med vann til å vaske støv av føttene og med parfymert olje til å salve seg – før de la seg på divaner med hodet mot bordet. Slike måltid var gjerne åpne også for ikke-inviterte (ikke minst hvis dette var et måltid fredag kveld etter sabbatsgudstjenesten). De kunne da ta plass rundt gjestene ved hovedbordet. Tekstens kvinnelige hovedperson gjør bruk av vårt måltids åpne dører:
37 Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven. 39 Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.
Det er vanlig antatt at ordet «synderinne» i v 37 betyr prostituert. Tårene hennes ved Jesu føtter er tårer fra en som sørger over syndene sine. Kanskje mente hun egentlig ikke at det skulle dryppe tårer ned på Jesu føtter. Men da det likevel skjedde, prøvde hun å gjøre det godt igjen med både tørking, fotkyssing og salve.
I v 39 refererer Lukas hva fariseeren Simon på dette punktet tenker. Kanskje betyr det at Lukas i ettertid hadde snakket med Simon.
Vår beretningen er ellers kanskje ikke identisk med salvingsberetningen fra Betania (Mark 14:1ff, Matt 26:6ff, Johs 12:1ff). Generelt vet vi ikke hvorfor Simon brøt fariseerpartiets forkastelsesfront mot Jesus. Han kan ha vært forfriskende non-konformistisk. Eller han ville utføre «teologisk spionasje». Eller han var åpent og ærlig nysgjerrig etter å finne sannheten om Jesus. I v 39 trekker han i alle fall en negativ slutning om Jesu profetiske evner. Slutningen trekker han ut fra den episoden han nettopp hadde observert.
Men Jesus har allerede lest tankene hans. Nå tar Jesus samme erkjennelsesspørsmål opp ledd for ledd, og begynner med en liten lignelse:
40 Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! 41 En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? 43 Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han etterga mest. Han sa til ham: Du dømte rett!
Lignelsen i dette avsnittet er en typisk rabbinsk lignelse av det slaget som det fins mange av i rabbinsk litteratur fra Jesu tid. Jo mer du får ettergitt, jo mer vil du elske, sier lignelsen. Jesus går straks videre til dette budskapets anvendelse:
44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse føttene mine fra den stunden jeg kom inn. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje. Men hun salvet føttene mine med salve. 47 Derfor sier jeg deg: De mange syndene hennes er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. 48 Og han sa til henne: Syndene dine er deg forlatt.
I disse versene er det viktig å få med seg hva det er som skjer. For det første bør vi ikke overvurdere krassheten i de tre korreksene Jesus gir Simon ut fra skikk-og-bruk. Kanskje kan vi låne tolkningshjelp fra Freud. Han skrev en gang om dagliglivets små forsømmelser, som kan røpe bakenforliggende psykopatologi. På lignende vis sier da Jesus i v 44-46 at Simon står en del tilbake for den prostituerte kvinnen i demonstrert gjen-kjærlighet.
Legg for det andre merke til hva Jesus impliserer. Simon har i v 39 trukket en hemmelig slutning om Jesu manglende profet-evne, fordi han trodde Jesus ikke kunne identifisere den prostituerte kvinnen som det hun var. Men nå demonstrerer Jesus at han likevel har identifisert henne rett (ergo var fariseerens slutning ugyldig). Og ikke bare det: Men Jesus har dessuten også lest og svart på fariseerens egen hemmelige tanke (ergo bør Simon nå trekke en motsatt slutning om Jesus).
Legg for det tredje merke til hvordan Jesus styrer samtalen videre fra intellektuelt til moralsk nivå. En ting er hva slags slutninger som gir seg ut fra episoden med den gråtende kvinnen. En annen og mye viktigere sak er den kjærlighetens moralnorm som er poenget i Jesu lignelse: At den som får mye tilgitt, vil elske mye.
For det fjerde er tilgivelsesbudskapet til den prostituerte kvinnen i v 47-48 et høydepunkt. Her lærer vi at Jesus har gjenkjente den gråtende kvinnens tårer som en sann og gyldig syndbekjennelse. Og da svarer Jesus alltid med ubetinget syndstilgivelse.
For det femte vet vi ikke sikkert om Jesus med dette greide å vekke også den intellektuelle fariseeren til anger og tro. Men hvis vi ut fra v 39 kan gjette på at Lukas siden en gang må ha snakket med ham, kan vi kanskje håpe at også fariseeren Simon her fikk hjelp av Jesus til å komme til tro –?
Da gjenstår så resten av de tilstedeværende. Og om dem avslutter vår tekst med følgende utfordring til tro:
49 Da begynte de som var sammen med ham ved bordet å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder? 50 Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!
