Å for djup i Jesu kjærleik! Ingen stad eg kviler så.
Som eit mektig hav av signing, som ein hamn av fred og ro!
(Norsk Salmebok 494)
Den som bare kunne oppleve en bit av denne freden, – innimellom alt som jager oss gjennom dagene. Vi lengter etter den gode stillheten. Mange av oss legger planer for å få orden på en daglig stille stund. Planer er viktige. Men de er bare begynnelsen. Det må strev til også. Jesus måtte også streve for å få stillhet. Flere ganger fikk han det ikke til.
Da Jesus fikk høre (om døperen Johannes, at Herodes hadde halshugget ham), drog han i båt over til et ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv. Men folk fikk vite om det, og fra byene kom de etter ham til fots. Da han nå steg i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem og helbredet de syke blant dem. Matt 14:13-14
Det er som Jesus ble jaget av mennesker som trengte ham. Han så at de trengte ham, og han underviste dem, helbredet dem og mettet den store folkemengden. Da de hadde fått mat, prøvde han igjen å få være alene.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 14. kapittel, fra vers 22:
Etter dette nødet han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort dette, gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene
Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram mot bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de redde. “Det er et gjenferd!” sa de, og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: “Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!” Da sa Peter til ham: “Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.” “Kom!” sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: “Herre, frels meg!” Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham. “Så lite tro du har!” sa han. “Hvorfor tvilte du?”
Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, falt på kne for ham og sa: “Du er i sannhet Guds Sønn.” Matt 14:22-34
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
De fleste som har vært ved Genesaretsjøen husker vel vannet som en isblå glassplate mellom de bratte fjellsidene i øst og vest. Det er ikke lett å forstille seg havsnød på det stille vannspeilet. Men jeg opplevde en gang hvordan vinder fra høysletten kastet seg ned over fjellsidene, og satte vannspeilet i kav og kok, med krappe, frådende bølger.
Disiplene rodde vel ut i stille ettermiddagsbris, mette av maten og mette av sterke inntrykk, – og ikke lite stolte av at Jesus var deres lærer og de var hans disipler. Og så ble de overrasket av kastevinden, og kjempet mot vind og bølger. Da Jesu kom mot dem på den opprørte sjøen, – ja det står at han kom vandrende! – da var all tro som blåst. Brødunderet de fikk være med på, var forduftet fra tankene. De trodde at de så et spøkelse, en fantasifigur, et "fantasma" står det.
Også etter oppstandelsen trodde de at Jesus var et spøkelse. Og Jesus sa:
Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. Luk 24:39
"Vær ved godt mot! Det er meg! Frykt ikke!" sa Jesus. Han brukte Gudsnavnet: Jahwe, som står øverst på altertavlen i Nøtterøy kirke: "Det er jeg."
Dette navnet er en hilsen til oss hver gang vi kommer inn i kirken. Guds navn er ikke bare et ord. Det er en hilsen: "Det er meg. Det er jeg som er her, og kommer deg i møte!"
Noen ble berget og noen ble borte
Bakerst i kirken henger en skutemodell. Vi kjenner ikke historien bak vår skute. Men i mange kirker langs kysten henger skuter som sjøfolk i havsnød har lovet Gud, om han bare ville berge dem fra døden. Det er nok sjøfolk fra Nøtterøy som kan fortelle om underfull redning.
Men det er også sjøfolk som har ropt til Gud, og som druknet i bølgene, – og mang en hustru som har krabbet opp på "Seilersberget" og skuet forgjeves etter sønner og ektemann. De møtte "dødens sin brottsjø" der ute. (Norsk Salmebok 346) I Salmer97 nr 75 synger vi: "Om vi seirer eller synker, skal vårt svake liv bli båret gjennom liv og gjennom død."
"Om vi seirer eller synker." Begge dele kan skje. Vi vet dette. Men likevel slutter vi ikke å rope til Gud for våre, når vi er redde for dem. Vi har lært i katekismen at det er den rette måten å bruke Guds navn på: At vi "kaller på Gud i all nød, ber, lovpriser og takker." Vi har ingen annen å rope til.
Tro og tvil og vantro
Når vi sitter tørt og godt på land, og kan ringe til alle våre, da kan vi gjøre oss våre tanker. Når det er så mange som setter livet til i bølgene, hva hjelper det da å be? Og så kommer tvilens tanker.
Men når vi står midt oppe i det, roper vi til Gud, enten vi tror eller tviler. Det er vel 60-70 % nordmenn som sier de tror på Gud. Men 95 % roper til Gud når de er i fare!
Vi vet godt at det ikke er noen garanti å rope til Gud om hjelp. Men hva annet kan vi gjøre? Og vi har hørt om mennesker som er blitt hjulpet på underfull vis. Det kan jo hende oss også.
Det er tydelig at Jesus ønsket at Peter skulle ha slik tro at han kunne gjøre det Jesus kalte ham til. "Så lite tro du har!" sa Jesus, "Hvorfor tvilte du?" – "Hvorfor distanserte du deg?" står det på gresk.
Ganske mange ganger sukket Jesus over at disiplene hadde så lite tro. Han kunne bli ganske oppgitt. Men han gav dem ikke opp. Ved slutten av disippeltiden sa han til Filip:
Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Joh 14:9
Det er så mange slags tvil: Tvil på at Gud finnes – tvil på at han vil frelse – og tvil på at undere kan skje, i hvert fall i mitt liv.
Noen typer tvil må vi leve med. I perioder kjenner vi vel alle på tvilen. Vi kjenner hvordan tvilen drar proppen ut av troen, så troen tømmes for all tillit. Men andre typer tvil må vi stå til ansvar for. "Hvorfor tvilte du?" spurte Jesus. Hvis vi ikke sørger for næring til troen, havner vi i vantro. Slik tvil kan vi trekkes til ansvar for.
Undertro og frelsestro
Er det troen som mangler når Gud ikke hjelper oss ut av nøden? Jeg kan ikke svare enkelt på det. Jeg finner heller ikke enkle svar i Bibelen.
Men denne hendelsen på Genesaretsjøen avdekker i hvert fall at det er flere slags tro: Gudstro – undertro – og frelsestro.
Frelsestroen hos Peter merker vi i hans rop: "Herre, frels meg!" Og Jesus reddet ham. Frelsestroen er ganske enkel, og den blir besvart bare vi roper til ham.
Det gikk ikke så bra med undertroen. Peter ønsket å delta i Jesu under, og ba om at Jesus skulle kalle ham til å komme ut til ham på bølgene.
Legg merke til hva som skjedde! Peter gikk ikke ut på vannet bare ut fra sin egen tro. Han ville ha Jesu kall og vilje. Det andre som er grunn til å legge merke til er hvor Peter fester øynene. Det gikk greit så lenge han så på Jesus. Men da Peter merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke.
I ulendt terreng
Dette er et ganske ulendt terreng i troens landskap. Vi har vel hver våre erfaringer.
Jeg skulle en gang vikariere i en menighet hvor det var store personalproblemer. Da jeg kom til kirken, var skapet til altervinen låst, og en av partene i menighetskonflikten hadde tatt nøklene med seg. Det var ikke annet å gjøre enn å avlyse nattverden. Jeg husker jeg stod og så ut vinduet i sakristiet på en etter en som stampet seg vei i snøen for å komme til Guds hus, og jeg kjente det så fattigslig at de ikke skulle få nattverd. I min fortvilelse fylte jeg alterkalken med vann og ba til Jesus: "Det er din menighet! Du har gjort vann til vin før. Du kan vel gjøre det nå også. Du ser jo hva de lengter etter de som er kommet til kirke." – Det ble ikke noe under, og ikke noen nattverd den dagen. Og jeg begriper ikke hvorfor.
Noen har kanskje trodd at det skulle skje et under, og ment at det bare var en vei og en ting som kunne være Jesu vilje. Og så ble det ikke noe likevel. Så kom skuffelsen. Og kanskje lukket vi døren for undertroen.
En sterk tro
Jesus ønsket å bygge opp tilliten hos disiplene, så de kunne gå når han kalte dem ut på det som syntes umulig. Kanskje lever vi i en periode av forkynnelsens historie, hvor vi predikanter er redde for å utfordre undertroen. Vi trøster med at bare du søker tilflukt hos han som kan frelse, så må du ikke stirre deg blind på din trosevne. Det er Jesus som frelser deg, ikke troen din.
Ja, dette er sant når det gjelder frelsestroen. Der er det nok å rope. Men Jesus har bruk for tjenere som kan ha tro i møte med det umulige. Han har behov for å kunne sette oss på umulige oppgaver i blant. Hans mål er ikke at vi skal knipe øynene sammen og tro av alle krefter. Men målet er vel som med Peter:
- At vi fester øynene på Jesus, så han får lyse sin fred inn i oss.
- At vi ikke lar stormene rundt oss ta oppmerksomheten bort fra Jesus.
- Og at vi ikke går ut på bølgene før han har kalt oss ut. Peter var nøye med den delen: “Herre, si at jeg skal komme ut til deg på vannet.” “Kom!” sa Jesus. Og da steg Peter ut av båten.
Disiplene ba en gang Jesus om å gi dem større tro. Og Jesus svarte:
Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp og slå rot i havet! Og det skulle lyde dere. Luk 17:6
Kanskje er hemmeligheten hvor vi ser i vår tro, om det er på vår egen tro eller på ham som gir troen. Og ikke minst om vi går i egen krampaktige tro, eller ut fra Jesu tydelige kall.
Det er Jesus som frelser og gjør under
Det er tydelig parallell mellom frelsestro og undertro.
Vi har vel etter hvert forstått at frelsen ikke er avhengig av vår trosevne. Jesus venter bare på vårt rop om frelse, og så er det han som frelser.
Men det er nok på samme måte med under. Vi har kanskje lettere for å tro at undertro, der vår greie. Men den er like mye knyttet til Jesus som frelsestroen. Jesus må ha funnet på det underet han vil ha meg med på. Og det er etter hans vilje og i hans kraft jeg skal gjøre det.
Men hvordan kan vi vite om det er Jesus som kaller oss til å gjøre under, eller om det bare er min innbilning? Svaret er like enkelt og kjedelig som på andre livsområder: øvelse – øvelse – øvelse. Å prøve seg frem, og prøve og feile, og samle erfaringer.
Stillhet
Skal vi styrkes i troen til å kunne gå til umulige oppgaver, trenger vi stillhet med Jesus. Den må vi nok streve for, slik Jesus strevde. Vi kan ikke ta oss selv i nakken og prestere en undertro. Den kommer bare når vi får et møte med Jesus og må utbryte som disiplene på Gennesaretsjøen: "Sannelig, han er Guds Sønn!"
Bønn
Herre Jesus Kristus, kom oss til redning når vi er i nød, og vern alle våre fra ulykke!
Styrk oss i troen på deg. Lokk oss inn i stillhet og fortrolig fellesskap med deg,
og verg våre stille stunder så de ikke ødelegges.
Hent oss inn når vi går oss vill.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
