Bergpreken-teksten på søndag består av et prinsipputsagn om rettferdighet pluss den første av de seks såkalte antitesene. «Anti-tese» betyr mot-tese. Jesus formulerer først en samtidsoppfatning: «Dere har hørt det er sagt …». Deretter imøtegår, skjerper eller utdyper Jesus utsagnet: «Men jeg sier dere …». Prinsipputsagnet om rettferdighet i v 20 er inngangsporten til vår tekst:
20 For jeg sier dere: Hvis ikke rettferdigheten deres overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.
Det første vi må legge merke til her, er den myndige måten Jesus uttaler seg på: «Jeg sier dere …» Jesus opptrer som selve den endelige autoriteten i tolkningen av bud i GT. Det kan Jesus gjøre fordi han er ett med både Faderen og Ånden, og selv sann Gud.
Det andre vi må merke oss, er rettferdighetsbegrepet. Det hebraiske «tsedaka» er GTs samlebegrep for fullkomment rettferdig lovoppfyllelse. En mann som greier dét, er en «tsadik», «en rettferdig».
Hva slags mening legger Jesus i rettferdighets-begrepet? Begrepet brukes også i Matt 3:15. Der omtaler Jesus sin egen dåp (= forbilde på død og oppstandelse) ved hjelp av uttrykket «å fullføre all rettferdighet». Med Leon Morris tror jeg dette må være begrepets betydning også her i Bergprekenen. Dermed sier Jesus i v 20 at vi som disipler må ha en rettferdighet som svarer til den rettferdigheten Jesus selv fullbyrdet på korset og som derfor må «overgå de skriftlærdes og fariseernes» rettferdighet.
I utgangspunktet er det umulig. For disse to gruppene var Jesu samtids aller beste befolkningsgrupper. Det viser Paulus oss i Fil 3:4ff. Egentlig sier Jesus at hvis ikke rettferdigheten vår overgår det som etter syndefallet er menneskelig mulig, kommer vi aldri inn i Guds rike.
Jesu disipler har da til syvende og sist ikke noen annen etisk fullkommen rettferdighet å by på enn Jesu egen. Vi er avhengige av at Jesus i vårt sted «oppfyller all rettferdighet» ved å dø og stå opp igjen. Jesus impliserer altså her det som i paulinsk teologi kalles «forensisk rettferdiggjørelseslære».
Jesus fortsetter slik:
21 Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.
I antitesene vil Jesus lære oss en ny og utvidet måte å forholde oss til de gammeltestamentlige budene på. Det er ikke nok med formell overholdelse. For hvert bud avspeiler et iboende prinsipp. Først når vi også forstår og holder hele idealet bak budet, lever vi etter budets dypere mening. Som John Stott sier: Her handler det ikke om dybde-psykologi, men om «dybde-etikk».
I den første tesen Jesus siterer (v 21), finner vi forbudet mot drap i 2. Mos 20:13. Jesus siterer budet – med en folkelig tilføyelse som ikke står i GTs originaltekst («den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen»). Tilføyelsen gjør det klart at Jesus ikke polemiserer mot selve budet, men mot dem som avgrenser det til bare et formelt bud som bare gjelder fysiske drap.
Slik lyder Jesu alternativ:
22 Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på broren sin, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til broren sin: Raka! skal være skyldig for Rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.
Mot tesen i v 21 gir Jesus oss her en utvidet tese. Den utvider og radikaliserer det opprinnelige forbudet mot å drepe. Ikke bare fysiske drap skaper fellende dom, men også «påbegynte drap», dvs drap som ikke når lenger enn til (1) hjertet (= vrede), (2) munnen (= nedverdigende tiltale) eller (3) holdningen (= dyp forakt).
Å «bli sint på broren sin uten grunn» vil si å drepe i hjertet. («Bror» er ikke bare fysisk bror, men også «medmenneske»). «Raka» skal være det arameiske ordet «reika» som nærmest betyr «tomskalle», altså en nedverdigende personkarakteristikk. Og «du dåre» er en oversettelse av det hebraiske «moreh» (= «dåre») som brukes om frafalne. Alle tre eksemplene skildrer fiendtlige mentale og verbale holdninger. Og de rammes altså også av GTs draps-forbud, sier Jesus.
De fellende dommene i v 21-22 handler om Guds endelige dom, sml uttrykket «skyldig til gehennas (= helvetes) ild». (Søppelforbrenningsdalen Gehenna nær Jerusalem ga navn til Bibelens helvete på grunn av all ilden og røyken der.) «Rådet» er «sanhederin» (= «det høye råd»). Det er nok her et bilde på Guds endelige dom.
I de neste versene utdyper Jesus denne utvidede forståelsen av det femte bud, sitat:
23 Om du da bærer fram offeret ditt til alteret, og der kommer i hu at broren din har grunn til å klage på deg, 24 da la offeret ditt ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med broren din. Kom så og bær fram offeret ditt!
Her tegner Jesus bilde av en disippel som bærer frem en offergave på alteret i Jerusalems tempel. Men egentlig vil Jesus da ha oss til å tenke på det å stige bevende frem for Guds trone. Der kommer disippelen på at han med urette har forårsaket vrede hos en bror. Ovenfor talte Jesus til den som selv blir vred. Men her taler han til en som forårsaker vrede. Også det rammes av forbudet mot drap.
Jesus fortsetter:
25 Skynd deg å være føyelig overfor motstanderen din mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. 26 Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!
I avsnittets to siste vers er det ikke minst det hastige ved forsoningsbehovet som understrekes. Det må skje «mens du ennå er sammen med ham på veien» det vil si før en av partene dør. «Motstanderen» er bokstavelig en «motpart i retten». «Være føyelig» kommer av et verb som betyr «tenke vel», «være velvillig». Den intense stigningen i domstrusselen har til formål å vise oss alvoret i budene. Visst er Jesu bud gyldige! Vårt eneste håp som disipler ligger i vissheten om at Jesus selv er den eneste som har oppfylt denne antitesen fullkomment.
