Prekenteksten vår begynner slik:
16 Jesus kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og han sto opp for å lese for dem.
Beretningen om Jesu preken i synagogen i Nasaret er hos Lukas selve starten på Jesu offentlige virksomhet. Avsnittet er også den aller eldste reportasjen vi kjenner fra en jødisk sabbatsgudstjeneste. Jesus følger synagogens skikk på den måten at han står mens han leser teksten, men setter seg før han begynner å preke. Også fortsettelsen er i samsvar med jødisk synagogeskikk, sitat:
17 De ga ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet:
Alle voksne menn kan etter synagogens skikk bli bedt om å være tekstleser under en sabbatsgudstjeneste. Den lesningen vi her hører om, fulgte trolig straks etter den oppsatte leseteksten fra Moseloven. Under lesningen oversatte man på Jesu tid vers for vers fra hebraisk til arameisk, fordi det var så mange tilhørere som ikke lenger forsto bibelhebraisk.
I vår tekst må vi se for oss Jesus rulle opp en stor synagoge-bokrull, helt til han fant den oppsatte teksten for akkurat denne sabbatsdagen, som trolig må ha vært Jom Kippur, Den store forsoningsdagen. Da var den fastsatte teksten fra Jes 61, dvs. akkurat den teksten Jesus her slår opp i bokrullen. (At denne sabbaten var Jom Kippur, kan vi kanhende også slutte ut fra uttrykket «på sabbatsdagen» i v 16. For i rabbinsk terminologi kalles Forsoningsdagen «joma disjabatta»). Lukas siterer Jesu prekentekst fra Jesaja 61 slik:
18 Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å (lege de som har sønderbrutte hjerter og) forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri,
Lukas gjengir teksten enten (a) etter den gamle greske oversettelsen, Septuaginta, eller (b) etter en fri arameisk «targum». (Drøftingen hos Baele & Carson konkluderer med førstnevnte). Det fins noen mindre ulikheter når en sammenligner nøye med den hebraiske GT-teksten, men det var normalt og tillatt ifølge datidens sitat-skikker (som også tillot inkludering av Jes 58:6 i sitatet). Dessuten har Flertallsteksten til vårt vers en lengere tekst enn den såkalte Nestle-Aland-teksten (se parentes i teksten ovenfor).
Dette GT-sitatet inneholder flere viktige poeng som er blant denne Lukas-tekstens høydepunkter. (1) Det talende jeg i Jes 61, Messias, minner adskillig om Herrens tjener i visse avsnitt lenger fremme hos Jesaja. (2) Han forteller om en Herrens åndsutgydelse over seg selv. (3) Åndsutgydelsen følger av Herrens salvelse (husk: Messias betyr «salvet»). (4) Oppgaven han er salvet til, er å forkynne gledesbudskapet, evangeliet, til fattige (dvs til mennesker som ikke har egen fortjeneste å forevise Gud). (5) Videre skal han forkynne: frihet for fanger, helbredelse av blindes syn, befrielse av undertrykte, og – hvis vi følger Flertallsteksten – helbredelse av sønderbrutte. (6) Jesaja-tekstens avsluttende forkynneroppgave for Messias lyder slik:
19 for å forkynne et nådens år fra Herren.
Nådeåret er trolig det samme som Jubelåret. Hvert syvende år var sabbatsår, og hvert syvende sabbatsår ledet til Jubelåret (se 3. Mos 25). Dét året skulle fanger og treller settes fri og gjeld ettergies. I.H. Marshall har beregnet at år 26 e. Kr. trolig var jubelår og at Jesu fremtreden ifølge vår tekst kan være skjedd nettopp det året.
Etter gjengivelsen av prekenteksten fortsetter Lukas skildringen fra synagogegudstjenesten slik:
20 Han lukket boken, ga den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde øynene sine festet på ham.
Her tegner Lukas bilde av en ganske fortettet spent forventning i synagogen foran Jesu preken. At Jesus slutter sitatet sitt her, uten å ta med neste halvvers i Jesaja-originalen, er neppe tilfeldig. For hvis neste halvvers, Jes 61:2b, hadde vært tatt med, kunne ikke Jesus ha begynt prekenen sin slik, sitat:
21 Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.
Lukas nøyer seg med å referere bare første setning i Jesu tale. Grunnen må åpenbart være at i den setningen lå resten av talens budskap gjemt. Derfor gjelder det å få øye på hva som bor i Jesu uttrykk «oppfylt i dag».
Jesus proklamerer med dette seg selv som den som oppfyller alle Messias-forutsigelsene i Jesaja-avsnittet ovenfor. (1) Jesus er Messias. (2) Jesus har fått Ånden utgydt over seg. (3) Jesus har fått Herrens salvelse (Messias = salvet). (4) Jesus forkynner evangeliet, gledesbudskapet. (5) Jesus forkynner alle messiastidens nådige jubelår-gaver til sønderbrutte hjerter, fanger, blinde og undertrykte. (6) For Jesus proklamerer sitt eget endetids-jubelår.
22a Alle gav ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra munnen hans.
Summen av denne teksten er følgende: Jesus må på søndag forkynnes for oss som den som kommer til oss med oppfyllelsen av alle GTs profetiske frelsesløfter. Jesus er den lovede profeten, den lovede Messias, gledesbudbringeren (evangelium betyr gledelig budskap), undergjøreren, trøsteren og hjelperen. Når Jesus kommer til oss, tilsier han oss et nådeår, et år som er fullt av syndsforlatelse. Alt sammen må forkynnes under overlyset fra Jesu ord: «oppfylt i dag».
