Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 4. kapittel, fra vers 16:
Jesus kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen som han pleide. Da han reiste seg for å lese av Skriften, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant det stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til tjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: “I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.” Alle roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn. Luk 4:16-22
Slik lyder Herrens ord.
Det må ha vært rart å være i Nasaret da de hørte Jesus tale for første gang. Folk i byen var vant til å se Jesus i verkstedet til faren hans. Josef var tømmermann, og hadde nok hatt Jesus med seg på bygg og anlegg rundt i byen. Kanskje kom barna løpende mot Jesus og ropte: «Hei! Du har bygget huset vårt! Vi kjenner deg!" Og Jesus kjente dem helt sikkert igjen, og hadde tid til å snakke med dem.
Jesus hadde vært borte en stund. Men de hadde hørt mye om ham. Da Jesus ble døpt i Jordanelven, hadde alle hørt en røst fra himmelen, Guds stolte stemme: «Dette er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag!» Ikke rart at folk fortalte om dette. Tenk Jesus fra den lille byen Nasaret.
Og så hadde de nok hørt om hvordan Jesus ble fristet ute i ørkenen. Han ble satt på prøve etter prøve, for å bli sterk nok til å tåle presset i arbeidet sitt. De som blir så populære som Jesus, kan lett gjøre hva som helst for å bli enda mer populære. Men Jesus var ikke kommet til verden for å bli populær. Jesus kom for å forkynne et gledesbudskap for fattige og sette undertrykte fri. Da er det lett å få fiender som setter ut falske rykter. Og da er det lett å bli selvopptatt.
Derfor måtte Jesus trenes i å motstå selvopptattheten – ute i ørkenen. I førti dager spiste han ingenting. Han ble veldig sulten, og så kom djevelen og fristet ham. Jesus fikk øvelse i tre fristelser. Og vi vet at han fikk god bruk for trening i å stå imot fristelsene.
Først ble han fristet til å trylle fram mat – han kunne jo gjøre under, for han var Guds Sønn – men djevelen fristet ham til å gjøre et under som ikke var til hjelp for andre enn ham selv.
Så fristet djevelen ham til å få makt på en lettvint måte, i stedet for å gå hele den tunge veien til Jerusalem og korset.
Og så fristet djevelen Jesus til å sette Gud på prøve, for å se om Gud ville støtte ham i alt han fant på. Djevelen ville at Jesus skulle kaste seg ut fra en høy mur, for å teste om Gud ville hjelpe ham. Men Jesus visste at Gud ikke hadde sendt ham til jorden for å gjøre tryllekunster. Den siste øvelsen i å stå imot fristelser skulle Jesus ganske snart få nytte av.
Da Jesus var ferdig med øvelsene ute i ørkenen, var han klar til å begynne på oppdraget som Gud hadde gitt ham. Og han dro til det aller vanskeligste stedet, hjemme i Nasaret hvor alle kjente ham. De håpet nok at Jesus skulle kaste glans over byen deres. Derfor var det om å gjøre for ham å få fortalt sine egne hvorfor Gud hadde sendt ham til jorden.
Først leste han en profeti som var 700 år gammel. Han visste at mange kunne disse ordene, og lengtet etter at de skulle bli virkelighet.
Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. Luk 4:18-19
Alle så på Jesus. Han hadde lest det de hadde håpet på og lengtet etter i mange hundre år. Og så sa Jesus: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på!» Hva? Er det nå det skal skje? Er det virkelig sant? Først roste alle ham for det han sa.
Men snart begynte noen å murre: «Er ikke dette sønn til Josef?» spurte de. Og da Jesus hadde snakket litt til, ble det vilt oppstyr. Hør hva som skjedde:
Da ble de rasende, alle som var i synagogen og hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen, ut mot et stup, ned fra fjellet der byen deres lå, for å styrte ham utfor. Luk 4:28-29
Der fikk Jesus bruk for øvelsen i ørkenen! Tenk om Jesus i stedet hadde hoppet utfor stupet og landet elegant nede på sletta. Da hadde de fått seg en overraskelse! Da hadde de fått se hvem han var. Han var ikke bare sønn til tømmermannen Josef, nei. Han var Guds egen Sønn. SÅ! Men det var ikke sånne oppvisninger Jesus var kommet for, selv om det var aldri så fristende. Han var ikke kommet for å vise seg frem. Han var kommet for de fattiges skyld, for fanger, for de blinde, og for å sette undertrykte fri. Derfor gikk Jesus bare stille bort fra flokken.
Og Jesus gikk videre fra Nasaret, til Kapernaum, og rundt til de andre byene i Galilea. Han forkynte gledesbudskapet, ga blinde synet tilbake, og satte undertrykte fri. Så gikk han den tunge veien opp til Jerusalem til kors og død og oppstandelse. Og så sendte han disiplene ut med gledesbudskapet og Guds kraft til alle verdens kanter.
Helt til verdens ende sendte han dem. Etter 1000 år kom det disipler til Norge også. Og her – to mil fra Verdens Ende – hører akkurat vi gledesbudskapet og Jesu tale i Nasaret 2000 år etterpå. Gjennom alle disse årene har en etter en fått høre gledesbudskapet fra Jesus. Nå er det vi som har det, og vi som skal gi det videre til andre.
Nå skal vi ha fire uker med advent, og så skal vi feire Jesu fødselsdag. La oss feste øynene på dem som Jesus festet øynene på: Fattige, fanger, blinde og undertrykte. Og ikke på oss selv. Det er lett å bli selvopptatt i adventstiden og i juletiden. Det motsatte av selvopptatthet er kjærlighet. Jeg ønsker for oss alle at denne advent og jul blir en tid hvor vi gir kjærlighet og tar imot kjærlighet.
En av de som har vist verden hva kjærlighet er i vår tid, er Moder Teresa.
La oss be en bønn som hun har bedt sammen med sine medarbeidere i Calcutta:
Herre, gi meg noen å hjelpe.
Herre, når jeg er sulten, gi meg noen som trenger mat.
Når jeg er tørst, send meg noen som trenger vann.
Når jeg fryser, send meg noen som trenger varme.
Når jeg er såret, gi meg noen å trøste.
Når mitt kors er tungt, gi meg en annens kors å dele.
Når jeg er fattig, led meg til noen som er i nød.
Når jeg ikke har tid, skjenk meg noen som jeg et øyeblikk kan hjelpe.
Når jeg er ydmyket, gi meg noen jeg kan rose.
Når jeg er nedtrykt, send meg noen å oppmuntre.
Når jeg trenger andres forståelse, gi meg noen som trenger min.
Når jeg trenger andres omsorg, send meg noen å ta vare på.
Vend mine tanker til andre, når jeg bare tenker på meg selv.
(Bønnebok for den katolske kirke, år 2000)
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
