På Kristi Forklarelsesdag får vi et lite glimt av Jesus i det himmelske herlighetslyset som han kom fra før jordelivet – og som han også vendte tilbake til etter jordelivet. Slik beskriver Markus det som skjedde:
2 Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell. Der var de for seg selv, helt alene. Og han ble forvandlet for øynene deres. 3 Klærne hans ble så skinnende hvite at ingen på jorden som bleker klær, kan få dem så hvite.
Tradisjonelt sies det at det var Tabor-fjellet Jesus førte de tre disiplene opp på. Men det stemmer neppe. Det var nok heller det høye Hermon-fjellet lenger nord.
Det greske verbet som her er oversatt med «forvandle», heter «meta-morfó-oo» (= «skifte utseende» «bli transformert»). Alene gir kanskje ikke verbet et helt klart bilde av hva som skjedde. Men både Matteus, Markus og Lukas utdyper hva forandringen av Jesu utseende besto av. Ansiktet hans begynte å skinne «som solen». Klærne ble «overordentlig strålende hvite som lyset». Peter skriver (2.Pet 1:16ff) at Faderen på fjellet «ga Sønnen ære og herlighet».
«Herlighet» heter i GT «kavåd». Det brukes om den lysglansen Gud bor i. Syndere kan ikke se den og overleve. Men Moses får se Gud i en brennende tornebusk, og i et syn bakfra. Og Jesaja får de syndige leppene sine renset, så han kan overleve (se 2. Mos 3:6, 24:17, 33:12ff, 34:1ff og Jes 6:1ff). I NT heter herlighet «doxa». Hyrdene så Guds herlighetslys rundt engekoret ved Jesu fødsel.
Ved englevisjoner i Bibelen er det herlighetslyset som inngyder ærefrykt i menneskene. Johannes skriver at han bak Jesu ringe jordiske skikkelse likevel hele tiden «så Jesu herlighet, en herlighet som den enbårne sønnen har fra Faderen» (Johs 1:14). På korset ble Jesus herliggjort, samtidig som han selv herliggjorde Faderen (Johs 17:1ff). Og i Bibelens ord kan vi alle møte Guds herlighetslys i mennesketilpasset form (2.Kor 3:7-18). Derfor er bibelsk herlighetsteologi både korsteologi og skriftteologi.
Etter det første høydepunktet går Markus videre til det neste, et møtet med to representantene for GT:
4 Og Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus.
Moses representerer Thoraen (dvs Loven). Elias representerer «profetene» (dvs. resten av GT). Sammen representerer de hele fylden av Guds forberedende frelsesåpenbaring i GT. Den planen Gud har åpenbart i GT, er det som nå skal fullbyrdes. Og dét er åpenbart emnet for det strategiske samrådingsmøtet vi her leser om. Markus sier riktignok ikke hva det var de tre snakker om. Men det gjør Lukas. De snakket om Jesu død, som skulle fullbyrdes kort tid senere i Jerusalem.
Så kommer vi til Peters innblanding:
5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Rabbi, det er godt at vi er her; la oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia! 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de var slått av frykt.
At møtet med himmelens herlighet var (som ordet sier:) «herlig», kan ha vært Peters motiv for innblandingen. Han ville kanskje at den herlige opplevelsen skulle vare. Idéen hans om tre hytter kan være ekko av en forventning om at endetidens frelse vil bli som en eneste lang og glad løvhyttefest, en tanke vi møter i Åpb 7.
Så når hendelsen et tredje høydepunkt:
7 Da kom det en sky og overskygget dem, og en røst lød ut fra skyen: Dette er Sønnen min, den elskede. Hør ham!
Den lysende skyen er fra både GT og NT kjent som sted for Faderens nærvær på jorden. I GT vandret Faderen sammen med Israel i ørkenen i form av en lysende sky om dagen og en ildstøtte om natten. Den lysende skyen tok også bolig i tabernakelet og på nådestolen over Paktens ark.
At skyen «overskygget» dem er også et viktig uttrykk. Ordet betyr «kaste skygge». Men siden akkurat denne skyen var lysende, betegner ordet her snarere Faderens strålende herlighetsnærvær (sml 2.Mos 40:35 LXX). Også Marias svangerskap begynte ved at Den høyestes kraft «overskygget» henne (Luk 1:35).
Røsten ut av skyen er Gud Faders røst (sml Jesu dåp, Matt 3:17). Ordlyden stadfester at Jesus er Guds Sønn (sml Peters bekjennelse i Matt 16:13) og at Faderen elsker Sønnen. Faderen er dessuten enig i rådslagningens konklusjon om veien videre mot kors, grav og oppstandelse. Avslutningen, «Hør ham!», er ekko fra profetien i 5.Mos 18:15.
Så stiger de ned igjen fra fjellet:
8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ikke lenger noen hos seg uten Jesus alene. 9 Og da de gikk ned fra fjellet, bød han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De holdt fast ved dette ordet, og de talte med hverandre om hva det er å stå opp fra de døde.
GTs basale menneskesønn-profeti står i Dan 7:13f. Påbudet om hemmeligholdelse nevnes flere ganger hos Markus, og forklaringen er åpenbart at Jesus ville gi disiplene tid til å forstå riktig budskapet om både lidelse og oppstandelse først. Disiplene fikk oppleve forklarelsen på berget for at de skulle være øyenvitner for alle oss andre. Men frem til oppstandelsen skulle de holde tett. På Kristi forklarelses-søndag, derimot, skal budskapet om Jesu guddommelige herlighet ikke lenger holdes hemmelig, men proklameres i forkynnelsen.
Markus har en tilleggsopplysning:
11 De spurte ham og sa: Hvorfor sier de skriftlærde at Elia må komme først? 12 Han svarte dem: Elia kommer først og setter alt i rette stand. Og hvordan står det skrevet om Menneskesønnen? At han skal lide meget og bli foraktet. 13 Men jeg sier dere: Elia er kommet, og de gjorde med ham alt det de ville, slik det står skrevet om ham.
Spørsmålet om Elias beror trolig på en slutning ut fra oppstandelsesforutsigelsen i v. 9. Dels er det også ekko av selve møtet med Elias, og av profetiene om den nye Elias (Mal 3:1 og 4:5f). Jesus svarer med å minne dem om to ting: at GTs profetier varsler både lidelse og oppstandelse for Messias (se Jes 53), og at Døperen Johannes var den nye Elias (sml Mark 6).
