Denne prekenen er skrevet med utgangspunkt i Johannesevangeliets fortelling av historien fra søndagens prekentekst i Mark 6:30-44.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det sjette kapittel, fra vers 1:
Jesus drog over til den andre siden av Galilea-sjøen, som også kalles Tiberias-sjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham, fordi de så de tegn han gjorde ved å helbrede de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg ned sammen med sine disipler. Påsken, jødenes høytid, var nær.
Da Jesus så opp og la merke til at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: «Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg ned.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. Tallet på mennene var omkring fem tusen.
Da tok Jesus brødene, bad takkebønnen og delte ut til dem mens de satt der, likeså av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.» De gjorde det, og de fylte tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene, etter at alle hadde spist.
Da folk så det tegnet som Jesus hadde gjort, sa de: «Dette er profeten som skal komme til verden!» Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene. Joh 6:1-15
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Tenk på den gutten som pakket matpakka si den morgenen. Han tenkte vel det samme som han tenkte hver morgen når han pakket matpakke: fem brødstykker og to fisker, – matpakker er det kjedeligste jeg vet, – men det må visst til. Kanskje tenkte han som Knutsen og Ludvigsen: "Det æ’kke no’ morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat." Og så la gutten maten ned i sekken. Han skulle bare visst!
Det var fem tusen menn som var samlet, forteller Johannes. Matteus skriver at det var fem tusen menn, foruten kvinner og barn. (Matt 14:21) Så det var mange tusen mennesker. De dro av gårde fordi de ville oppleve mer av Jesus. "En stor folkemengde fulgte ham fordi de så de tegn han gjorde ved å helbrede syke." Men hvorfor var det bare denne gutten som hadde tenkt på å ta mat med seg? Var folk helt gale på grunn av helbredelsene?
Jeg tror ikke noen av dere er kommet til kirken i dag fordi ryktet har gått om at det skjer helbredelser her, og nå strømmer dere på for å se mer. Kanskje mange av dere har tenkt: "Hvorfor skjer det ikke helbredelser her hos oss?" Men dere er kommet til kirken likevel, – og det er fint. Det skjer helbredelser. Sist jeg ba for syke og la hendene på dem, var det en som begynte å høre uten høreapparat. Men vi setter ikke det i gudstjenesteannonsene. Det er mange som ber om helbredelse, og det er ikke ofte det skjer. Men det skjer av og til.
Det er noe annet merkelig i teksten, som kanskje henger sammen med det at det ikke skjer så mange mirakler. La dere merke til hvordan Jesus trakk seg bort? "Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene." Jesus trakk seg unna folkemassen. Markus skriver hva Jesus sa til disiplene: "Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!" (Mark 6:31) Det var jo en nydelig tanke. Men det var mislykket. Det ble ikke noe av den hvilestunden. For tusener av mennesker trengte på rundt Jesus. De var kommet fordi de hadde sett at Jesus kunne helbrede. Og så gjorde Jesus et tegn som ikke bare var for de syke. Han ga alle noe å spise. Sånn at alle kunne si at de selv hadde opplevet Jesu under.
Men hva skjedde så? Jesus trakk seg unna enda en gang. "Han gikk fra dem opp i fjellet, han alene," står det. Vi begynner å forstå at tegn og under er farlige saker. "Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge." – Ja, hadde ikke det vært fint, da? Det var jo det han hadde kommet for: å bli jødenes konge, og å bli kongenes konge, og få all makt i himmel og på jord.
Men Jesus var ikke kommet for å bli en brød-konge.
Tenk hvis min lille nistepakke kunne bli til nok mat for alle oss som er i kirken i dag. Da ville dere vel tatt med familiene deres til gratis kveldsmat i kveld, og i morgen tidlig ville halve Nøtterøy kommet på trappen min for å få frokost. – Og så ville REMA og RIMI gått konkurs, – og tenk på alle pengene vi kunne spare på den måten! Ville noen blitt frelst, av det? I hvert fall måtte jeg rømme for alle menneskene!
Jesus "gikk fra dem opp i fjellet, han alene." "Dagen etter var det ennå mange mennesker på den andre siden av sjøen. De gikk i båtene og drog over til Kapernaum og lette etter Jesus der." (6:22, 24) Og der fant de ham. Og Jesus sa: "Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Dere søker meg fordi dere spiste av brødene og ble mette, ikke fordi dere har sett tegn!" (6:26) De hadde ikke hatt noe godt av underet de hadde opplevd. Dagen før hadde de i det minste søkt ham fordi de hadde sett tegnene han gjorde, – men nå var det bare for å få mat på en lettvint måte.
Hvorfor gjorde Jesus tegn, da? Jesus kom jo for å åpne veien til Gud for oss, og når Jesus gjorde under ble folkemengden bare opptatt av brød og makt! Hvorfor gjorde Jesus under, når han så at folkemengden ikke hadde godt av det?
Jesus hadde to grunner for å gjøre under. Jesus gjorde under fordi han syntes synd på mennesker. Markus skriver: "Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde." (6:34) Matteus skriver at han helbredet de syke mellom dem. Og så ga han alle mat. Men samtidig som han syntes synd på mennesker, så ville han gi dem et tegn, så de kunne tro på ham, og forstå at de kunne sette sin tro til ham, fordi han har all makt i himmel og på jord.
Når det gjelder tegn og under som hjelpemidler i forkynnelsen, så er det ikke vanskelig å skjønne at Jesus nøler med å gjøre tegn. I hvert fall når vi ser hvordan det gikk når han gjorde tegn i Jødeland den gangen. Vi kan nok drømme og tro at store mirakler ville vekke opp den norske befolkning. Men når vi tenker etter, så vet vi vel at det ikke behøver bli sånn. Da overprestene og fariseerne hørte at Jesus hadde vakt Lasarus opp fra de døde, la de planer for å drepe Jesus, – og det gjorde de! (Joh 11:46, 53)
For noen år siden var Dagbladets journalister på et helbredelsesmøte. De tok bilder av en fot som vokste ut mens predikanten ba. Bildene viste forskjellen på foten før og etter bønnen. Men Dagbladet ble ikke noe menighetsblad etter det! Et under er ikke noe tegn for den som ikke vil tro.
Men om vi ikke tror på mirakelforkynnelse, så er det vel mange av oss som har ønsket seg et tegn, et under som styrke for troen vår. Og mange av oss har tigget Jesus om barmhjertighet og medynk når vi har hatt det vanskelig. Hvorfor skjer det så sjelden? Ja, det er et spørsmål som kan rive og slite i oss.
Det skjer under av og til. Jeg har møtte et par mennesker som har fått et slikt håndtrykk. Én opplevelse, én gang. Og denne opplevelsen har holdt dem fast. Og jeg har lagt merke til noe: De gangene noen har fortalt meg en slik historie, så har jeg tenkt: Dette har du trengt bedre enn meg. Jeg har så mange ting som holder meg fast, og jeg har så mange mennesker rundt meg som holder meg fast i troen, og jeg har tanker og følelser som holder meg fast i troen. Men de som har hatt slike opplevelser har ikke hatt noen som holdt dem fast, og de har hatt vanskelige tanker og vanskelige følelser.
Det var flere tegn i det Jesus gjorde denne dagen ved Gallileasjøen. For det første viste han omsorg for dem som var sultne. For det andre fikk alle sin bit av tegnet. For det tredje var det rikelig, – det ble tolv kurver til overs. Det var tolv apostler som samlet sammen overskuddet. Det er naturlig å tenke på at de tolv apostlene var representanter for jødefolkets tolv folkestammer. Gud hadde bestemt jødefolket til å bringe velsignelse til alle folkeslag, og det skjedde da Jesus sendte apostlene ut til alle folkeslag med evangeliet. Det er rikelig til alle, også til oss som bor i Norge.
Og så er det to ting til. De handler ikke om synlige mirakler, men de handler om brød.
1 Brød for verden. Tenk hvis det hadde skjedd et brød-under i Nøtterøy kirke i dag. Tenk hvis jeg hadde tatt med meg nistepakka med knekkebrød, og delt ut til alle dere, så dere var blitt mette. Da ville ryktene gått! På Dagsrevyen, på Internett og gjennom internasjonale nyhetsbyråer. I ettermiddag ville de vite det i Mali, i Calcutta og i El Salvador. 2/5 av verdens befolkning må legge seg sultne i kveld.
Hva ville folk i Mali, Calcutta og El Salvador synes om brødunderet i Nøtterøy kirke? I et av verden rikeste land, hvor de fleste er mer opptatt av å slanke seg enn av å få nok mat. Jeg tror ikke at det ville styrket deres tro på en kjærlig og rettferdig Gud, akkurat! Men det som ville styrke deres tro på en kjærlig og rettferdig Gud, ville være om vi brukte denne dagen til å legge penger i fastebøssa! På baksiden av fastebøssa står det:
10 kroner rekker til utplanting av et tre i Mali
125 kroner gir et barn i Calcutta barnehjemsplass og skole i én måned
150 kroner skaffer en tørkerammet familie i Afrika mat i én måned
5000 kroner skaffer en familie fra slummen i El Salvador et nytt hjem
2 Det andre som handler om brød, er nattverden. Ved nattverdbordet får vi alle et tegn. Det er ikke et mirakel. Vi blir ikke mette. Men det er et tegn som Jesus ga disiplene. Vi får noe sammen med det bittelille brødstykket og de få dråpene med vin. "Dette er den nye pakt," sa Jesus. En ny pakt mellom Gud og mennesker. Han gir syndenes forlatelse gjennom brødet og vinen i nattverden. Og han styrker håpet vårt. En gang skal vi samles til gledesfest hjemme hos Gud.
Nattverden er bare en liten forsmak. En forsmak skjerper appetitten. Og den styrker troen på at en gang blir det virkelig gledesfest, med rikelig mat og drikke til alle, – fra Nøtterøy og fra det tørkerammete Afrika! I saligheten blir det skyggefulle trær for dem som kommer fra Mali. Der er Gud Faders favn stor og rommelig for foreldreløse barn fra Calcutta. I Faderens hus er det mange rom for familier fra slummen i El Salvador. El Salvador betyr Frelseren, og en dag skal bynavnet bli virkelighet! Velkommen til nattverd i dag, store og små!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
