Tekstene i dag handler om å merke hvem som gir oss livet, – både det legemlige livet, det åndelige liv og det evige liv.
Vi har lest en innholds-ladet tekst fra Det gamle testamente i dag.
Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. 5 Mos 8:2
Størsteparten av Det gamle testamente handler om hvordan Gud utdanner og oppdrar jødefolket til å bli hans tjenere, som kan bringe velsignelse, frelse og rettferdighet til oss som tilhører andre folkeslag på jorden. En av de hardeste etappene i Guds treningsprogram for det utvalgte folk, var ørkenvandringen fra Egypt til det lovede land. Der fikk folket mange leksjoner i hvem de fikk det daglige liv av.
Vi kan også trenge noen slike leksjoner. Noen av oss har et temmelig robust liv. De klarer seg bra og legger sine planer med stor trygghet på helse og betalingsevne. I hvert fall ser det slik ut. Mange oppfører seg som de kan være sikre på at de har god tid til å få gjort opp sin sak med Gud en annen gang.
Andre har mer enn en gang fått merke at livet er temmelig sårbart og skjørt. Det skal bare en liten ubalanse til, i kroppen eller tankelivet, så velter livet overende. Hvis alle som har medisiner i lomma eller veska akkurat nå, hadde tatt dem frem og holdt dem opp i været, så tenker jeg vi hadde fått et forandret syn på Teie menighet!
Noen har kanskje opplevet livets sårbarhet så enkelt, at de har vært langt fra folk, og stått uten mat, og kjent sulten gnage.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det sjette kapittel, fra vers en:
Senere drog Jesus over til den andre siden av Galilea-sjøen, som også kalles Tiberias-sjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham, fordi de så de tegn han gjorde ved å helbrede de syke. Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg ned sammen med sine disipler. Påsken, jødenes høytid, var nær. Da Jesus så opp og la merke til at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: “Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?” Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: “Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.” En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: “Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange?” Da sa Jesus: “La folket sette seg ned.” Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. Tallet på mennene var omkring fem tusen. Da tok Jesus brødene, bad takkebønnen og delte ut til dem mens de satt der, likeså av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa han til disiplene: “Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.” De gjorde det, og de fylte tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene, etter at alle hadde spist. Da folk så det tegnet som Jesus hadde gjort, sa de: “Dette er profeten som skal komme til verden!” Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene. Joh 6:1-15
Herre Jesus Kristus, lukk oss inn i denne teksten, og inn i fellsskapet med deg og dine! Amen.
Dette er en travel tekst
Det er så mange mennesker her! La oss ta oss tid til å se oss om i teksten.
- En folkemengde stimlet sammen rundt Jesus. Det var 5000 husstander, så det kan ha vært borti 20 000 mennesker, mer enn hele Nøtterøys befolkning!
- Så er det disiplene. Jesus prøvde å få tid med disiplene sine. Han hadde så mye han skulle ha vist dem og lært dem før han sendte dem ut med evangeliet.
- Blant disiplene blir vi mer kjent med Filip. Andreas er også der, og en liten gutt med nistepakke.
Så ligger påsken foran, og kaster morgensol over teksten. Bak reiser historien seg som et berg. Det Jesus gjør er jo hva Moses hadde gjort, da han ga folket manna i ørkenen. Det er ikke rart at folkemengden ble opphisset! Jesus måtte være den profeten som Gud lovet folket før Moses døde! Dermed stimlet de sammen for å gjøre Jesus til konge. Før tiden. På falske premisser. Og Jesus måtte rømme fra hele selskapet og stikke til fjells. – Jo! Det er en travel tekst.
Hvor er du midt oppe i dette?
- Er du en som lengter etter å slå seg ned i gresset og nyte utsikten over Galileasjøen?
Å Galileas sabbatsfred!
Å høge åsars ro,
der Jesus kneler stilt og bed
den bøn din kjærleik kjennest ved,
(Norsk Salmebok 415,3)
- Eller tror du alt ville bli annerledes i troslivet ditt, hvis du fikk oppleve et under?
Du har hørt om andre som har opplevd det, og skulle så gjerne få større trygghet i troen. - Eller kanskje er det ikke for troens skyld du ønsker et under, men fordi du trenger helbredelse, – for deg selv eller for en av dine?
- Er du av dem som lar seg beruse av store forsamlinger?
- Kanskje er du som dem som ville gjøre Jesus til konge. Kan du begripe at han ikke slo til og tok kongemakten, nå som han var så populær?!
- Er du praktisk anlagt som apostelen Filip og regner på hva vi har penger til?
- Eller er du som apostelen Andreas som synes det er så lite det vi har: Hva er dette til så mange? Midt i alle kalkulasjoner, gjorde de to disiplene det rette, de snakket med Jesus.
- Eller er du som gutten med nistepakken? Det er ikke mer enn til meg selv. Men er det bare jeg som skal spise meg mett?
- Og så kom han og ga maten sin til Jesus: to fisker og fem byggbrød.
To små fisker og fem små brød
er ikke mer enn til en,
og intet til hjelp mot den store nød
du ser hvor du vender deg hen.
Intet hvis ikke du gir det til han
som enda lar mennesker se
at små, små gaver velsignes kan
slik at store under kan skje.
(Liv Nordhaug)
Her er vi inne ved offerets hemmelighet. Å ofre er å legge noe av det kjæreste vi har i Jesu hender. Slik forankres hele vårt liv til ham.
Det var mye som ble annerledes enn de hadde tenkt seg denne dagen.
- JESUS hadde tenkt seg å sitte oppe i fjellet bare med disiplene, men så kom folkemengden etter, og Jesus ble opptatt av at de skulle få mat. Det var ikke første gangen han måtte forandre planene sine. En gang sa han til disiplene: “Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt!” Så drog de ut med båten til et ensomt sted, hvor de kunne være for seg selv. Men mange så at de drog bort og kjente dem igjen, og fra alle byene kom de løpende og nådde fram før dem. Da nå Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han gav seg til å lære dem lenge og grundig. (Mark 6:31-34) Jeg kan tenke meg at disiplene ble mer og mer utålmodig jo lengre og grundigere Jesus lærte folket.
- Dagen ble annerledes for FOLKET også. De var nok glade for maten de fikk, og underet de hadde fått å fortelle om, men de som ville gjøre Jesus til konge, satt nok temmelig skuffet igjen, da Jesus stakk fra dem og til fjells.
- FILIP, ANDREAS og DEN LILLE GUTTEN, de var nok bare glade, og unte Jesus en pust i bakken, – men de andre disiplene følte vel at Jesus burde vært hos dem.
Vi ser alle disse på avstand
Vi står litt utenfor teksten. Vi ser tilbake i tiden, og kan vel forstå at Jesus ikke oppfylte alle ønskene deres. Vi ser det på avstand, og forstår at påsken som var nær, var helt nødvendig. Han kunne ikke bli konge før han hadde gått veien til Jerusalem og sonet all verdens synd. Men de som var ved Galileasjøen denne dagen, så jo ikke det, – og det er rimelig at de syntes det var leit at ikke Jesus ble med på planene deres.
En dag skal vi se tilbake på vår egen tid, og se sammenhengene som vi ikke kan se i dag. Jeg antar at hver og en av oss har perioder hvor vi er skuffet over Jesus. Hvorfor var han ikke der når vi trengte ham mest? Hvorfor velsignet han ikke planene mine? Hvorfor hørte han ikke når jeg ba i Jesu navn? Mange av oss har slitt med ordene vi hørte fra 1 Joh 5, de som høres så glade ut:
Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. 15 Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om. 1 Joh 5:14
Gjelder disse ordene, eller gjør de ikke?
Jeg leste nylig noen ord om bønn som kanskje kan kaste lys over 1 Joh 5:
“Hva betyr det å be i Jesu navn? – Det betyr at bønnene våre først kommer fram til Jesus. Så streker han under noe og stryker over noe annet, og i den tilstanden kommer bønnene fram til Gud og får hans svar.” Det er mulig at mysteriet ikke er større enn som så: “Vi kan ikke be på vegne av Kristus om noe som Kristus ikke selv ville be om.” (Asbjørn Kvalbein: Om bønn, Lunde forlag 1990)
"Når vi ber om noe som er etter hans vilje," leste vi. Når vi ber i Jesu navn, da står vi og Jesus på hver vår side av bønneemnet og tar tak i det og løfter det opp til Gud. Det er kanskje en del bønner som blir annerledes hvis vi ser over på Jesu side av bønneemnet, og prøver å se for oss hvordan han tar tak i det.
Til slutt: Er det noe symbolsk i at det ble tolv kurver til overs?
- For det første var det rikelig.
Og han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. Tit 3:5-6
Og det er rikelig til alle!
Alle har den samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Rom 10:12
Men selv om det var rikelig, skulle restene samles opp, for de var dyrebare!
- For det andre kan det kanskje være en antydning om at apostlene skulle gå videre ut med Jesu gaver. Kollektbønnen hadde med et ledd om å “dele hans rikdom med alle folkeslag”. I den samtalen som følger etter dagens prekentekst, sa Jesus at “Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.” Joh 6:33.
Nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere — til Guds ære. 2 Kor 4:15
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
