Jesus var på reise, og var kommet til Jakobs brønn. Brønnen ligger ved landsbyen Sykar, like ved Nablus i Samaria. Dere som husker 25 år tilbake, husker kanskje at den gang var Nablus det mest betente området i striden mellom israelere og palestinere, slik Ramallah ble det senere, og slik Gaza er det i dag. Vi merker at dette området var like fullt av spenning på Jesu tid. Han var i fiendeland, og ble møtt med skepsis og bitterhet.
Vi går inn i Johannesevangeliet, i en av de lengste samtalene i Bibelen, og en av de merkeligste. Det var midt på dagen. Solen stod på det høyeste. Disiplene gikk inn i byen for å kjøpe mat. Og Jesus satte seg ved brønnen. Han var trett etter vandringen.
Så kom det en kvinne for å hente vann. Jesus bad henne om hjelp til å få vann, for brønnen er dyp. Noen av dere har kanskje vært der, og sluppet en øse vann ned i brønnen, og måttet vente flere sekunder før dere hørte plasket i bunnen av brønnen. Kvinnen hadde sneket seg ut mens alle sov middag. Og så møtte hun Jesus.
Samtalen mellom de to er et studium i misforståelser. De snakker bevisst forbi hverandre, alt de sier har dobbelt bunn. Det er som en fektekamp i mørket. Jesus taler i gåter. Han lokker henne ut i konfrontasjoner. Og kvinnen parerer med stor dyktighet. Hun legger små finter inn i spørsmålene og svarene sine, og har en utstudert evne til å smette unna, til å finne noe annet å snakke om, når Jesus går henne inn på klingen. Men så går Jesus rett på sak:
«Gå og hent din mann, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Med rette sier du at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.» Joh 4:16-18
Det er alltid en risiko å konfrontere et menneske med sannheten. Hva førte det til da Jesus konfronterte henne på den måten? Spolerte han hele samtalen?
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 4. kapittel, fra vers 27:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne.
Kvinnen lot nå vannkrukken stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da drog de ut av byen og kom til ham.
I mellomtiden sa disiplene til Jesus: «Rabbi, spis!» «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om,» svarte han. De sa til hverandre: «Har kanskje noen brakt ham mat?» Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at én sår, og en annen høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.»
Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: «Han har sagt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og bad ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Joh 4:27-42
La oss be!
Herre Jesus, lukk opp ordet ditt for oss! La oss få se det du ser! La oss få se hva du ser av muligheter hos våre aller nærmeste. Og hjelp oss å fortelle hva du har gjort i våre liv. Amen.
«Kom og se en mann, som har sagt meg alt det jeg har gjort!»
Som alt i Johannesevangeliet, har denne setningen dobbelt bunn. Det kan bety noe så enkelt som at kvinnen ble forundret over at Jesus visste noe som hun mente at han ikke kunne vite. (Jfr Joh 1:48-50) Men det kan også være at han var den eneste mannen som hadde turt å si henne sannheten. Landsbyen hun kom fra var nok ikke så stor. Hun hadde kanskje vært involvert med de fleste voksne menn i byen, og de så nok ned i bakken når de møtte henne. Men Jesus møtte henne, snakket med henne, og snakket rett ut til henne. Og løste henne ut av skammen.
Skam
Det er mange som sliter med skam og skamfølelse. Kjenner du på skam? Kanskje føler du et ekkelt teppe av skam mellom deg og menigheten. Kanskje kjenner du skammen når kirkevertene ønsker deg velkommen til Teie kirke? Kanskje kjenner du skammen når noen nikker og smiler til deg, og gjør plass til deg i benken: «De skulle bare visst hvem jeg er!» Skam er en vond og ekkel følelse. Og den lurer oss til å tro at alle de andre har det så fint inni seg, det er bare meg som er så dum.
Hvis du kjenner det sånn, så vil jeg be deg se nøye etter under nattverden. Da viser de fleste av oss vårt sanneste jeg. Der kneler vi og ber om Guds nåde. Det kan se ut som menigheten er de vellykkedes forsamling. Jeg tror det kan se sånn ut fordi mange kjenner seg trygge i menigheten. Og når vi er trygge, blir vi glade, og da kan vi se ganske vellykkede ut.
Det er en erfaring som er sterkere enn de fleste andre erfaringer jeg gjør som prest: «Alle har sitt, stort eller litt!» (Norsk Salmebok 463,2) Noen bærer sine byrder utenpå så alle kan se dem. Andre bærer byrdene inni seg. De er kanskje mer ensomme med sine byrder. En av de tyngste byrdene å bære, er skammen.
Skam over det jeg har gjort og skam over det jeg er
Det er heldigvis mulig å komme ut av skammens favntak! Skam er så mange ting. Men det kan være nyttig å skille mellom skam over noe jeg har gjort, og skam over det jeg er. Hvis jeg skammer meg over noe jeg har gjort, er det enklere å komme ut av det. Veien går gjennom syndsbekjennelse og oppgjør. Når jeg har fått gjort opp det jeg skammer meg over, er jeg på rask vei mot frihet fra skammen, og skammen blekner.
Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. 1 Joh 1:9
«Empowering» – å gjøre andre myndige
Hvis jeg skammer meg over den jeg er, da er ikke veien ut av skammen like praktisk og konkret. Da trenger jeg å møte Jesus og reises opp av ham.
Jesus kom ikke for å lære oss at vi alltid må huske på hvor store syndere vi er. Jesus kom for å reise oss opp. Han kom ikke for å ydmyke oss, men for å sette oss fri. Det er godt å lese om hvordan Jesus ba naboene om få den blinde Bartimeus opp på beina, og hvordan Jesus ville ha Sakkeus ned på bakken. Jesus ville møte dem ansikt til ansikt. Han sa til den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» (Mark 10:49; Luk 19:5; Mark 2:11)
Vi har fått et nytt nøkkelord om dette: «empowering». Det betyr å gi hverandre styrke og myndighet over sitt eget liv. Det betyr å gi andre ansvar for sitt eget liv i stedet for å gjøre dem til stakkarer. Noen ganger er vi stakkarer, noen ganger ligger vi så langt nede at vi trenger at noen forbarmer seg over oss. Men det er et mål at vi skal komme oss på beina, og ta ansvar for vårt eget liv. Det ligger en mangedobbelt betydning i noe Jesus sier like før påske:
«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Og Johannes føyer til: Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få. (Joh 12:32-33)
Tilgivelse er ikke ydmykelse, men oppreisning, det er å holde oss ansvarlig for våre synder. Vi løftes opp på korset sammen med Jesus, vi og alle syndene våre. Tilgivelse er oppreisning! Jesus hamrer fast dette med gjentatte erklæringer. Han leser opp Guds testamente, hans endelige vilje:
Min Fars vilje er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Joh 6:39-40
Jeg ønsker for deg som kveles av skam, at du skal oppleve at Jesus reiser deg opp. Kanskje kommer det til å skje på en lignende måte som med kvinnen vi leste om, at Jesus tar synden din på alvor og setter navn på den. Eller kanskje ser han at skammen din ikke er skam over noe du har gjort, men skam over hvem du er. Han ser at du slår blikket ned, og så leter han seg frem til blikket ditt, får øyenkontakt med deg, ser deg inn i øynene og sier: «Vær frimodig! Din tro har frelst deg!» (Matt 9:22)
Et merkelig vitnesbyrd
«Kom og se en mann, som har sagt meg alt det jeg har gjort!» Det er et ganske merkelig vitnesbyrd. Men det var hennes store opplevelse med Jesus. Og vitnesbyrdet hadde en veldig virkning på mannfolkene i byen. Det er også et annet vitnesbyrd i teksten. Mennene i byen gir sitt vitnesbyrd til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh 4:42)
Jeg vet ikke hva du tenker om ditt vitnesbyrd. «Hvem er vel jeg, at jeg skulle kunne si noe om Jesus?» tenker du kanskje. Det hadde vel kvinnen all grunn til å tenke også. Kanskje tenker du at du burde kunne mye mer om Jesus før du begir deg ut på å si noe om ham til familien din, til naboene dine eller på arbeidsplassen din. Et vitnesbyrd er ikke en andakt. Det er ikke en teologisk utredning. Du skal fortelle hva Jesus har gjort i livet ditt. Det er et vitnesbyrd. Et godt sted å begynne er å fortelle en som har hjulpet deg på troens vei, at nå har du gjort dine egne erfaringer med Jesus: «Nå tror jeg ikke lenger på grunn av det du sa. Jeg har selv møtt ham, og jeg vet at han virkelig er verdens frelser.»
Jeg hørte en historie da jeg var ung. Det var om en dekksgutt som hadde fått et møte med Jesus. En kveld dro hele mannskapet til sjømannskirken, og unggutten reiste seg for å vitne. Han stammet og alt gikk i stå for ham. Han bare rødmet og sa: «Jeg er så glad fordi jeg ikke er frelst!» Da han skjønte hva han hadde sagt, ble han enda flauere. Men etter møtet gikk maskinisten til sjømannspresten og sa: «Du må fortelle meg om Jesus, for han har tydeligvis gjort noe med den guttungen!»
Vitnesbyrd i motvind
Noen møter Jesus med lengsel og tørst: «Han skulle vel ikke være Messias?» Han skulle vel ikke være svar på all min lengsel?
Andre møter Jesus med alle piggene ute. Bitterhet. Et bittert menneske har alle piggene ute. Ofte er det deres måte å ruste seg mot å bli såret enda en gang. De er kanskje blitt grundig skuffet over en som misbrukte deres tillit og nærhet. Og så møter de alle med piggene ute. Ofte hjelper det ikke så mye å vite bakgrunnen. Vi stikker oss på alle de spisse bemerkningene, og de gjør oss vondt. Kanskje vet du at du er bitter, at du støter dine medmennesker fra deg, om igjen og om igjen. Likevel er det håp! Det var håp for kvinnen ved brønnen, og det var håp for mennene i byen hennes.
Av alle redskaper Jesus kunne valgt seg, så var det akkurat hun som ble valgt til å forkynne evangeliet. Og evangeliet fikk en temmelig sær ordlyd: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
Kom og se!
Om du ikke kan finne noe glupt å si om Jesus, så kan du bruke de tre første ordene som kvinnen brukte: «Kom og se!» Vi trenger å gjenta for hverandre: 64% av Norges befolkning sier at de ville gått til gudstjeneste hvis en nabo hadde invitert dem. Begynn å be for din aller nærmeste, om det kan by seg en anledning til å be ham eller henne med i kirken. Så kanskje åpner det seg en anledning, før du aner det.
Og så kan det være at vi får oppleve at noen en dag sier til oss: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh 4:42) En sånn setning er søt musikk for alle som prøver å få med seg noen på troens vei.
Se markene er hvite til høsten
Det var ikke bare kvinnen som sa «Se!». Jesus sa: «Se!» Han ville at de skulle bryte ut av vanetenkningen: «Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.» (Joh 4:35)
Det er noe på gang – selv i vårt land -, mot alle odds, selv om vi stadig leser om de tomme kirkebenkene, selv om vi leser at kristendommen er på retur i vår del av verden. Det er noe som skjer!
Kanskje var det mennene fra landsbyen Sykar Jesus pekte på, der de kom i sine hvite klær: «Se markene står alt hvite mot høst!» Kanskje står vi foran en innhøstningstid også her hos oss. Det er så lite som skal til for å kunne høste. Et lite korn, et lite frø må legges i jorden. Hele Nøtterøys befolkning har i hvert fall fått et lite frø lagt ned i hjertet. Alle har hørt nok til å bli frelst på. La oss ta på oss Jesu briller, og se med høstfolkenes øyne på våre medmennesker, og la oss være klare til å ta imot dem i menigheten!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no. |
