Det er en uvanlig rik tekst vi skal dele som prekentekst i dag. Mesteparten av kapittel fire i Johannesevangeliet handler om Jesu møte med en kvinne ved en brønn i Samaria. Disiplene var dratt inn til byen for å få tak i noe mat. (v 8) Jesus var trett og satte seg ved brønnen. Det var midt på dagen, og alle i byen holdt seg inne. Da kom en kvinne for å hente vann. Hun kom nok akkurat på dette tidspunktet, for da kunne hun være sikker på ikke å møte noen. Men så var Jesus der, og ba henne om å gi ham vann. Denne brønnen er i funksjon fremdeles. Den er 37 meter dyp, så en er ganske hjelpeløs uten bøtte og tau.
Jesus og kvinnen hadde en merkelig samtale. Det virker som de hele tiden snakker forbi hverandre. Jesus taler i bilder om det levende vann, mens kvinnen tar alt han sier bokstavelig. Så bryter Jesus over tvert, og ber henne hente mannen sin. Kvinnen sier at hun ikke har noen mann, og Jesus sier "Med rette sier du at du ikke har noen mann, for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann." (v 17-18)
Og så kommer dagens evangelium. Det handler om hvordan kvinnen reagerer på å få sannheten rett opp i ansiktet, – og det handler om disiplene som får møte Jesus mens han er opptatt av noe helt annet enn de er opptatt av.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 4. kapittel, fra vers 27:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken stå og gikk inn i byen og sa til folk: “Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?” Da drog de ut av byen og kom til ham. I mellomtiden sa disiplene til Jesus: “Rabbi, spis!” “Jeg har mat å spise som dere ikke vet om,” svarte han. De sa til hverandre: “Har kanskje noen brakt ham mat?” Men Jesus sa til dem: “Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at én sår, og en annen høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.” Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: “Han har sagt meg alt det jeg har gjort.” Nå kom de til ham og bad ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: “Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.” Joh 4:27-42
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Når dommen vekker tro
Dagens evangelium handler om misjon. Det handler om å gi evangeliet videre. Det er første gang noen vitner for et fremmed folkeslag om møtet med Jesus. Og det er et ganske originalt vitnesbyrd. Vi kunne jo ha tenkt oss at et godt vitnesbyrd ville være det motsatte: "Kom og se en mann som ikke bryr seg om hva jeg har gjort!" Men, nei. Det var noe annet hun sa: "Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort." Når vi tenker etter, kan vi vel forstå at dette var noe helt nytt for henne. Flere menn i byen slo nok øynene ned når de møtte henne. Hvis de da møtte henne i det hele tatt. Hun gikk for å hente vann når solen stod på det høyeste, og alle andre holdt seg inne.
Og så møter hun Jesus. På et helt uventet sted og på et uventet tidspunkt. Han er tørst og ber henne om vann. Jesus har all makt i himmel og på jord, – og så bryter han alle regler som gjaldt for sømmelighet: Han snakker til en fremmed kvinne, uten anstand. Han snakker med en samaritaner, – jøder omgås ikke samaritaner (v 9). Ja, det ender jo med at han tar inn hos dem et par dager.
Jesus sitter der trygg, med all makt i himmel og på jord, – og ber om vann og samtaler om det viktigste i livet. Kvinnen må ha vært gløgg. Hun er rask i replikken, og dyktig til å skifte tema, når ting blir for nærgående. Men når Jesus setter fingeren på hennes sentrale livsproblem, skjer det noe med henne. Folkets lengselstone klinger gjennom sjelen hennes "Han skulle vel ikke være Messias?!" Og hun sier til Jesus: "Jeg vet at Messias kommer, og når han kommer skal han si oss alt." (v 25) Det var samaritanernes Messias-forventning: at han skulle si dem alt. Det må ha vært slik at folkets lengselstone, også ble hennes lengselstone. Endelig var det en som snakket rett frem, som ikke så skamfull bort, som ikke glattet over ulykken hennes, men tok henne på alvor. På en merkelig måte ble dommen et evangelium for henne! Sannheten gjorde henne fri! "Det er godt å bli sett, men vondt å bli gjennomskuet." er det en som har sagt. (Erik Lerdahl sitert i VL 23.1.98) Men denne kvinnen var lykkelig for endelig å bli gjennomskuet.
Dette er et ganske spesielt budskap. Det kan være at det er en som trenger akkurat et slikt budskap i dag. Er dette et budskap til en eller annen i kirkerommet? Er det en her som lever på en løgn som ingen har villet ta på alvor? Som lengter etter at noen endelig skal si sannheten om løgnen din?
Fra vitnesbyrd til selvstendig tro
Kvinnen lot vannkrukken stå, – det var ikke så viktig lenger med vannet som hun skulle hente. Hun gikk inn i byen, der hvor hun ellers snek seg rundt hushjørnene. Og hun sa til folk: "Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort. Han skulle vel ikke være Messias?"
Dette gjorde et mektig inntrykk i byen. Mange kom til tro bare ved det at kvinnen fortalte om sitt møte med Jesus. Så hører vi at de dro ut for å invitere ham til å bli hos dem, og han ble der to dager, – mot alle regler.
Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: “Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.” Joh 4:41-42
Er ikke dette himmelsk musikk? Mange av oss har fortalt barna våre eller elevene våre om Jesus. Vi har kanskje gått med en uro inne i oss: "Tenk om vi ikke lar dem få kjenne Jesus, slik han virkelig er! Tenk om de tror bare på grunn av det vi sier. Kanskje kommer de til å si farvel til Jesus hvis de blir sure på oss en gang?" Og så har noen av oss merket at barna har fått et selvstendig forhold til Jesus. Ja, kanskje de synes at den kristendommen vi formidlet var for bleik. Nå har de selv møtte ham, og de vet at han er verdens frelser. – Hvis barna våre kommer og sier noe sånt, da får gleden oss til å holde munnen tett igjen. Det er det samme om de synes vi er dumme, bare Jesus er blitt stor for dem!
Vi er ikke ute etter å verve tilhengere, – vi er ute etter at mennesker skal bli frelst!
Kvinnen “lot vannkrukken stå”
Kvinnen "lot vannkrukken stå". Johannes har så mange små iakttagelser når han forteller. Han har selv sagt hvorfor han har tatt med akkurat de detaljene han har tatt med.
Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Joh 20:30-31
Det er vel nærmest å tenke seg at hun lot vannkrukken stå, fordi hun hadde glemt den for noe som var viktigere. Men det kan også være at det var hennes vennlige gave til Jesus. Han hadde jo bedt henne om vann.
Det som er viktigst for Jesus
Det er en gripende fortelling, dette, å lese om Jesus og kvinnen, om de som kommer til tro ved hennes vitnesbyrd, og så får de møte Jesus selv, og knytte sin tro direkte til ham. Dette engasjerte Jesus slik, at da disiplene kom med mat, er det som han har glemt både mat og drikke. Det er som han begynner på igjen med disiplene. Akkurat som det ble et spill av forbisnakkelser med kvinnen om livets vann og brønn-vannet, slik snakker han forbi disiplene om brød og arbeid. Og så lar han dem få innblikk i det han er mest opptatt av:
I mellomtiden sa disiplene til Jesus: “Rabbi, spis!” “Jeg har mat å spise som dere ikke vet om,” svarte han. De sa til hverandre: “Har kanskje noen brakt ham mat?” Men Jesus sa til dem: “Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at én sår, og en annen høster. Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.” Joh 4:31-38
Lær meg å skue med ditt blikk hvert folk som liv og grenser fikk (Norsk salmebok 518,2)
Jesus inviterer disiplene til å se det som han ser. Han ser at evangeliet akkurat er sådd i den samaritanske byen, og han ser at det høstes inn allerede samme dagen. Det som kan ta hundre år i en by eller i en slekt, skjedde denne dagen på én formiddag. Han ser flokken av hvitkledde samaritanere komme ut fra byen, ut til brønnen, for å møte Jesus selv.
Å høste der andre har sådd
Jesus vet at det som høstes denne dagen, er sådd gjennom mange hundre år. Samaritanerne stammet fra de jødene som ble igjen da de fleste ble bortført til Babylon 6-700 år tidligere. Samaritanerne ble sett ned på av jødene, fordi de hadde blandet seg med andre folkeslag. Men de hadde tatt vare på skriftene og løftene på sin måte, – og det har de faktisk gjort til denne dag.
Jesus sendte disiplene ut for å høste det som var sådd i folket gjennom 2000 år, – Guds ord og Guds løfte, som hadde ligget i folket helt fra Abrahams dager. Nå skulle disiplene få være med på å høste fruktene av det som andre hadde arbeidet med gjennom 2000 år.
Vi lever i en menighet, og i slekter, hvor Guds ord har vært sådd i 1000 år. Når et menneske kommer til tro, gjelder det om at vi ikke mister perspektivet. Ofte finner vi tilbake til en bestefar som har bedt trofast for sine barn og barnebarn, eller tilbake til en oldemor, en tante eller en fadder, – en som hadde tid til å ta barna på fanget og lese og synge. Gud velsigne hver og en av dere som en gang har hatt et barn på fanget, som har lest om Jesus eller sunget en sang eller salme med barnet. Jeg unner hver av dere en dag å oppleve at dette barnet kommer springende mot deg, og slår armene om deg. Og så kjenner du samtidig andre armer som holder rundt deg og barnet. Det er han eller hun som høstet det som du sådde, – som brakte barnet frem den siste biten til Jesus.
Løft blikket, kjære venner! Prøv å se mennesker slik Jesus ser dem! Prøv å se menigheten slik Jesus ser den! Prøv å se den verdensvide kirke slik Jesus ser den!
Gjør vitnesbyrdet ditt klart til bruk
Nå er det vår tur å gi evangeliet videre, til verdens ender og til våre nærmeste. Kvinnen ved brønnen gir oss et forbilde. Fortell ganske enkelt hva Jesus har gjort i ditt liv. Noen ser tilbake på en dramatisk omvendelse, slik som henne, fordi de har en forhistorie lik hennes, og de har et dramatisk vitnesbyrd å fortelle. Andre av oss har et mye enklere liv bak oss. Så får vi gi videre det vi har, hver enkelt av oss. Bibelen bruker store ord om dette, den kaller det en kongelig offertjeneste å spre sitt vitnesbyrd utover til andre:
Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. 1 Pet 2:9
På sin måte har han kalt hver av oss ut av mørket, og inn i sitt underfulle lys. For noen var det dramatisk, for andre gikk det umerkelig. Hovedsaken er at vi er kommet inn i hans lys.
Jeg vil gjerne utfordre hver enkelt til å bruke denne søndagen til å skrive ned sitt vitnesbyrd i noen få setninger. Kanskje holder det med en setning.
- Hvilken forandring har Jesus gjort i ditt liv?
- Hvem var det som hjalp deg frem til Jesus?
- Kanskje er det mer riktig å si at du er underveis til Jesus?
Tenk om du kunne få formulert dette vitnesbyrdet i dag, i noen få setninger. Da skulle det ikke forundre meg om du fikk bruk for det allerede i morgen. Da kunne jo Jesus sender en i din vei, som har bruk for å høre akkurat det som du har forberedt deg til å si!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
