Sist søndag hørte vi samtalen mellom Jesus og en kvinne ved Jakobs brønn i Samaria. Det lå et preg av fiendtlighet over starten av denne samtalen: «Hvordan kan du som er jøde, be meg en samaritansk kvinne om vann?» Kvinnen hadde alle pigger ute. Kanskje har du alle pigger ute i dag? Eller kanskje er det noen du så gjerne vil gi det dyreste du har, noen du ser har behov for evangeliet, men så har de alle pigger ute.
Samtalen mellom Jesus og kvinnen var ikke bare preget av aggresjon. Det lå en atmosfære av skam over samtalen. Johannes er nøye med å få med klokkeslettet. Det var omkring den sjette time, klokken tolv om formiddagen, da solen stod høyest. Ingen gikk ut for å hente vann i solsteken, – ingen andre enn de som helst ikke ville møte noen.
Samtalen var et studium i å snakke forbi hverandre, i å vrenge og vri på bilder. Det har vel mange av oss erfart, at skal vi bruke en sammenligning eller et bilde, så må det tas imot med velvilje hvis de skal forstås. Her vris og vrenges det på alt.
Samtalen var også et studium i hvordan Jesus utrettelig siktet inn mot å frelse den han snakket med. Han møtte en samaritansk kvinne på hjemmebane. Hun var så full av skam at hun lurte seg ut mens andre sov. Men hun var stolt også, – stolt av å være kvinne, stolt av brønnen og av folket sitt, og stolt av at de hadde et bønnefjell som var like viktig for dem som Jerusalem var for jødene. Hun lurte seg unna Jesu fremstøt, og flyktet inn i smiger og lure teologiske diskusjonstemaer.
Og likevel – midt i denne ampre, vanskelige samtalen, vokste det frem en erkjennelse hos henne: «Jeg ser at du er en profet… Jeg vet at Messias skal komme,og når han kommer, skal han si oss alt.» Og så sa Jesus de forløsende ord: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det fjerde kapittel, fra vers 27 til 30, og vers 39 til 42:
I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da drog de ut av byen og kom til ham. … Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: «Han har sagt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og bad ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere trodde, da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Joh 4:27-30, 39-42
Slik lyder Herrens ord.
Enden på denne samtalen er like forunderlig som selve samtalen. Evangeliet som nådde inn til denne skamfulle og stolte kvinnen har et ganske spesielt innhold! Hun som hadde lurt seg ut for å hente vann mens alle andre sov, nå gikk hun inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!»
- Hun ropte ikke ut: «Kom og se en mann som tilgir uten å spørre hva jeg har gjort!»
Jesus møtte ikke hennes skam på den måten. - Hun ropte ikke ut: «Kom og se en mann som tør å si at han forakter meg!»
Jesus møtte ikke hennes stolthet på den måten. - «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!» sa hun.
Johannes er flink til å få med alle detaljene: «Kvinnen lot vannkrukken stå,» skrev han. Det er vel nærmest å tenke seg at hun lot vannkrukken stå, fordi hun hadde glemt den for noe som var blitt viktigere for henne. Men det kan også være at krukken var hennes vennlige gave til Jesus. Han hadde jo bedt henne om vann.
Det er litt av en forandring hos et menneske som hadde alle piggene ute! Denne fortellingen gir håp til alle som er fortvilet over sine egne pigger, og alle som er fortvilet over andres pigger når vi bare vil det gode!
Det må ha vært en skikkelig knute inne i denne kvinnen. Men det har tydeligvis vært knuter i hele nabolaget i Sykar. Sykar var vel like stort som et nabolag på Teie, som Valhalla, Munkerekka, Høneberget eller Rosanes. Det er ikke vanskelig å forestille seg alle knutene i et lite nabolag, når kvinnen hadde hatt fem menn, og den hun nå hadde ikke var hennes mann. Det kunne skrives en hel romanserie om familielivet i Sykar. Og vi trenger ikke fantasere så mye, for akkurat den samme setningen som var frihetens setning for kvinnen, den snudde stemningen i hele nabolaget. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» sa hun. Og mange av samaritanerne kom til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: «Han har sagt meg alt det jeg har gjort.»
Knuter og pigger
Jesus ble hos dem i to dager, og mange flere trodde. Det var nok ikke bare denne kvinnen som hadde pigger i dette nabolaget. Det var sikkert pigger hos alle som hadde mistet sine menn til henne, og som hadde overtatt dem igjen etterpå. Og alle barna, hva synes de om at barnevennen Jesus begynte med henne som var skyld i hele elendigheta hjemme?
Og så kommer Jesus – midt inn i dette virvaret av knuter og pigger, og mange flere i nabolaget kommer til tro på ham når de selv får høre ham. Kanskje kjenner du din familie som et like piggete og knutete sammensurium som Sykar? Eller kanskje arbeidsplassen din er det? Kanskje tenker du: «Å, om bare Jesus kunne komme inn i min familie, inn på min arbeidsplass, og inn i mitt nabolag!»
Hvis du tenker slik, da vil jeg be deg å flytte inn i kapittel 4 i Johannesevangeliet! Kanskje kapittelet kan gjøre at du våger å be: «Kunne du begynne med denne kvinnen i Sykar, så kan du vel begynne med meg i mitt nabolag?!»
Kom og tro!
«Kom og se!» sa kvinnen. Det er nok det lureste vi kan si. Noen vegrer seg for å komme inn på kristelige spørsmål, fordi de er redde for å bli satt til veggs. De vet at de vil tape enhver diskusjon. Lenger foran i Johannesevangeliet møter vi Filip. Han prøvde seg på en teologisk tilnærming til Natanael, og ble slått på hjemmebane. Men Filip ga seg ikke! Vi leser fra det første kapittel i Johannesevangeliet:
Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme og sa: «Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Joh 1:45-50
Kan vi ikke argumentere, så kan vi invitere. Men ta med et godt råd: Inviter til noe som betyr mye for deg! Ikke inviter til noe du bare støtter opp om fordi du synes du må. Det betyr mye for andre om det de inviteres til er noe som er umistelig for deg! De vil fort merke om dette er noe du gjør av plikt, eller om det er det aller viktigste du vet!
«Et møte med Jesus»
Når jeg inviterer til tro, inviterer jeg ikke til å mene det samme som meg. Jeg inviterer deg ikke til å bytte miljø, fordi det miljøet jeg er i er så mye bedre enn det miljøet du er i. Jeg inviterer ikke til sangen og musikken fordi vi synger så mye bedre enn andre som synger. Når jeg inviterer til tro er det for at du skal møte min frelser, slik at han kan bli din frelser.
Det kan godt være at noen kommer til Teie kirke fordi de tror det er lettere å være enige med de som går her enn med andre. Det kan godt være at noen søker miljøet og sangen og musikken i Teie kirke. Men det er ikke nødvendig å like de samme meningene, miljøet, humoren, sangen og musikken for å komme hit. Hovedsaken er at de møter vår frelser, Jesus.
Det kan godt være at vi skal begynne med å invitere til kirken og menighetslivet og miljøet og meningene og musikken. Men om ikke det hjelper, så må vi invitere til å møte frelseren vår!
«Et møte med Jesus» – det høres kanskje ut som en floskel for noen. Men for noen er det akkurat det som har skjedd. Slik kvinnen fra Sykar fikk et møte med Jesus, og slik hele nabolaget hennes fikk et møte med Jesus.
Jammen, vi kan jo ikke se ham! Nei vi kan ikke det. Men det er ikke sikkert at det ville vært så mye lettere om vi kunne se Jesus. Det var mange som så Jesus den gangen, som likevel ikke ville tro på ham. Og Jesus sa da han forlot disiplene, at det var det beste for dem at han forlot dem, for da kunne han være ved Guds høyre hånd, og sende dem Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er Jesu egen Ånd, som gjør at mennesker også i dag kan gjøre erfaringer med Jesus. (Joh 16,7)
Vi trenger ord
De fleste av oss har nok gjort noen erfaringer med Jesus. Men jeg tror vi er fattige på ord å sette på våre kristne erfaringer. Vi mangler ord for å beskrive våre erfaringer i møte med Jesus. Vi trenger i hvert fall ord for vår egen del, for å holde fast på det vi har erfart. Og vi trenger ord for å kunne dele erfaringer med andre. Men vi trenger også en kultur for å snakke med hverandre om åndelige erfaringer.
Kanskje er vi redde for hverandre. Jeg merker i hvert fall at når noen drister seg til å si noe om sine åndelige erfaringer, så begynner de med å forsikre om at det ikke er for å skryte: «Det er ikke det at jeg er så from, men…»
Vi trenger å gi hverandre frimodighet til å dele åndelige erfaringer med hverandre. Da kan vi også si noe til andre: «Kom og se en mann som har sagt meg noe som ingen annen har turt å si til meg! Kom og tro, du også!»
Hva slags vitne ønsker du å være?
En som har svar på alt? Skulle du ønske at du kunne formulere deg så elegant og morsomt at det var en fryd å høre på deg? Ønsker du å være et uangripelig vitne om Jesus, en som ingen finner en feil på? Ønsker du å være et forbilde i vellykket kristendom? Eller er du villig til å være et forbilde på Guds nåde?
Kvinnen i teksten var ikke et forbilde i uangripelighet! Alle i Sykar kunne angripe henne. Derfor snek hun seg ut mens alle sov. Men hun vitnet om hva Jesus hadde gjort! Hun var et forbilde på Guds nåde. Tenk på hva Lise og Ludvig Karlsens venner kan vitne om, de som har vært på kjøret, og stables på beina av Evangeliesentrene. De vet at syndene deres ikke er en privatsak. De vet at de har trukket mange andre med seg i elendigheten. De kan ikke love at de er nykter i morgen. Men de vet at Jesus holder dem oppe i dag. Jeg skulle ønske at det var noen slike offentlige syndere i hver menighet! Vi trenger slike forbilder.
Ditt vitnesbyrd er enestående, enten du har en dramatisk forhistorie, eller synes den er grå og uinteressant. Finn frem til din erfaring med Jesus. Den er din, selv om du synes den er så liten og uinteressant at ingen kan ha glede av den. Den er din, og det som er mellom deg og Jesus er hans gave til deg, og gaven er akkurat så stor som han ser du kan bære. Hvis du bærer den trofast, vil han si til deg, som han sa til Natanael: «Du skal få se større ting enn dette!» Joh 1,50.
Lina Sandell har lært oss å synge slik:
Gjør det lille du kan, og tenk slett ikke på at så ringe og lite det er!
Hvordan skulle du da med frimodighet gå dit din mester vil sende deg her?
Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav, vær tilfreds at til deg han det gav!
Gjør det lille du kan, og glem aldri at Gud bare troskap hos alle vil se!
Og vær glad du får gå med det ringeste bud, for han selv vil bestandig gå med.
Hvilken fryd om en dag Herren sier til deg: Hva du gjorde, du gjorde mot meg!
Lina Sandell, Norsk Salmebok 748
Jeg vil gi to utfordringer til slutt:
For det første: Gjør vitnesbyrdet ditt klart til bruk!
Kanskje trenger det ikke være lenger enn de 8 ordene som naboene oppfattet: «Han har sagt meg alt jeg har gjort.» Eller kanskje trenger du 10-15 linjer som du kan si på 2-3 minutter. Ta med litt om barndomshjemmet ditt, om mennesker som har ledet deg på troens vei, om du føler at du er underveis eller har havnet der du vil og skal være, om sorger og gleder i troen. Hvis du tar et par timer til å skrive ned din troshistorie, skal det ikke forundre meg om du får bruk for den før mange dager er gått!
Så var det den andre utfordringen:
Tenk etter hva de som har hjulpet deg til tro betyr for deg i dag
Kanskje kan du si at det var tante og bestefar som ledet meg til Jesus. Kanskje tenker du på dem med takknemlighet og kjærlighet. Og kanskje fører arbeidet med troshistorien din til at du må ta en telefon og takke dem.
Men det kan også være at du har vokst fra den troen de gav deg. Det kan være at du kjenner motvilje mot ting du opplevde i miljøet der du kom til tro. Det kan være at du må riste av deg en del ting som preget ditt første trosmiljø. Det har med å bli voksen å gjøre, med å bli en moden kristen.
En moden kristen velger hva han og hun vil la være bestemmende i troslivet sitt. En moden kristen unnskylder seg ikke med at det var så mye kritikkverdig i barndomshjemmet, eller i ungdomsklubben. En moden kristen tar et oppgjør med det, og sier: Det var nok et skjevt og rart skilt som viste meg veien til Jesus, men jeg kom fram og han er min frelser!
Himmelmusikk
Det er himmelmusikk for alle som har prøvd å lede andre til Jesus, å høre det som naboene sa til kvinnen i Sykar:
Mange flere trodde, da de fikk høre Jesu eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Joh 4:41-42
Det kan være at barna sier til oss: «Før trodde vi sammen med dere. Vi trodde fordi dere snakket om Jesus. Men nå har vi selv møtt ham, og vi vet at han er verdens frelser.»
Så får vi tåle at troen kan gi seg litt andre utslag hos dem enn hos oss. Kanskje kommer de til oss en dag og sier: «Nå tror vi sammen igjen i familien.» Og vi merker at troen er blitt større for oss, for vi har merket at Jesus er blitt deres spesielle venn, slik han i sin tid ble vår spesielle venn. Vi opplever at det er virkelighet det som står i Rom 10:12: Han er rik nok for alle som kaller på ham.
Vi skal ikke presse noen inn i vårt mønster. Vi skal peke rett vei. Vi skal synge det om noen minutter:
Og når ordets nøkler åpner en lukket hjertegrind,
går vi et skritt til siden slik at Jesus slipper inn.
Vidar Kristensen, Salmer 97 nr 109
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
