Helt fra oldkirkens dager har det vært tradisjon for å feire Aposteldagen på en egen sommersøndag. Harald Kaasa Hammer skriver generelt om søndagen at apostolatet (= læren om apostelembedet) bør prioriteres i forkynnelsen. Tore Kopperud minner om at apostel betyr «utsending med spesiell fullmakt» og at kirken ble grunnlagt gjennom Herrens valg av apostler.
I luthersk tradisjon fins det en mer høykirkelig strømning som lærer at apostolatets myndighet overgies til det kirkelige embedet, som i sin tur blir utgangspunkt for kirken (= Guds folk, det alminnelige prestedømmet). Det fins også er mer lavkirkelig tradisjon som tenker omvendt: apostolatets myndighet overgies til det alminnelige prestedømmet, og fra det utgår det så et kirkelig embede. Det siste er mitt standpunkt.
Jeg nevner denne meningsforskjellen fordi vi nøkternt må regne med at en del predikanter vil ha den ene eller den andre embedsteorien med seg som fortolkende ekstrabagasje på aposteldagen. Men det er altså teksten selv som skal forkynnes, ikke eventuelle embedsteorier. Og det fins dessuten andre aspekter ved Jesu valg av de tolv som er vel så viktige i Guds frelsesplan.
Foran vår tekst har Markus gitt sterke inntrykk av Jesu hektiske virksomhet som forkynner, helbreder og demonutdriver. Folk kom strømmende til, over til dels store avstander (v 7-8), og trengte seg voldsomt inn på Jesus (v 9). I kontrast mot denne folketrengselen fortsetter Markus slik:
13 Han (= Jesus) gikk så opp i fjellet. Der kalte han til seg dem han selv ville, og de kom til ham.
Her faller det først i øynene at Jesus oppe i fjellet får en fredelig pause fra all folketrengselen. Men Markus fremholder også en annen side av saken: Jesus kalte til seg «dem han ville». Det betoner Jesu suverenitet. Og blant de tilkalte skjer så apostel-utvelgelsen. Markus beskriver den slik:
14 Han tok ut tolv [*] som skulle være sammen med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne …
På grunnspråket er det litt påfallende at Markus bruker verbet «poiéoo» (= «gjøre», «skape») om utpekingen av de tolv: «Jesus gjorde/skapte tolv». Men i Mark 1:17 (og på ca fem steder i den greske GT-oversettelsen) har ordet betydningen «peke ut». Og det må sikkert være betydningen også her.
Hvorfor valgte han så akkurat tolv? Tallet er neppe tilfeldig. Det har forbilde i Guds utvelgelse av Israels tolv stammer. Tolvtallet er jødefolkets tall (på samme måten som 70-tallet er hedningefolkeslagenes tall). Jesu valg av tolv jødiske menn til disipler og apostler har uten all tvil til formål å markere sammenheng og kontinuitet mellom GT og NT i Guds frelsesplan. Gud akter å fullføre frelsen av alle Israels tolv stammer (sml Rom 11:25f, Sak 12:10, Matt 19:28b, Åpb 4:4) i tillegg til alle hedningefolkeslagene. Tolvtallet inviterer oss til å ha et israelsmisjonsperspektiv i tankene, sammen med alt det som ellers med rette handler om apostelbudskapets vei til Guds hedningekristne kirke.
Etter tolvtallet skriver Markus at Jesus hadde to formål med disippelutvelgelsen. Det første formålet var at de skulle «være sammen med ham». Dette handler ganske sikkert om et svært innholdsmettet samvær. Antagelig beskriver uttrykket fylden i disippelskapsbegrepet: Den som får vedvarende samvær med Jesus, får status som disippel (= «en som tar imot undervisning»).
Det andre formålet i v 14 handler om utsendelse: «for at han kunne sende dem ut for å forkynne». Her bruker Markus det greske verbet «apo-stélloo» (= sende ut). Det er dette verbet som har gitt oss apostelbegrepet, og som gjør denne teksten til en apostolattekst. Antagelig innbyr Markus oss i v 14 til å tenke at Jesus først gir de tolv en opplæringsfase som disipler sammen med Jesus, deretter en utsendelsesfase (sml Mark 6:7ff). Og etter Jesu oppstandelse kommer omsider tiden for de tolvs vedvarende aposteltjeneste.
I vers 14 og 15 har ellers de gamle bibelavskriverne etterlatt seg et noe mangfoldig tekstbilde. De fleste spørsmålene er mindre viktige. Men med hakeparentes og stjerne har jeg i teksten ovenfor markert et sted straks etter tolvtallet. Der har en del tekstvitner følgende tillegg: «som han også kalte apostler». Den mest sannsynlige forklaringen er at disse tekstvitnene skrev inn en skrivefeil under påvirkning fra parallellteksten i Luk 6:13. UBS-komitéen mente imidlertid det kunne være en viss sannsynlighet for at setningsleddet er opprinnelig. Og i så fall får vi her også substantivtittelen «apostel», som ellers ikke er i svært vanlig bruk før etter pinseunderets dag.
Markus fortsetter beskrivelsen av apostelfullmakten slik:
15 … og ha makt til å helbrede sykdommer og drive ut onde ånder:
Også i dette verset spriker de gamle tekstvitnene noe. Blant annet hopper en del gamle håndskrifter over passusen om at Jesus ga apostlene makt til å helbrede sykdommer. Men Flertallsteksten gir passusen god bevitnelse. Jesu aposteloppdrag inkluderte nok begge deler.
Så går Markus i siste del av vår tekst over til listen over apostelnavn:
16 Simon, som han ga navnet Peter, …
Historien om hvordan Peter fikk tilnavnet sitt, står mer detaljert i Matt 16:13. På hebraisk og arameisk var tilnavnet «kefas» og på gresk «pétros» (= «klippe»). Peter fikk tilnavnet etter at han på alles vegne med trygg og glad visshet bekjente at Jesus var Messias, Guds Sønn. På den bekjennelsens klippegrunn sier Jesus at han vil bygge menigheten sin. Derfor handler apostolatet dypest sett om den kristne kirkes ankerfeste i den apostoliske Kristusbekjennelsen. Avslutningsvis følger resten av apostellisten, sitat:
17 … Jakob, sønn av Sebedeus, og Johannes, Jakobs bror – disse ga han tilnavnet Boanerges, det er tordensønner – 18 og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus og Simon Kananeus 19 og Judas Iskariot, han som forrådte ham.
