I dag er det 16. søndag i treenighetstiden. I treenighetstiden har vi tekster som bygger opp våre personligheter. Tekstene bygger oss opp og former oss som disipler, som enkeltkristne, og de bygger menigheten vår til et kristent fellesskap.
- Treenighetstiden begynner etter pinse og varer nesten til jul. Det er tekster om å bli Jesu disipler, og fortsetter med tekster om livet i Guds rike og om livet i Guds menighet og om livet i Guds verden.
- I sommer har vi altså lest evangeliske tekster om livet i Guds rike. Tekstene former oss til borgere i Guds rike, og preger inn i oss hengivelse og tilgivelse og hindrer oss fra å dømme andre.
- Også, ved oppstarten av høstsemesteret har vi lest menighetsbyggende tekster om livet i Guds menighet, om nådegaver og utrustning til tjeneste.
- Lenger ute på høsten skal vi lese tekster om livet i Guds verden, etisk utfordrende tekster om å leve ut det gode i de nettverkene som Gud har satt oss inn i, i ekteskap og familie, arbeidsliv og samfunnsliv.
Men nå, midt på høsten, har vi tre søndager, som er som et avbrekk: om lidelse, dødeoppvekkelse og helbredelse. Disse tre søndagene er som en kort åpenbaringstid midt på høsten, og henger sammen med den lange åpenbaringstiden vi har etter jul. Tekstene disse tre søndagene åpenbarer at Jesus er Herre over liv og død. Jesus viser i korte, sterke glimt at han virkelig har fått all makt i himmel og på jord, og at han har kapasitet til en gang å kalle oss alle ut av gravene, og dra oss med i sin egen oppstandelse fra de døde.
Disse tre søndagene har sterke Messiastekster. Det skulle skjerpe oppmerksomheten, ikke minst et kirkesamfunn som kalles Messiaskirken! I dagens evangelium oppfyller Jesus profetiene om frelsestiden, da døves ører skal åpnes og den stummes tunge skal juble. (Jes 35:5-6)
Neste søndag skal vi lese en av de tydeligste Messiastekstene i Det nye testamente: Jesu samtale med Marta før oppvekkelsen av Lasarus. Og om 14 dager skal vi lese om helbredelsen av Peters svigermor. Disse tre søndagene stråler og løfter seg som et åpenbaringens fjell midt i treenighetstiden. Tekstene kaster sine stråler inn i livet som disippel, inn i livet i Guds rike og livet i Guds menighet, og de kaster sine stråler ut over livet i Guds verden.
For gresk-interesserte: Vanligvis brukes det greske ordet kwfÕj om å være stum (avstumpet, hemmet). Det kan også bety døv, og slik brukes det i Mark 7:32. Ordet som er oversatt med stum i dette verset er mogil£loj = tung-talende. Dette er et ord som ikke finnes ellers i Det nye testamente. Men det er faktisk det ordet som brukes i Septuaginta (LXX), den greske oversettelse av Jes 35:6. Kanskje henger dette sammen med at effata-underet skjedde i Dekapolislandet, et landområde nordøst i Jødeland med ti gresk-talende byer – (deka polis – deka polis – ti byer).
Nær livet
Samtidig er tekstene så nær livet og hverdagen. Vi møter den døve som hadde vanskelig for å tale, vi møter Marta med alle sine anklager, og Peters svigermor som ligger til sengs med feber. Tekstene disse søndagene bekrefter de trøsterike ordene som profeten Jesaja fikk lov å gi oss:
Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust. Jes 57:15
Jeg ber om at dette må bli virkelighet for deg som akkurat i dag føler at du er bøyd ned, ja kanskje du føler deg helt knust. Hvis du vil gripe dagens Gudsord som en gave, skal du erfare at den høyt opphøyde, hellige Gud, virkelig tar bolig hos deg! (Joh 14:23)
Så skal vi lese dagens evangelium
Det står skrevet hos evangelisten Markus. Dere som har bibel, kan slå opp i Markus 7, og vi skal lese fra vers 31. I min bibel er det på side 1141, – altså Markus 7:31-37. Vi reiser oss.
Siden forlot Jesus Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.» Mark 7:31-37
Slik lyder det hellige evangelium.
Hvor er DU hen i denne teksten?
Strever du med å høre? Er det bare piping i høreapparatene dine? Sliter du med en talefeil, som gjør at du helst tier stille? Eller har du det som Moses, som unnskyldte seg så godt han kunne:
Men Moses sa til Herren: “Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.” 2 Mos 4:10
Hvis vi leser neste vers, hva Gud svarer, – ja, da blir samtalen mellom Gud og Moses brådyp, med så kraftige understrømmer at vi kan drukne i dem:
Da sa Herren til Moses: «Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren?» 2 Mos 4:11
Jeg tror de fleste av oss sliter med kroppen vår på en eller flere måter. Kanskje har du knegått Gud om helbredelse, og kjenner deg så skuffet over manglende bønnesvar at det frynser opp troen din. Ja, kanskje har det gått så langt, at du spekulerer på om det er Satan som har makt over deg. Jeg har møtt noen som tenker sånn. Hvis du har slike tanker, og tror at Satan står bak skavankene dine, da kan jeg trøste deg med en gang: Da hadde du ikke vært her! Og da hadde du i hvert fall ikke kunnet sitte stille mens Guds ord lyder! Det ble hyl og skrik da Jesus møtte besatte mennesker.
Nei, vi må nok se en annen vei med våre skavanker. Det er mange slags skavanker. Noen skavanker kan vi selv ha påført oss, ved dumhet eller med synd. Og noen skavanker kan andre ha påført oss, ved dumhet eller med synd. Men er det ikke sånne skavanker du sliter med, da skal du ta til deg Herrens ord til Moses:
«Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» 2 Mos 4:11-12
Gud som har lukket ørene på den døve, han er den som kan åpne dem igjen.
(Se Hos 6:1 og 5 Mos 32:39 og Salme 51:10. Norsk salmebok 2013 nr 319: Lær meg å kjenne dine veie … og leger såret som den slo)
Bremseklosser
Jeg prøver å tenke slik: De hemninger hørselen gir meg, er bremseklosser som Gud selv har tildelt meg. De påvirker hva jeg kan si ja til og nei til. De hemninger som synet gir meg, er bremseklosser som Gud selv har tildelt meg. De påvirker hva jeg kan si ja til og nei til. Jeg har også andre bremseklosser som ikke er så synlige for alle som møter meg. Det er ikke så lett for meg å begripe disse bremseklossene, men jeg prøver å si: Når Gud – som har så mye han skulle ha gjort – har råd til å ha en tjener med så mange bremseklosser, så skal jeg prøve å leve med disse bremseklossene også. Men det ligger i menneskenaturen at jeg skal ta godt vare på restene av syn og hørsel, så godt som mulig. Og jeg takker for briller og høreapparat, og piller og leger.
Da jeg var 19 år flyttet jeg til Oslo for å studere. Jeg hadde fått jobb som husfar på Hjemmet for døve. Der bodde mange døve som hadde tilleggs-handikap. En av oppgavene mine var å lese søndagsteksten for en gammel døv og blind mann.
Han het Oluf Bertheussen og satt i sengen sin. Han var fra Finnmarkskysten, og hadde nok hatt hørsel som barn, for han kunne snakke ganske tydelig, selv om han ikke hørte sin egen stemme. Av en eller annen grunn skarret han. Han var opplært til at når noen holdt han på halsen, sa han navnet sitt sent og tydelig: «Oluf Bertheussen». Han hadde store hender som skulle vært grove og trevlete av hardt arbeid på fiskekaia, men nå lå de på teppet som melkehvite tavler. Jeg skrev evangeliet i disse hendene, ord for ord, med store bokstaver, og han satt som en taus Buddha. Jeg ante ikke om han fulgte med. Men det gjorde han.
Jeg husker en gang jeg satt hos ham. Som de fleste ferske prestestudenter strevde jeg en del med min egen tro, og så spurte jeg ham: «Har du aldri vært bitter fordi du er døv og blind?» Jeg hører enda svaret hans i øregangene mine: «Det er ikke sikkert at jeg ville vært et bedre menneske om jeg kunne høre og se!»
Jesus gjør det på sin måte
Legg merke til hvordan Jesus reagerte da folk kom med den døve. De ville at han skulle legge hendene på ham, og hadde tydeligvis forventninger om hva som skulle skje. (se 2 Kong 5:11) Men Jesus gjorde det på en helt annen måte. Han tok med seg den døve bort fra mengden, så de kunne være for seg selv. Og så åpnet han den døves ører, og løste tungen hans, så han snakket rent.
Sperrefrist?
Og så skjer noe som går igjen flere ganger, særlig i Markusevangeliet: «Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen.» Hvorfor ikke det? Ville ikke det være godt for Jesu omdømme? Det er mange som har spekulert på hvorfor. Ville ikke Jesus at de skulle tro at han var Messias? Nei, det kan ikke være det han mente. For neste søndag skal vi lese at Jesus er Messias, han som skulle komme til verden. (Joh 11:27) Og da Jesus ga misjonsbefalingen, var det ingen restriksjoner lenger. Da ble sperrefristen opphevet:
Og han sa til dem: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» Mark 16:15
Legg merke til disse ordene: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»
Alt som Gud har skapt
Det er en setning fra skapelsesberetningen som er med i dagens evangelium:
Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt.» Mark 7:37
Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. 1 Mos 1:31
Det er ikke bare menneskene som skal frelses! Hele skaperverket lytter når frelsesbudskapet lyder:
Med glede skal dere dra ut, i fred skal dere føres fram. Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere, alle trær på marken klapper i hendene. I stedet for tornekratt skal det vokse sypresser, i stedet for nesler skal det vokse myrt. Slik skal Herren få et navn, et evig tegn som aldri slettes ut. Jes 55:12-13
Vi leste fra Rom 8 tidligere i gudstjenesten:
Det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt, når kroppen vår blir satt fri. Rom 8:19-23
Sukket
«Helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier,» skrev Paulus. Disse stønnene tar Jesus del i i dagens evangelium:
Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: “Effata!” – det betyr: “Lukk deg opp!” Mark 7:34
Jeg håper for deg som sliter med kroppen din eller med tankelivet ditt, at du vil høre sukkene og stønnene fra alt det skapte, og kjenne at dine stønn lukkes inn i skapningens stønn, og inn i Jesu stønn. I misjonssalmen «Din rikssak …» synger vi i andre verset: «Lukk meg i dine smerter inn, og gjør meg sterk og varm!» (S13 nr 691)
En av Åndens oppgaver er å hjelpe oss å be, når vi ikke får det til. Legg merke til hvordan Ånden ber når han hjelper oss å be:
Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. Rom 8:26-27
La oss i treenighetstiden overgi oss til den treenige Gud, med alle våre lengsler og sukk og stønn, og kjenne fellesskap med hverandre og med Jesus i lidelsen, – frem til den dagen da vi «blir Guds barn fullt og helt, når kroppen vår blir satt fri.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen.
Teksten er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
