Johannes evangeliet er forunderlig.
- For det første er det underfundig. Jo mer du slipper en tekst inn på deg, jo flere lag oppdager du. I den innerste kjerne finner du Guds kjærlighetserklæring direkte til deg, og så fornemmer du at det er enda flere lag innover.
- For det andre utfyller Johannes de andre evangeliene. Han forteller spesielle ting om de samme hendelsene som Matteus, Markus og Lukas har fortalt om. For eksempel har han ikke med innstiftelsesordene om nattverden. Det står bare “De holdt måltid.” Men så forteller han noe fra dette måltidet, som gir det en egen farge, som lar oss se en spesiell side ved måltidet.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det trettende kapittel, fra vers 1:
Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken at han skulle forråde ham. Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.
Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer så til Simon Peter. Peter sier: “Herre, vasker du mine føtter?” Jesus svarte: “Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.” “Aldri skal du vaske mine føtter,” sier Peter. “Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,” svarte Jesus. Da sier Peter: “Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!” Jesus svarte: “Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.” For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: “Dere er ikke alle rene.”
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: “Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige. Joh 13:1-17
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Alle vet at det er skjønt å få vasket føttene sine. Det er et språk som alle kan forstå. Likevel er det vanskelig for så mange av oss. Tankene våre er så krokete at det ikke er plass til en likefrem kjærlighetserklæring i dem. Følelsene våre er så sårbare at de vegrer seg mot Jesu milde hender. Men Jesus står foran Peter, og merker alle hans krokete tanker og alle hans sårete følelser. Og Jesus stiller ham på valg: ”Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,” sier han.
Hva ser Peter?
Han ser sin Herre og Frelser stå foran seg med vaskevannsfat og håndkle. Peter har sverget at han vil følge Jesus i døden, ‑ om så alle de andre disiplene skulle svikte. Peter har til og med tatt med seg sverd. Timen er kommet!
Og så står Jesus foran ham med vaskevannsfat og håndkle.
Peter hadde sverd, men han skammet seg over føttene sine. Og han skammet seg nok over at Herren Jesus skulle ta i føttene hans. Abraham, den store patriarken, alle troendes far, fikk en gang besøk av Herrens sendebud. Abraham satte frem vann så gjestene kunne vaske føttene sine. Men Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, setter ikke bare frem vann. Han bøyer seg ned og vil vaske Peters føtter. Der og da, i en høyst praktisk situasjon med vaskevannsfat og håndkle, setter han Peter på valg: ”Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen.”
Hva ser Jesus?
Han ser Peter, som har sverget på at han er villig til å dø med Jesus. Om så alle de andre disiplene skulle svikte Jesus, skulle Peter stå fast som en klippe. Og Jesus vet at før hanen har galt to ganger i morgen tidlig, så har Peter fornektet ham tre ganger. (Mark 14:72)
Hva mer ser Jesus? Han ser føttene til Peter. Føttene som Peter gjemmer bort, som om de var fremmede for Jesus. Jesus tok føttene hans i sine hender. Kanskje så han opp mot himmelen og sa: ”Disse føttene gjorde vi oss flid med. De skulle Peter ha.” Det er jo slik Johannesevangeliet åpner: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.” ‑ Heller ikke føttene til Peter. Likevel gjemte Peter føttene sine.
Også Adam og Eva skammet seg og gjemte seg for Gud, enda de var skapt av ham. Han visste da hvordan de så ut. Han skapte dem nakne. Men de hadde rotet seg bort. De hadde misbrukt øynene som Gud hadde skapt, til å se dit Satan ville de skulle se.
- De hadde misbrukt ørene som Gud hadde dannet, til å lytte til Satans fristelser.
- De hadde misbrukt hendene som Gud hadde skapt, til å gripe den forbudte frukt.
- De hadde misbrukt tennene som Gud hadde gitt dem, til å spise det eneste de ikke skulle spise.
- De hadde misbrukt føttene som Gud hadde gitt dem, til å gjemme seg for ham.
Og nå står Jesus med Peters føtter i hendene. Føttene som Peter skammer seg over, fordi han tror at Jesus ikke kjenner dem. Jesus ser på Peters føtter. Fra profeten Jesaja lyder et fjernt ekko: ”Hvor fagre er på fjellene hans føtter som bringer budskap om fred!” (Jes 52:7)
Jesus vet nok at det første Peter skal bruke disse føttene til, er ikke å bringe budskap om fred. Peter kommer til å bruke dem til å stikke av med, når Jesus blir arrestert. Og han vet at han en dag skal si til Peter: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!” (Mark 16:20)
Hvis sagnet er sant, skal Jesus en dag møte Peter utenfor Rom, hvor Peter enda en gang er på flukt fra sitt oppdrag. Og Peter skal spørre: ”Quo vadis, Domine? ‑ Hvor går du, Herre?” Og Jesus skal svare: ”Jeg går inn i Rom for å korsfestes for annen gang.” Da snur Peter og går inn i byen. Han vet at nå er det hans tur. Han kan ikke svikte Jesus en gang til.
Men du, hva ser du?
Hva ser du når du ser Peter? Hva ser du når du ser Jesus? Og hva ser Jesus når han ser deg?
Du som sitter her med dine krokete tankebaner og dine sårete følelser? Er du klar til å svare Jesus? Han venter ikke at du har klare tanker: ”Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.” Han venter en tillatelse. En tillatelse til å vise deg sin kjærlighet. Det er en slik omvendelse han snakker om i dag.
Peter var omvendt før. Mange ganger. Jesus hadde sagt til ham: ”Følg meg!” Og Peter hadde fulgt ham. ‑ Og nå, like før måltidet, hadde Jesus sagt til Peter: ”Når du igjen vender om, da styrk dine brødre!” (Luk 22:32) Den omvendelse Jesus innbyr til ved fotvaskingen, er en kjærlighetens omvendelse: En omvendelse til Jesu kjærlighet. ”La meg få vise deg min kjærlighet. Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen.”
Jeg ønsker for hver av oss, – jeg ønsker for deg, at du vil slippe Jesu kjærlighet frem til deg.
Og jeg ønsker for hver av dere: Legg merke til Jesu kjærlighet. La ham få slippe til og ta sitt eget skaperverk i sine hender. Du er kanskje ikke så stolt av føttene dine, men han er det! Kanskje er du enda mindre stolt av hva du har brukt føttene dine til. Han er kommet for å sette alt i stand igjen. Hvert skritt du har tatt bort fra hans vei, skal hentes inn igjen og nagles til korset.
Men kanskje skammer du deg mest ved at han gir seg tid med deg. Du er jo bare én, av alle verdens millioner. Han har ikke råd til å miste deg, likevel. Spør hvem som helst som har barn, om han har råd til å miste ett eneste av dem. Nei, da kunne du heller få lov å skjære av meg armen, enn at du skulle få ta et eneste av barna mine, selv om jeg hadde hatt aldri så mange.
Han elsket dem til det siste, til det ytterste
Da Jesus satte seg til bords på skjærtorsdag, startet han med å si: ”Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg få spise det med dere mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike.” Tror dere han lengter mindre inderlig etter fullendelsesdagen, når han har fått oss velberget hjem til seg, og kan samle alle sine til nytt nattverdmåltid?! Husker du bønnen Jesus bad så disiplene hørte på? Han sa ikke ”Far, jeg lengter hjem. Det skal bli godt å slippe unna alle disse disiplene, ‑ nå går de meg på nervene!” Nei, han bad: ”Far, jeg vil at der hvor jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg.” (Joh 17:24) Det er tydelig at Jesus gleder seg til å hente oss hjem og vise oss rommene han har gjort i stand for oss: ”Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem.” (Luk 12:37)
Det sterkeste uttrykk jeg vet, for Jesu kjærlighet, var det han sa senere samme skjærtorsdagskvelden, nede i Getsemane‑hagen: ”Bli her og våk med meg!” (Matt 26:38) Han ville så gjerne ha sine nærmeste rundt seg når han var mest sårbar og redd!
Forbilde i det mest sentrale
Og så ser vi igjen dette underlige: Når Jesus er inne ved det dypeste i sin kjærlighet og sin frelsergjerning, så kaller han oss til å gjøre det samme! ”Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre!” (v 15) En annen gang sa Jesus det slik: ”Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.” (Matt 20:28) (Fil 2:5-11)
I samme stil skrev Paulus: ”Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord. Slik ville han stille kirken frem for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være. Dere menn skal elske hustruene deres slik Jesus elsket kirken.” (Ef 5:25‑27, 25)
Etterligning eller etterfølgelse?
Når Jesus kan bruke de dypeste frelseshandlinger som forbilde for oss, kan det ikke bare være som et eksempel som vi skal prøve å etterligne. Nei, han inviterer oss inn på sin vei til stadig nye mennesker med sin kjærlighet. Han vil fylle vårt hjerte med sin kjærlighet, så føttene våre går dit han vil, med ord fra ham og håndsrekninger fra ham. Og når vi slipper hans kjærlighet gjennom oss, så vil våre medmennesker glede seg, og vi vil styrkes i vår tro på at vi hører ham til. Til vår overraskelse vil vi merke kjærlighetens under i våre hjerter: Han kan elske gjennom oss, så vi kjenner at hans kjærlighet er vår! Slik skrev Johannes i sitt første brev: ”Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, vi som elsker brødrene.” (1 Joh 3:13) Måtte dette også bli din erfaring denne påsken!
”Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige!” (v 17)
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, han som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
